Hopp til innhold

Bernhard Galura

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bernhard Galura
Født21. aug. 1764[1][2]Rediger på Wikidata
Herbolzheim
Død17. mai 1856[1][2]Rediger på Wikidata (91 år)
Brixen
BeskjeftigelseKatolsk prest (1788–), katolsk biskop (1820–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetTyskland
GravlagtBernhard Galura monument and grave
Duomo di Bressanone

Bernhard Galura (født 21. august 1764 som Bernhard Katzenschwanz[3] i Herbolzheim i Breisgau i Vorderösterreich i Habsburgmonarkiet; død 17. mai 1856 i Brixen i Tirol i Østerrike-Ungarn) var katolsk prest og høy kirkelig dignitær, sist fyrstbiskop av bispedømmet Brixen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bernhard Galura, sønn av en gjestgiver og bonde, gikk inn i minorittklosteret i Breisach etter gymnasskoleår i Villingen. Fordi klosteret ble oppløst i Habsburgmonarkiet under klosteroppløsningene under keiser Joseph II, gikk han inn i Freiburgs generalseminar i 1783 for å studere teologi. Han ble uteksaminert med en doktorgrad i teologi.

I 1787 flyttet han til generalseminaret i Wien for praktisk-teologisk utdannelse.

Prest[rediger | rediger kilde]

Hvor han ble ordinert til prest 27. juli 1788. Deretter vendte han tilbake til det teologiske seminar i Freiburg som foreleser. I 1791 ble han sogneprest i Altoberndorf og samme år pastor ved Freiburger Münster, som på den tiden ennå ikke var bispekatedral (til 1805).

Keiser Franz II utnevnte ham til titulærkannik i Linz og utnevnte ham i 1805 til prest i Günzburg an der Donau. Da habsburgerne hadde mistet alle de fremøsterrikske landbesittelser i 1806, vendte Galura tilbake til Breisgau, nå i Storhertugdømmet Baden, og ble i 1808 medlem av det badiske geistlige råd. Fra 1810 til 1815 var han sogneprest i Martinskirche i Freiburg.

I 1815 utnevnte keiser Franz ham til regjeringsrådet og geistlig referendar i Innsbruck. I 1818 ble han generalvikar for Brixen-fyrstebiskopen for Feldkirch i Vorarlberg.

Hjelpebiskop i Feldkirch[rediger | rediger kilde]

Den 30. januar 1820 ble han ordinert til biskop med titulærbispedømmet Anthedon og utnevnt til hjelpebiskop i Feldkirch.

Fyrstbiskop av Brixen[rediger | rediger kilde]

Fra 7. april 1829 til sin død i en alder av 92 år var han prinsbiskop av Brixen.

Galura var også sosialt engasjert og var en respektert personlighet i politiske kretser. I hjemlandet Storhertugdømmeet Baden siden 1805 ble han tildelt Zähringerløvens orden. I tillegg mottok han flere østerrikske priser og utmerkelser. Han ble utnevnt til ærespresident for «Pariser Vereins zur Ächtung des Sklavenhandels» (Verein zur Abolition des Sclavenhandels, Abolition Society).

Verker[rediger | rediger kilde]

Galura hadde et betydelig forfatterskap. Kjent ble hans «Sokratische Katechisirmethode» (2. utgave 1796). «„Lehrbuch der christlichen Wohlgezogenheit» ble også utgitt flere ganger. Han brukte også verk av protestantiske forfattere til sine teologiske skrifter, for eksempel «Sturms Betrachtungen über die Werke Gottes im Reiche der Natur und der Vorsehung, bearbeitet für katholische Christen», adaptert for katolske kristne (1813, 2 bind, 2. utg.). Hans siste «Neueste Theologie des Christenthums» (1800 ff., 6 bind), som fokuserer på den bibelske lære om Guds rike, er hans viktigste verk.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Galura, Bernhard (BLKÖ)[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Bernhard Galura». Vorarlberg Chronik. Besøkt 14. januar 2011. 
  4. ^ catholic-hierarchy.org galu, lest 30. august 2022