Benigno Aquino III

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Benigno Aquino III
President Benigno S. Aquino III.jpg
FødtBenigno Simeon Cojuangco Aquino III
8. feb. 1960[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ManilaRediger på Wikidata
Død24. juni 2021[5]Rediger på Wikidata (61 år)
Quezon by[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, samfunnsøkonomRediger på Wikidata
Utdannet ved Ateneo de Manila UniversityRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Partner(e) Shalani SoledadRediger på Wikidata
Far Benigno S. AquinoRediger på Wikidata
Mor Corazón AquinoRediger på Wikidata
Søsken Kris Aquino, Ballsy Aquino-Cruz, Pinky Aquino-Abellada, Viel Aquino-DeeRediger på Wikidata
Parti Det liberale partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet FilippineneRediger på Wikidata
Gravlagt Manila Memorial Park Sucat[6]Rediger på Wikidata
Utmerkelser Storbånd av Krysantemumsordenen, Republikken Indonesias stjerne, Ordenen pro merito melitensi, Lakandula-ordenenRediger på Wikidata
Nettstedwww.president.gov.ph Rediger på Wikidata
Filippinenes president
2010–2016
ForgjengerGloria Macapagal-Arroyo
EtterfølgerRodrigo Duterte
Signatur
Benigno Aquino IIIs signatur
Benigno Aquino III på Commons

Benigno Simeon «Noynoy» Cojuangco Aquino III (født 8. februar 1960 i Manila, død 24. juni 2021 i Quezon City) var en filippinsk politiker som var Filippinenes president fra 2010 til 2016.[7] Før dette hadde han vært forretningsmann, kongressmann for Tarlac og senator.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Benigno Aquino III, kalt «Noynoy», var sønn av den tidligere presidenten Corazón Cojuangco Aquino, og den tidligere senatoren Benigno Simeon Aquino, jr. Foreldrene kom fra overklassen i provinsen Tarlac nord for Manila, med pampangeno og kinesiske røtter.[trenger referanse] Han hadde fire søstre, den yngste, Kris Aquino, ble barnestjerne, skuespiller, programleder og forretningskvinne.

Familien hadde også lenge vært aktiv i politikken. Aquino ble etter hvert den ledende i fjerde generasjon med politikere.

Aquino studerte økonomi ved Ateneo de Manila University,[8] og måtte etterpå sammen med sine foreldre og søstre dra i eksil til Boston i USA. Etter at faren ble myrdet vad ankomst fra sitt eksil på Manila internasjonale lufthavn i august 1983, vendte Noynoy tilbake til Filippinene, men var til å begynne med ikke aktiv på den politiske arena.

Forretningsmann[rediger | rediger kilde]

Han var en kort tid medlem av Philippine Business for Social Progress, der han var assistent til organisasjonens eksekutivdirektør.[8] Han arbeidet senere for Mondragon Industries Philippines, Inc. som assistant Retail Sales Supervisor og assistant promotions manager for Nike Philippines.[8]

I februar 1986 ble moren Corazón Aquino landets president. Atten måneder senere, den 28. august 1987, kom Noynoy Aquino i skuddlinjen under et kuppforsøk ledet av oberst Gregorio Honasan. Tre av de fire sikkerhetsfolkene han ble fulgt av ble drept, og den fjerde ble såret mens han forsvarte Noynoy. Selv ble han truffet av fem kuler og hardt skadet. Én av kulene lot seg ikke fjerne, den måtte han leve med i halsen.[9][10]

Fra 1986 til 1992 arbeidet Noynoy for Intra-Strata Assurance Corporation som visepresident. Dette var et selskap eid av hans onkel Antolin Oreta jr.[8]

Fra 1993 til 1998 arbeidet han for Central Azucarera de Tarlac, den Cojuangco-eide Hacienda Luisitas eget sukkerraffineri.[11] Han var så ansatt som eksekutiv assistent for bedriftens administrasjon fra 1993 til 1996 og deretter som leder fra 1996 til 1998.[8]

Politiker[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1990-årene begynte han å engasjere seg i politikken. I 1998 ble han medlem av Liberal Party og ble samme år valgt til kongressen. Der satt han til 2007 i Representantenes hus.

Da ble han den 15. mai valgt inn i Senatet.[12] Han hadde tilkjennegitt at han som senator ville gjøre sitt for å demme opp for president Gloria Macapagal Arroyo planer om å endre landets grunnlov. Hans valgkampanje ble støttet av blant annet sin nå svært godt kjente søster Kris Aquino som nå var populær fra fjernsynet, og av sin mor Corazon Aquino. Skjønt han selv var katolikk, fikk Aquino støtte fra pinsekirken Jesus Is Lord Church, en av den filippinske protestantismens største trossamfunn.[13][14][15]

I Senatet var han aktiv som lovgiver og stod bak eller medarbeidet om en rekke nye reformorienterte lover som han åpent var stolt av[16], hvorav mange på forskjellige måter og tjente til å gjøre det vanskeligere eller umulig å opptre korrupt og uetterrettelig på en rekke felter innen offentlig og privat sektor.[17][18][19]

President Benigno Aquino III avlegger embedseden 20. juni 2010.
Presidenten i 2015

President[rediger | rediger kilde]

Den 9. september 2009, 40 dager etter moren Corazón «Cory» Aquinos død, kunngjorde han sitt kandidatur til presidentvalget i mai 2010. Aquino vant presidentvalget med 15 208 678 stemmer.[trenger referanse] Moren hadde vært en svært populær president, og hennes død turde ha aksentuert valgoppslutningen om sønnen.[trenger referanse] På annenplass i presidentvalget kom tidligere president Joseph E. Estrada med 9 487 837 stemmer.

Aquino etablerte etter kort tid en «sannhetskommisjon» for å etterforske påstander om korrupsjon som var rettet mot den fratrådte president Gloria Macapagal Arroyo, og utnevnte høyesterettsdommeren Hilario Davide jr. til å lede den.[20]

Aquino-regjeringen viste seg å selv ikke være fri for det som kalles pork barrel-politikk,[21] som ble ansett som forfatningsstridig og årsak til flere korrupsjonsskandaler, og ble beskyldt for særbehandling av sine favoritter. I løpet av sin periode ble Aquino kjent for å omgi seg med pålitelige samarbeidspartnere, som imidlertid tok seg store friheter og passet på å fremme personlige interesser.[trenger referanse]

Under president Aquino opplevde det filippinske samfunnet en stabilisering og økonomien en vekst som var den sterkeste på flere tiår, og som gav landet karakteristikken The Rising Tiger of Asia.[22]

Den 27. juli 2015 fremførte han sin sin sjette og siste tale om nasjonens tilstand. Den varte i over to timer.[23] Han hyllet sine foreldre, fremhevet positive følger av sitt presidentskap, og det han mente hadde vært hans politiske og økonomiske reformer, men samtidig viet han mye av talen sin til å angripe sin forgjenger Arroyos styre, og til dels, om enn indirekte, visepresident Jejomar Binay,[24] og avdøde president Ferdinand Marcos. Presidentens tale slo ikke så godt an blant mange av de fattigere klasser og av flere andre politikere, på grunn av at samfunnet fortsatt slet med korrupsjon, fattigdom, kriminalitet og stor motgang innen offentlig transport, energi, jordbruk og rettspleie.[trenger referanse]

Det var i hans periode at en dramatisk busskapring av en turistbuss med hongkongkinesere i hovedstaden endte med åtte drepte gisler[25][26][27], at den rekordkraftige supertyfonen Yolanda rammet landet[28] der regjeringen ble klandret for treg hjelpeinnsats[29], og det fant sted blodige militære sammenstøt på Mindanao, i Mamasapano[30] og i Kidapawan.

Etter presidentperioden[rediger | rediger kilde]

Aquino ble avløst som president av Rodrigo Duterte 30. juni 2016, etter å ha tapt valget 9. mai samme år. Aquino vendte tilbake til foreldrenes bolig i Times Street i Quezon City.[31] Han ytret seg ikke om sin etterfølgers styre, og var sjelden å se i offentligheten.[32] Skjønt i november 2016 overvar han en konsert i Rizal Park og sluttet seg til protesterende i forbindelse med begravelsen av Ferdinand Marcos på den nasjonale æresgravlunden.[33] I februar 2017 var han med på 31.-årsminnet for People Power Revolution ved å marsjere til People Power Monument og delta i protestene mot Marcos.[34][35]

Han døde av diabetesnefropati den 24. juni 2021 på sykehuset Capitol Medical Center i Quezon City, i en alder av 61 år. Han hadde siden 2019 slitt med en rekke forskjellige sykdommer.[36]

President Duterte erklærte 24. juni til 3. juli til en nasjonal sørgeperiode.[37]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Benigno-Aquino-III, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Benigno S. Aquino III., Munzinger IBA 00000028313, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Roglo, Roglo person ID p=benigno;n=aquino;oc=1, oppført som Benigno Aquino[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Benigno Simeon Aquino, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id aquino-benigno-simeon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b www.philstar.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.gmanetwork.com, besøkt 31. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Aftenbladet.no, 8. juni 2010: Aftenbladet - Endelig valgresultat klart på Filippinene Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
  8. ^ a b c d e The son also rises: Who is Noynoy Aquino? | GMA News Online . Gmanetwork.com (9. september 2009). Lest 23. januar 2012.
  9. ^ diepresse.com Meinung: Aquino-Sohn will nicht an die Macht(11. august 2009)
  10. ^ Inquirer.net - Noynoy Aquino also rises (arkivert)
  11. ^ «Central Azucarera de Tarlac moves to widen public ownership». Business World. 1. april 2016. Besøkt 24. juni 2021.  Arkivert 24. juni 2021 hos Wayback Machine.
  12. ^ Noynoy.ph - Profile (arkivert)
  13. ^ «11 days to E-Day». GMANews.TV. 3. mai 2007. 
  14. ^ «JIL backs Loren, Noynoy, Koko, Kiko in Senate race». GMANews.TV. 3. mai 2007. 
  15. ^ «Brother Eddie Villanueva endorses 3 more GO bets». 3. mai 2007.  Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine.
  16. ^ Uttrykt i et intervju med frilanser Lila Shahani for Philippines Graphic, senere gjentatt på hennes blog som "A Conversation with Noynoy" (mars 2010), april 2016
  17. ^ «Memorandum Order No. 15, s. 2011». Official Gazette. Besøkt 24. juni 2021. 
  18. ^ «PRESIDENT BENIGNO S. AQUINO III». Embassy of the Philippines. Besøkt 24. juni 2021. 
  19. ^ «Aquino's 'midnight appointment' raised before CA». Inquirer. 29. mars 2016. Besøkt 24. juni 2021. 
  20. ^ Davide named Truth Commission chief Arkivert 30. juni 2010 hos Wayback Machine. Arkivert 2010-06-30 hos Wayback Machine. INQUIRER.net (29. juni 2010). Lest 23. januar 2012.
  21. ^ http://www.manilatimes.net/drilon-abad-roxas-aquino-most-voracious-pork-lovers-in-our-history/237946/. 
  22. ^ «PNoy ushered Philippine economy to investment grade rating: PSE». Besøkt 24. juni 2021. 
  23. ^ «6 SONAs, 2.2 hours, 12,095 words, and still no mention of FOI». Rappler. 27. juli 2015. Besøkt 27. juli 2015. 
  24. ^ Arcangel, Xianne (27. juli 2015). «PNoy praises Roxas, leaves out Binay in last SONA thank you list». GMA News. Besøkt 27. juli 2015. 
  25. ^ «Hong Kong warns against Philippines travel after deaths». BBC News. 24. august 2010. 
  26. ^ «Gunman in the Philippines ends standoff by killing 8, wounding 7». CNN. 24. august 2010. 
  27. ^ Aquino explains his stand on Monday's hostage crisis Arkivert 2010-08-27 hos Wayback Machine. The Manila Bulletin Newspaper Online (24. august 2010)
  28. ^ After 4 months, PNoy apologizes for slow govt response to Yolanda victims | News | GMA News Online. Gmanetwork.com. Retrieved on 17. mars 2016.
  29. ^ Esmaquel, Paterno II (14. januar 2016). «'Family ties' push Canada to give more Yolanda aid». Rappler. 
  30. ^ Pres. Aquino Trying to Evade Liability in Mamasapano Incident According to Sen. Santiago. Philnews.ph (25. mars 2015). Lesy 17. mars 2016.
  31. ^ Lopez, Virgil (30. juni 2016). «Warm welcome as Aquino returns to Times Street». GMA News Online. 
  32. ^ Kabiling, Genalyn (8. februar 2021). «Former President Aquino in good spirits as he spends 61st birthday at home – Manila Bulletin». Manila Bulletin. «Ever since he left Malacañang, Aquino has been spending a relatively quiet retirement from politics / In the past few years, Aquino made rare public appearances, including attending historic occasions related to his parents. There were occasional public statements, including instances when Aquino’s name was dragged in the cases related to the Dengvaxia controversy and the Mamasapano tragedy.» 
  33. ^ Calica, Aurea (7. november 2016). «Citizen Noy attends anti-Marcos rally». The Philippine Star. 
  34. ^ «Aquino joins People Power Monument protest, warns of history repeating». ABS-CBNnews.com. 25. februar 2017. 
  35. ^ Tupas, Emmanuel (26. februar 2017). «Noy joins EDSA rites, denies LP destab moves». The Philippine Star. 
  36. ^ Former president Benigno Aquino III dies at 61, lest 2021-06-24
  37. ^ https://www.facebook.com/116724526976/posts/10160163986836977/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Benigno_Aquino_III&oldid=22336359»