Beleiringen av Kalmar (1611)

Beleiringen av Kalmar 1611
Konflikt: Kalmarkrigen 1611-1613
Dato 3. mai- 3. august 1611 Sted Kalmar, Småland i sørøstlig Sverige 56°40'9,923"N 16°19'18,426"Ø Resultat Dansk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Bo Gustavsson Bååt, Jakob Jakobsson Snakenborg till Stäflö og Per Mikaelsson Hammerskjöld	Christian IV av Danmark-Norge med sin general Sven Maltesen Sehested
Styrker
770 infanterister, 100 ryttere samt mellom 200 og 400 borgere under våpen	1200 ryttere og 4500 infanterister, senere 7000 mann
Tap
Ukjent, oppgitt å være fra flere hundre til 700 falne.	Ukjent, oppgitt til flere hundre døde og sårede

Beleiringen av Kalmar 1611 utgjorde hoveddelen av en intens konflikt mellom danskene og svenskene om besittelsen av den strategisk viktige byen Kalmar med tilhørende slott. Kalmar var i strategisk perspektiv ansett som «nøkkelen til Sverige» i flere århundrer: Den som behersket byen med det befestede slottet ville ha herredømme over Kalmarsund og fri adgang mot nord langs den østlige svenskekysten mot Stockholm. Fra dette sydligste støttepunkt i Sverige ville innfall mot dansk territorium til lands og angrep til sjøs med den svenske flåten være mulig. Utover sommeren 1611 ble striden om byen en liten krig i seg selv som blant annet så slaget om Kalmar.

Bakgrunnen

Den unge og energiske Christian IV overtok embetet som rikets konge etter kroningen i 1596. Han var en ambisiøs mann med store visjoner og så store muligheter i Sverige, som hadde sett store politiske omveltninger siden 1568. Disse hadde ledet til en destabilisering med statskupp, tvilsomme maktskifter, indre strid og borgerkrig. Sigismund, konge av Sverige siden 1592, var avsatt fra tronen av sin bror hertug Karl under et kupp i 1597. Dette startet en bitter borgerkrig for de neste to årene. Sverige var etter den unge danskekongens mening sårbart i en krig om retten til å gjøre krav på den svenske tronen. Hertugen som tok kongenavn i året 1607, viste seg å være en ekspansjonslysten mann, som vil styrket Sverige politisk og økonomisk, til dels på bekostning av Danmark-Norges økonomiske og politiske hegemoni i Norden.

Fra 1603 tok Christian IV opp utfordringen overfor riksrådet i København. Han anmodet om å få gå i krig på grunn av den trusselen han mente å ha sett i Karl IXs planer om å styrke den svenske makten. Den uredde svenskekongen var ikke uvillige om å ta en konfrontasjon med krav om økonomiske inngrep og territorial ekspansjon selv inn i Nord-Norge i troen på at en militær konflikt ikke var ønskelige på den danske siden. Karl IX til slutt hadde gått for langt ved å gå inn i Russland i 1609. Han var allerede i to kriger med muligheten for en tredje krig i nær fremtid. I en slik situasjon med baktanker om de politiske forholdene i Sverige var Christian IV ikke sent med å gripe anledningen. I februar 1611 overtalte kongen riksrådet til å gi sin tilslutning til krig.

Fram til feidebrevet var sendt ut tidlig i april hadde kongen startet opprustningen i Danmark, men med tanke på fortiden i Sverige tok Christian IV lett på utfordringen som en krig mot svenskene innebar. Han var av meningen om at Karl IX som en uverdig konge ikke hadde sterk politisk støtte, at motstanden svenskene skulle gjør, ikke ville være særskilt vanskelig å overvinne. Hans felttogsplaner siktet på en rask besittelse av de to viktige strategiske stedene Älvsborg festning og Kalmar, et knipetangangrep mot Jonköping, og til sist ta Motala på veien til Stockholm. Selv om planene ikke lyktes, håpet han å få kastet svenskene ut i stor politisk uro ettersom Karl IX var døende etter å ha gjennomgått flere hjerteslag i de siste årene.

Felttoget mot Kalmar

Med en hær på 1200 ryttere og 4500 infanterister samlet ved Kristianopel rykket Christian IV over svenskegrensen den første mai ved daggry. I forveien avanserte en fortropp på tusen mann mot Kalmar i stor hastighet under kongens personlige ledelse. De kom over en svensk rytteravdeling på 150 ryttere ved et utfall fra Kalmar. I denne trefningen ble to dansker såret mot et ubestemte antall svenske falne.

Om kvelden var byen innenfor kongens egen synsvidde, rett etterpå skjøt svenskene to skudd som signal for samling av alle tropper innenfor bymurene. Hadde Christian IV ønsket det, kunne han ha overrumple forsvarerne av byen. Men han valgt å vente to dager for å kunne mønstre sin hær i slagorden før han forlangte byens overgivelse. Han muligens trodde fremdeles at motstandsviljen hos svenskene i forbindelse med et upopulært regime var svak og at en enkel maktdemonstrasjon ville framprovoserte overgivelse. Han forbød derfor plyndring, vold og brann for å få svenskene til å slutte opp om hans opprop om å vende seg mot Karl IX.

Den 3. mai 1611 om morgenen hadde den danske fortroppen ordnet seg på Törnby-engen i slagorden. Ved middagstid rykket den danske hæren i samlet orden mot bymurens vesterport, der en trompetist ble sendt fram for å oppfordre byen til overgivelse. Som svar ble det skutt med kanonkuler fra byvollen og slottstårnene, deretter kom ett angrep av den svenske rytterfanen under ledelse av Mikaelsson ut gjennom byporten. Angrepet ble i all hast slått tilbake med et tap på en død, men danskene hadde tap under kanonbeskytningen. De omkringliggende bygninger utenfor byvollen ble satt i brann, at det danske angrepet måtte stoppes. De danske troppene trakk seg vekk fra brannen og den svenske ilden.

Beleiringen av Kalmar by

Christian IV måtte nå beleire byen som hadde nektet å kapitulere. Dessuten hadde deres forhåpninger om en rask erobring satt dem i en lei knipe. Mot Kalmar by var danskene underlegne i styrkeforhold mot et ventet svensk unnsetningsforsøk. Dessuten måtte de beleire en sterk festning med store styrker, opptil over ett tusen stridsdyktige mann. Fra forskansninger foran nord- og vestporten ble det kastet opp en ring av brystvern med vollgrav fra strand til strand i løpet av kort tid. Uansett rang eller stand var alle nødt til å hjelpe til for fortgang i arbeidet. Mot sør ble det kastet opp en sterk forskansning der hvor byvollen stoppet opp til fordel for en vanngrav med åpen sikte mot Kalmar slott.

Kalmar var beleiret i tre måneder i vinteren 1598-1599. Byen etter denne var forsterket blant annet med et anlegg av voller med fem bastioner fra strand til strand og en bred vollgate mot den gamle bymuren gjennombrutt av fire porter: Nordreport, Vesterport og to porter på sørsiden. Men en alvorlig svakhet lå i vollgravene, bare den sydlige delen hadde vann i graven. Bastionene ligget mot tørr jord slik at det var landfast forbindelse mellom beleiringshæren og byen. Artilleriet bestod for det meste av antipersonellskyts, det var dårlig med tyngre skyts. Dette måtte kommet fra Kalmar slott. Der var en bred jordvoll kastet opp mot den gamle ringmuren som hadde to hjørnetårn med kanoner på nordsiden og sørsiden mot vannspeilet mellom byen og holmen som slottet lå på. Slottet selv var massivt bygget med hjørnetårn i alle kanter samt et tårn foran vannspeilet med en bro over til byen. Det var dårlig med artilleri i Kalmar by, som bare hadde omtrent femti stykker, og det var 47 tyngre skyts og 200 mindre skyts i selve Kalmar slott.

6. mai 1611 hadde den danske eskadren med beleiringstrenet kommet opp til den skogkledte halvøya som var forbundet med fastlandet med et smalt nes. Dette var på forhånd valgt som anløpssted for transportflåten som skulle forsørge beleiringshæren. Der oppdaget danskene at en alvorlig feiltagelse hadde hendt. Mesteparten av beleiringsartilleriet som hadde vært forberedt, var sendt til Båhuslen. Det gjenværende artilleriet måtte settes på land. Danskene gravde seg nærmere et utvalgt angrepssted for et gjennombrudd for å konsentrere beskytning med sitt artilleri som kunne nå bare slå ut et bresje på ett sted om gang. Et batteri ble anlagt mot kurtinen ved Vesterporten. Man anla løpegraver som kunne forsere den tørre graven. Men prisen for foretagendet ble høy, den gamle ringmuren hadde høye skytetårn med mindre kanoner som kunne skyte ned på beleirerne. Dessuten var det stadige utfall fra byen i de første dagers trefninger. Kongen selv inspiserte arbeidet under stor fare. Dagen før var han oversprøytet med hjernemasse fra en adelig rytter som ble truffet av en kule fra ringmuren.

Av frykt for et overraskelsesangrep med petarder besluttet svenskene å fylle porthvelvingen på utenverket foran Vesterporten med jord, dermed kunne de ikke mer foreta utfall fra den retning mot det danske beleiringsarbeidet. Danskene gravde seg fram skritt for skritt, nokså uforstyrret. For å bøte på dette svenske tiltaket ble det bestemt om å anlegge miner for å sprenge en bresje. Med løpegrav og tunnel brøt ingeniørene ned byvolden for å ha en åpning mot ringmuren for batteriet. Det tok dem store ofringer i løpet av to uker.

Imidlertid hadde Christian IV beordret den danske Kalmareskadren under admiral Erik Urne som siden 30. mars hadde blokkerte Kalmar, om å ta herredømme over Kalmarsundet. Med seks storskip beskyttet Urne anløpsstedet på Halvø, og en avdeling av flere galeier også kalt jagter kom seg oppover sundet til Kvarnholmen og Grimskär nord for byen. I byen med en havn under beskyttelse av kanonene i Kalmar slott lå 13 mindre skiper samt flere mindre armerte fartøyer. Mens arbeidet med batteriet mot Vesterporten var i gang, var flere beleiringsskytser satt til skyteposisjoner på begge ender av byen mot sundet, fra disse forsøkt danskene å ramme de svenske orlogsfartøyene.

Ved 16. mai gikk krigsskipet «Scepter» på grunn ved Kvarnholmen. Tross sterk dansk ild ble skipet berget og trukket inn i havnen under slottet, men dagen etterpå måtte et annet skip med sterke skader, «Obekant» forlate ankeringsplassen mot Grimskär. Urne gikk inn i stridighetene for å ta de mange koffardiskipene som utgjorde mesteparten av skipene i havnen. Med seg hadde han flere brannskiper. Brannskipet ble ført inn i havnen ved slottet 19. mai, men svenskene på flere båter bukserte det vekk mot et skjær. Et likende angrep gikk galt den 25. mai. I mellomtiden hadde flere skuddveksling mellom krigsskipene i Kalmarsundet hendt med liten virkning.

Kalmar bys fall

Senest 18. mai ble batteriet først tatt i bruk. Men i flere dager ble flere kanoner flyttet fra skansene mot strenden for å forsterke batteriet. Tilsammen sju kartover bronsestykker var flyttet nærmere byvolden den 25. mai, ingeniørene som måtte betalte med deres liv, hadde omsider klart å svekke volden og ringmuren tilstrekkelig nok. Byvolden på sørvest for utenverket foran Vesterporten bare 72 fot innover ble angrepet med en konsentrert beskytning på mellom 376 og 400 kanonkuler inn i den neste dagen. Svenskene kunne ikke bringe tyngre skyts dit som motsvar så bare lette kanoner var stilt opp for å avverge et stormangrep. Tidspunktet for gjennombruddsangrepet er ikke kjent med rimelige sikkerhet, men det var trolig i gryningen til den 26. mai 1611.

En stormkolonne på flere hundre menn med tusener bak i deres rygg avanserte opp mot bresjet og ble utsatt for skarp beskytning, deretter hissige motangrep med piker og bøsser. Etter harde kamper som så to angrep slått tilbake, klarte danskene å bryte seg gjennom opp på byvolden som var nå overstrødd med døde og sårede fra begge sider, under det tredje angrepet. Derfra var det enkelt å rulle opp forsvaret langs byvolden og tok seg gjennom portene på ringmuren der de raskt hogde ned de gjenværende forsvarerne. Svenskene i all hast slo retrett under stor fortgang, men ble jaget ned av danskene i gatene, og led stor tap. Mens danskene spredte seg ut i byen for plyndring, fulgte Christian IV etter gjennom byens hovedgaten mot slottsbroen. Der klart de å sperret veien for en mengde av forsvarerne som spredte seg i byens gatene. De hadde ikke vært villige til å kapitulere så de kunne ikke vente seg nåde av angriperne som hadde betalt en tung pris.

Plyndringen var etterfulgt av et skånselløst blodbad på de etterlatte forsvarerne som fram til kl. 3 om ettermiddag forsøkt å redde seg. Et fåtall var senere ført vekk som fanger. Etter plyndringen var avsluttet hadde Christian IV tatt Kalmar by under egne kontroll mot et tap på over hundre døde samt flere sårede. Minst 400 var hevdet drept og såret. Minst lik mange svensker skulle ha omkommet under de tre timer lange kamper om bresjet, opptil 700 var påstått å ha blitt drept. En eksisterende liste om de gjenværende soldater i Kalmar Slott oppga 758 mann samt 62 sårede tilbake, hvilken mente et tap på minst 200 døde som fanger. Påstander vil at det var 1 650 stridsdyktige menn i Kalmar by, slik at tallet «700» virket ikke urimelig. Det var en befolkning på over 1500 mennesker i byen i tillegg til rundt et tusen soldater som sjømenn.

Det var i siste liten også, for Karl IX var på vei med en unnsetningshær. Blodbadet i byen var ikke en massakre på sivilbefolkningen, for kvinner og barn var evakuert til slottet selv om det hadde hendt at få fremdeles ikke evakuert. En historie om borgermesteren som skulle ha blitt drept idet han var iført prestedrakt, hadde vist seg ukorrekt. Den mannlige befolkningen som var mobilisert, virket å ha de verste tapene under kampene.

Den svenske Kalmareskadren på fem krigsskip ble senket sammen med de armerte handelfartøyer i havnen mot Kalmar slott.

Sjøkrigen i Kalmarsund

Opptrappingen mot slaget om Kalmar begynte kort etter inntakingen av byen etter Karl IX mindre enn en uke senere hadde kommet til traktene omkring Kalmar. Fremrykningen var sent, at kongen ikke nådde Ryssby langs kysten fra nord før den 8. juni 1611.

Karl IX vil sende hjelp til de beleirede i slottet med den svenske flåten, det ble sendt ut ordre om å seile ned i Kalmarsund. En kamp om herredømmet over Kalmarsund tok seg til mens et oppgjør mellom de to konger var underveis. Den 18. juni angrepet et par båter Kvarnholmen der et batteri var anlagt for to kanoner som ble nøytralisert, kort etterpå var en kompani overført til holmen med en slått skipsbro fra fastlandet der leiren lå. Fra Öland gikk flere båter til angrep om natt med overlegne styrker. Etter å ta tatt holmen forfulgte de kompaniet på landet hvor de ble stoppet av ryttere. I panikk tvunget svenskene seg tilbake på broen som brast under vekten, mange druknet i natten til 22. juni. Kampene om Kvarnholmen var begynnelsen på en sjøkrig.

Man hadde innsett at admiral Urne måtte få forsterkninger snarest mulig, med dette i minne ble det sendt bud til en eskadre. Eskadren hadde blitt forberedt for å støtte hovedflåten som blokkerte den svenske handelen utenfor Gotland. Eskadren på fem krigsskip under Godske Lindenew ved 25. juni sluttet seg til Urne. Samtidig var admiral Bielkenstierna på vei fra Stockholm langs kysten med 6 storskip og 5 mindre krigsskip. Han sluttet seg til en andre eskadre på fem skip fra Nyköping så han hadde en styrke på 11 krigsskip.

I forveien hadde et sjøslag funnet sted 30. juni 1611 mellom den svenske skjærgårdsflåten og den danske Kalmareskadren på farvannet mellom Ryssby og Kalmar. Sjøslaget sluttet med at de svenske galeiene og skjærbåter trukket seg tilbake til Svinö og Jutnabben der et batteri var oppkastet. Ute av stand til å ødelegge den svenske skjærgårdsflåten bak disse øyene måtte danskene vendte om tilbake til deres base.

8. juli slo Bielkenstierna for en svak vestlig vind fra Skägganäs ned i sundet der Urne lå med fire skip ved Kvarnholmen sammen med Lindenew som lå med fem skip ved Stensö. Under svak vind måtte Urne retirert forbi slottet for å slutte seg til Lindenew som kunne ikke krysse mot vinden. Uten motstand hadde Bielkenstierna tatt herredømmet over Kalmarsundet, og det ble opprettet forbindelse mellom slottet og den svenske hæren. Med galeier ble forsyninger og menn fraktet til slottet, og de sårede, syke og kvinner og barn ble fraktet vekk i sikkerheten.

Mens slaget om Kalmar fant sted den 17. til 19. juli var danskene opptatt med å ruste seg for et oppgjør med deres 9 krigsskip ved Stensö etter det ventede angrepet på sjøsiden uteble. Den danske hovedflåten ved Gotland hadde dratt ut under admiral Mogens Ulfeldt. Om morgen den 20. juli nådde Ulfeldt Ölands nordre odde og seilte inn i sundet. Med sin flåte på ti krigsskip hvorav flere storskip truet han svenskene ved Skägganäs. Urne som fikk melding om Ulfeldts ankomsten, dro ut for å drive vekk 4 svenske skiper fra slottet. Det var et sjansespill ettersom han ønsket å avskåre forbindelsen mellom Öland og Kalmar mens Bielkenstierna lå ved Skägganäs. Under dobbel ild gikk et skip på grunn der det ble alvorlig skadet.

Bielkenstiernas flåte på 11 skiper var nå fanget fra nord og sør. Et stort sjøslag i Kalmarsund synes å ta seg opp. Men i ly av mørket i natten til den 22. juli 1611 tok vinden seg opp i sydvestlig retning, med denne kunne svenskene kutte over deres ankertauer for å slå nordover forbi den danske hovedflåten ved Ölands nordre odde. Utrolig nok klarte svenskene å ta seg ut siden Ulfeldt våget ikke å forlate hans ankerplassen i ukjent farvann. Danskene måtte skyte på måfå etter svenskene som mistet et mindre skip, «Mjölkepigan» med 24 kanoner som gikk på grunn. Den ble tatt av danskene.

Igjen var Kalmar Slott kuttet av fra kontakt med den svenske hæren. Urne tok en svensk galei og en boiert som hadde kanonstykker ombord som var trolig hevet fra de fem senkede skipene i havnen. Disse skipene var senket etter Kalmar bys fall. Ulfeldt og Urne truet den svenske hæren med landgangsoperasjoner fra sjøen i ledd med de danske planer om å tvinge vekk hæren fra Kalmar.

Kalmar Slotts fall

Etter 22. juli måtte Karl IX som hadde opplevde to seriøse tilbakeslag i få dager, startet retretten tilbake til Ryssby med den svenske hæren. Et nederlagsstemning hadde oppstått i den svekkede garnisonen etter det var åpenbart at Bielkenstierna kunne ikke vende tilbake mot en så stor overmakt på opptil tjue danske krigsskip i sundet. Med Kalmar by under dansk kontroll ville ikke utfall fra slottet være mulig uten for stor fare for nederlag med stor tap. En ny kommandant, Krister Some, hadde overtatt dagen etter storslaget. Hans første ordre var å evakuere den nye skansen på Grimskär var reist for å støtte den svenske flåten i Kalmarsundet.

Mens Christian IV marsjerte med hoveddelen av hæren mot Ryssby, startet batteriet utenfor Munkporten mot vannspeilet mellom slottet og byen et voldsomt bombardement mot det sydvestlige tårnet den 29. juli. Den første dag så 184 skudd, den andre dagen så 249 skudd, ved aften av den 30. juli var et bresje i muren skapt. Svenskene klarte å tette dette under stort slit, men kunne ikke returnere ild mot danskene over volden. Angrepet inn i byen under storslaget hadde brukt mye krutt, og det hadde ikke kommet store nok forsyninger med nytt krutt til slottet. Etter bresjet var reparert var all krutt oppbrukt. Some under et krigsråd med offiserer i slottet 2. august måtte innrømte at det ikke var lenge mulig å holde slottet. Christian IV vil sannsynlige startet et angrep etter returen tilbake fra Ryssby.

I et sist håp bad Karl IX admiral Bielkenstierna om å seile nedover Kalmarsundet for å hindre slottets fall. Men admiralen var ikke villig så kongen fikk ham erstattet med en mer ivrige mann, men for sent. Krister Some hadde besluttet seg for å overgi seg om aften 2. august etter å ha fått støtte av offiserer under tvang av deres soldatene under krigsrådet. Kort etterpå var kontakt oppnådde med danskene, og forhandlingene kunne begynte.

Mot fri avmarsj uten deres faner fikk de svenske forsvarerne på mellom ett tusen og to tusen mann lov til å forlate slottet. Men flere av offiserer inkludert Krister Some valgt å bli tilbake, og senere sluttet seg til Christian IV av redsel for harde represalier av Karl IX.

Etterspillet

Svenskekongens vrede var stor da nyheten om overgivelsen kom til ham. Det ble en krigsrettssak mot Some som ble stemplet som forræder, som straff ble alle hans eiendommer beslaglagt. Some hos danskene ble godt belønte med gods og 1000 daler i kontanter av Christian IV. Av forstående grunner var Krister Somes rolle under overgivelsen av Kalmar Slott omstridt for ettertiden. Men det var ikke lenge mulig å holde slottet, et storm ville medførte en massakre på forsvarerne. Danskekongens tilbud om kapitulasjon var derfor fornuftig å akseptere under slike omstendigheter med bare en halv tønne krutt for 104 kanoner.

Erobringen av Kalmar var et viktig skritt, men felttoget inn i Sverige hadde blitt bremset ned, den svenske motstanden var sterkere enn trodde ettersom forventede sammenbruddet uteble. Karl IX og hans sønn Gustav Adolf hadde sterkere støtte enn antatt på forveien. De store logistiske problemer som skyldes dårlig forberedelse med utilstrekkelige styrker mot større utfordringer enn ventet, hadde bidratt til dårlige resultater i et år. Kampene om Kalmar var så omfattende at krigen fikk sitt navn etter dette: Kalmarkrigen.

Kilder

• Jahn, F.H. Historie om Kalmarkrigen Kjøbenhavn, 1820
• Axel Larsen, Kalmarkrigen: et Birdrag til de nordiske Rigers Krigshistorie: efter trykte og utrykte kilder København, 1889
• Jonas Hedborg Kungl. artilleriet. Yngre vasatiden 1985