Beginerhusene i Diest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
UNESCOs verdensarv
De flamske beginerhusene
De flamske beginerhusene
En inngang
LandBelgia Belgia
StedDiest, Flamsk Brabant
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 22. sesjon i 1998. Referansenr. 855-010.
Kriterium II, III OG IV
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker

Beginerhusene i Diest (ned.: Het begijnhof van Diest) er en historisk bydel i Diests gamle sentrum. Komplekset ble grunnlagt i 1255[1] av Arnold IV, Herre til Diest.

Beginerhusene er et av Belgias største og best bevarte komplekser av denne typen. Komplekset er tilgjengelig fra Diest via to barokke porter. Bydelen har rundt hundre hus fordelt over fire hoved- og tverrgater og en åpen plass der den gotiske Sint-Catharinakirken som ble innviet i 1314 ligger. Åtti av husene ble bygget på slutten av det 17. århundre da beginerhuskomplekset nådde sitt høydepunkt. I bydelen lå da blant annet rundt hundre hus, en kirke, et hospital (infirmerie) og en lakenhall. Rundt 1550 ble hele komplekset renovert og ombygget på oppdrag av pastor Nicolaas van Essche. I 1796, under den franske revolusjon ble det religiøse samfunnet opphevet av det franske styret, men beginerne forlot ikke komplekset. I nyere tid har bydelen ikke vært bebodd av beginere etter at de to siste, Johanna Uitdewilligen og Bernardina Janssen, forlot den i 1923. Beginerhuskomplekset er av typen gatebeginerhus.

Typisk for bydelen er rutemønsteret som de rette gatene former, husenes nøkterne fasader med barokke dekorasjoner rundt inngangsdørene. Disse siste var kronet med nisjer der statuer av helgener skulle stå (se bildet i rammen til høyre).

Historie[rediger | rediger kilde]

De første årene[rediger | rediger kilde]

Komplekset ble offisielt grunnlagt i 1255, men det meldes at beginerne holdt til i Diest allerede i det foregående tiåret.[2] Ca. 1245 opprettet noen religiøse kvinner beginerhuset Sint-Catharina-ten-Velde ved elven Demer utenfor Diests bymurer. Området lå langt fra sentrum, på myrlendt terreng ved et vannløp som ble kalt «Begijnenbeek» (Beginerbekken). Vanligvis var en av de første institusjonene som ble opprettet et «infirmerie», et hospital der gamle og syke beginere ble pleiet. En slik institusjon nevnes i et charter fra 1291, der det fastlegges at hertug Jan I. av Brabant stiller institusjonen under sin beskyttelse og fritar den fra skatteplikt.[3]

I 1360 fikk Diest festningsverker og vollgraver og beginerhuskomplekset ble plassert innenfor disse, intra muros. Det kom da til å ligge på byens nordøstlige side, mellom den store porten mot Schaffen og Hasselt-porten (ned.: Grote Schaffense poort og Hasseltse poort).

Nicolaas van Essche og beginerhusene[rediger | rediger kilde]

Fra 1538 og frem til han døde i 1578 var Nicolaas van Essche (eller Esschius) (født i Oisterwijk i 1507) bydelens pastor (med unntak av en pause i 1539-'40). van Essche var sterkt påvirket av Devotio moderna og Ruusbroec, og etterstrebet en ekte og personlig trosopplevelse uten ytre prakt og pral. Bortsett fra tilbedelse av Den hellige ånd var det viktigste befrielse, hengivelse og bønn.

Da van Essche tiltrådte som pastor var livet i bydelen dominert av verdslige ting som handel og vedlikehold av et utbredt kontaktnettverk utenfor beginerhusene. Mange beginere var ofte mer opptatt av livet utenfor komplekset enn innenfor.

Pastor van Essche gjennomførte en reformasjon av beginernes regler og statutter:

  • Som et tegn på bot og anger ble beginerhabittens farge forandret fra grå til sort.
  • Kontakten mellom beginere og mennesker utenfor beginersamfunnet ble minimalisert. En vei mellom elven Demer og byens festningsverker ble omlagt slik at den gikk rundt bydelen.
  • Det ble innført begrensninger i forhold til handelsaktiviteter.

Både beginerne og Diests innbyggere følte seg diskriminert av disse nye reglene, noe som resulterte i anklager mot pastor van Essche. Takket være beskyldningenes natur ble også inkvisisjonen involvert i prosessen. I 1548 ble pastoren frikjent på alle punkter.

van Essche ansporet beginerne til å tre inn i en klosterorden som for eksempel klarissene. I 1553 trådte femten av dem inn i gråsøstrenens orden, (tredjeordens fransiskanerinner), noe som betød en oppblomstring for det klosteret. Pastoren hadde allerede i 1539 stiftet et samfunn for kvinner i Devotio modernas ånd i Oisterwijk. I 1652 flyttet dette til Duffel.

I 1569 grunnla van Essche en skole («Persoonscollege») for kandidat-prester. Han hadde tidligere utdannet prester, og enkelte av elevene hans ble selv pastorer i beginersamfunn. Dette gjaldt for eksempel Lumnius i Antwerpen og Swinnen i De store beginerhusene i Leuven. van Essche spredte også sine tanker og ideer via utallige publikasjoner. Disse ble spredt videre da erkebiskop Johannes Hauchunus (1583 – 1589) innlemmet deler av dem i sine statutter for erkebispedømmets beginerhus.

Beginerhusenes regler uniformeres[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig kunne hvert beginersamfunn ha egne regler, uavhengig av andre samfunn. På slutten av det 16. århundre forandret dette seg, reglene ble mer uniforme og beginersamfunnenes karakter lignet mer og mer på klosternes. Dette betød blant annet at kontakten mellom beginerne og omverdenen ble begrenset og at pastorens innflytelse tiltok. Hans rolle endret seg, ikke bare med hensyn til de åndelige sidene ved samfunnet, men han ble også mer involvert i de dagelige, materielle oppgavene.

Dette ga en solid basis for beginerhusenes store vekst i tiden rundt motreformasjonen i det 17. århundre. At veksten var stor vitner de fremdeles eksisterende beginerhuskompleksene om. Der kan de fleste husene, og ofte også kirkene, dateres til denne perioden. På den annen side betød van Essches reformering av livet i beginersamfunnet at mye av deres typiske selvstendige, egne karaktertrekk forsvant. Noen viktige forskjeller fra klostrene, som ikke ble endret, var at beginernes eiendeler forble personlige og at de i prinsippet selv måtte sørge for å tjene til livets opphold.

Fra det 17. århundre frem til det 20.[rediger | rediger kilde]

Beginersamfunnet i Diest vokste fort i det 17. århundre. På det meste, rundt 1675, bodde det rundt 400 beginere i bydelen. Etter den franske revolusjon og konkordatet mellom paven og Napoleon vokste antallet tilhengere av stevenismen, en katolsk bevegelse som avviste avtalen mellom paven og keiseren og ønsket å gå tilbake til kirken slik den var før revolusjonen. Både kirke og stat avviste denne bevegelsen, noe som ga beginersamfunnet store problemer. Det gikk så langt at beginerne ble kastet ut fra bydelen i 1813. Etter at Napoleon hadde falt, vendte de tilbake, men i det 19. århundre avtok antallet beginere i Diest relativt fort. De siste to beginerne flyttet herfra i 1923.

Gatebilde
Gatebilde
Inngang til et av husene i komplekset

Bygningene[rediger | rediger kilde]

Inngang til komplekset

Ved siden av rundt hundre bolighus fordelt over fire hoved- og tverrgater har bydelen en kirke, et hospital og en lakenhall. Frem til midten av det 17. århundre telte komplekset ca. tyve bolighus. Pastor van Essche lot hele komplekset ombygge i 1550.

Bydelens eldste bygninger ligger på dets nordside. Blant disse er kirken som ble innviet i 1314, den tidligere kirkegården og hospitalet. Gatene og husenes nøkterne, rette former kontrasteres av de barokke dekorasjonene som omkranser dørene. Over dørene finnes nisjer til statuer av helgener.

Inngangsporten

Hovedinngangen fikk sitt utseende i 1671. Den er i rubensiansk barokk og dekorert med blant annet søyler, volutter og en tabernakelnisje med en Madonnastatue. Under statuen sees en kartusj med innskriften «Comt in mijnen Hof, Mijn suster Bruyt». Porten, med alle sine dekorasjoner, ble oppført for å styrke menneskenes tro under motreformasjonen.

Kirken

Sankt Katarina-kirken ble bygget på slutten av det 13. og begynnelsen av det 14. århundre, og innviet i 1314. Den er bygget i rustfarget, grov jernsandsten fra Zelem og hvit sten fra Linsmeau ved Landen. Kirkens grunnriss er typisk for beginerhus-kirker fra denne tiden: den er treskipet uten tverrskip.

Prekestolen er av tre, båret av fire helgener: Begga, Katarina, Agnes og Maria Magdalena. Statuene av hellige, som den av Frans de Hieronimo, viser til en del av den lokale folkstroen, man ba ham om hjelp mot snegler, mens Catharina hjalp med hudproblemer og brannsår. I kirken finnes det også maleriet Hyrdenes tilbedelse av Frans Franeken den yngre.

Mens de fleste andre bygningene i bydelen ble restaurert og tatt i bruk som Diests kultursentrum, forfalt kirken. En del av problemet ligger i at den er bygget på ustabil grunn (myrlendt terreng). I 2003 meldte «Het Nieuwsblad»[4] at man håpet å begynne med restaureringen senest i 2005. Denne var i 2003 anslått til ca. 5 millioner euro fordelt over fire faser. Fase én: stabilisere og rehabilitere tak og loft, fase to: gulv, innervegger og vinduer, fase tre: renovere yttervegger og treverk, fase fire: alterne og kirkens øvrige inventar.

I tilknytning til kirken ble en celle (ned.: kluis) bygget. Den stammer fra det 14. århundre, og er et lite hus med kun to åpninger som forbinder det med omverdenen. En åpning vendte mot kirken, med utsikt til depixus, skrinet der hostien ble oppbevart; den andre mot «verden» slik at mat og drikke kunne leveres. I dette huset lot en beginer seg mure inne. Slik kunne hun avsondre seg helt fra det verdslige liv og vie sitt liv til Gud.

Hospitalet

Bydelens hospital ble opprettet før 1291 og var et sted der syke og gamle beginere ble pleiet. Det grenser til beginerhusenes tidligere kirkegård. Bygningen, slik den står i 2007, er et avlangt bygg fra det 16. – 17. århundre. Fasaden er fra 1915, da hospitalet ble bygget om til gamlehjem. Knyttet til hospitalet er et gotisk kapell, dets alter ble innviet i 1265 av Jan Stockere.[5]

Lakenhallen

Lakenhallens grunnsten ble lagt i 1436, den ble bygget i egnens typiske rustfargede jernsandsten. Bygningen tjente som lager for laknene – større enn det vi i det 21. århundre regnet som laken – som ble fremstilt. Bygningen er nå fredet, og har siden oppførelsen hatt ulike funksjoner som skole, lager og tilhold for brannvesenet. Klokketårnet som stod foran bygningen ble revet i 1821.

Erkjennelse[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Philippen, L.J.M., De opkomst van het Begijnenwezen te Diest, i Jaarboek van de Diestersche Kunstkring, 8. årbok, 1936, s. 29.
  2. ^ Raymakers, F.J.E., Het kerkelijk en liefdadig Diest, Leuven, 1870, s. 422;
    Phiippen, L., Het begijnhof van Sint-Catharina «ten Velde» te Diest, Mechelen, 1906, s. 4, 25;
  3. ^ Raymaekers, F.J.E., het kerkelijk en liefdadig Diest, Leuven, 1870, s. 437, 442.
  4. ^ Het Nieuwsblad, Begijnhofkerk dreigt in te storten, skrevet av Frans Claes, 24/01/2003 besøkt 26. oktober 2007 (nederlandsk)
  5. ^ Raymaekers, F.J.E., het kerkelijk en liefdadig Diest, Leuven, 1870, s. 437.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]