Barfrøstue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Barfrøstue i Folldal. Der er få bevarte igjen av denne hustypen. Den er sterkt utsatt for råteskader som følge av fuktighet fra taket som heller mot bislaget i fronten. De fleste av denne hustypen er derfor borte i dag.
Barfrøstue fra Svestad i Stor-Elvdal. Barfrøet er trolig oppført i 1787 og finnes i dag på Hedmarksmuseet i Hamar.
Barfrøstue ved Stor-Elvdal hotell i Koppang sentrum
Barfrøstue på området til Midt-Østerdal videregående skole på Nordstumoen utenfor Koppang

Barfrøstue eller barfrø var en bygning som er særegen for Østerdalen. På en ordinær én-etasjes østerdalsstue var det tilføyet et bislag i to etasjer. Underdelen var oftest utført i reisverk, men overdelen var alltid laftet, med gavler i motsatt retning av hovedbygningens. Dermed ble det dannet et frittstående, tårnlignende rom, som bruktes til oppbevaring. Det er dette bislaget som kalles barfrø.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ifølge Aasen er barfrø en utbygning på forsiden av et hus. Ordet settes i forbindelse med gammelfransk berfroi eller gammeltysk bercvrit, bervrit, men Aasen tilføyer at opprinnelsen er uviss. Navnet barfrø finnes første gang i Norden i et fredsforlik, stiftet 1339 i Skåne mellom kong Magnus Smek og Johan Uffeson, i formen barfrith. Dette er en forvanskning av det middelhøtyske bercvrit eller berfrit, som egentlig betyr et beleiringstårn av tre.

Barfrøet fantes i store deler av Østerdalen, men mest vanlig i Stor-Elvdal og Rendalen. I Stor-Elvdal ble barfrøet vanlig på 1770-tallet. Foruten Østerdalen finnes det også i de tilgrensende svenske bygdene, først og fremst Dalarna. Sørensen (1990) skriver at barfrøet i Dalarna må sees som «en utløper fra det østerdalske kjerneområdet».

Hverken navnet eller bygningen kjennes i Norge utenfor Østerdalen, men her synes bygningsstilen å ha vært temmelig anvendt. I nyere tid fjernet man imidlertid barfrøene, fordi de på grunn av sin plass foran hovedbygningens tak hindret vannets frie avløp og derved fremkalte råte i stuehuset. Ifølge Nicolaysen var det i 1878 neppe over 10 barfrøer tilbake i hele Østerdalen, deriblant ett på Hammeren ved Koppang, ett på Svestad, tre på Trønnesgårdene, ett på prestegården i Alvdal, ett på Steien og ett på Nytrøa.

I dag finnes ulike barfrøstuer bevart på Norsk Folkemuseum, Glomdalsmuseet, Hedmarksmuseet, Tynset bygdemuseum, Stor-Elvdal Hotell (tidl. Koppangtunet) og Nordstumoen (Midt-Østerdal videregående skole).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berg, Gösta. «Barfrustugans härkomst». I: By og bygd, Norsk folkemuseums årbok. Oslo, 1988
  • Helland, Amund. Topografisk-statistisk beskrivelse over Hedemarkens amt. Kra, 1902
  • Meyer, Johan. Fortids kunst i Norges bygder. Østerdalen bind II. Forum forlag, 1987. ISBN 82-7365-018-9 (Første utg.: Aschehoug, 1936)
  • Sørensen, Steinar. «Barfrø» I: Jeg fant, jeg fant; 57 korte artikler fra museene i Hedmark. Redigert av M. Haugen og E. Randmo. Elverum, 1990
  • Sørensen, Steinar. «Barfrø i Stor-Elvdal» I: Nytt om gammalt, Glomdalsmuseets årbok. Elverum, 1986

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]