Bærums geologi
Bærums geologi tilhører Oslofeltet, som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Kolsåsplatået er internasjonalt kjent på grunn av helheten av fossile siluriske sedimenter og permiske lavaer, med ganske horisontalt delte alderslag som også omfatter den sjeldne eruptive bergarten rombeporfyr.
De lavereliggende delene av Bærum i sør ned mot Oslofjorden, består av fossilrike skifere av leirstein og kalkstein fra kambrosilurtiden. Disse skifrene er de eldste bergartene i kommunen og kan sees i de fleste veiskjæringene langs kysten, samt på øyene i øst. På øyene er havbunnssedimentene av skiftevis leir- og kalkstein snudd på høykant og fremstår som båndstrukturer horisontalt i stedet for den opprinnelige vertikale lagdelingen fra før de ble snudd. I det såkalte ortocerkalksteinen kan man finne kremmerhusformete endocerasskall som et ledefossil. Denne bergarten har vært en viktig bygningsstein og råstoff til kalkbrenning i flere hunder år.
I seinkarbon startet dannelsen av Osloriften med vulkanisme. Det var i de vulkansk urolige periodene, blant annet i permtiden, at sedimentære lag ble snudd på høykant der hvor øyene i dag framstår - Kalvøya, Ostøya, Brønnøya og Langåra. I Bærum finnes vulkanske avsetninger av basaltisk lava i Askergruppen blant annet ved Gjettum stasjon. Disse bergartene finnes i brattskrenten opp mot høydeområdene i Oslomarka. Fluider som ble skilt ut fra smeltemassene, og hydrotermal omvandling førte til at tungmetaller ble utfelt fra bergartene, og derfor er det mulig å finne sølv, sink, kobber, bly og jern i Askergruppen.
Store vulkaner fra permtiden har senere kollapset og ble til bl.a. Bærumskalderaen. [1][2] Mektige lavastrømmer fra nord strømmet innover Bærum og sees som markante åser der spesielt Kolsåsplatået ruver i landskapet. Yngre avsetninger danner bare et tynt dekke i Bærum over de vulkanske permbergartene.
I siste istid ble typisk landskapsformer utformet som drumlin og U-dal. Marin leire utgjør løsmassene opp til et par hundre meter.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bjørn T. Larsen, Snorre Olaussen, Bjørn Sundvoll og Michel Heerman: Vulkaner, forkastninger og ørkenklima. Osloriften og Nordsjøen i karbon og perm, 359-251 millioner år. I Ivar Ramberg et al. (red.): Landet blir til. Norges geologi. Norsk Geologisk Forening 2007.
- ^ Johannes A. Dons: Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser. Nesbru 1996.