Bálint Hóman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bálint Hóman
Hóman Bálint.jpg
Født29. desember 1885
Budapest
Død2. juni 1951 (65 år)
Vác
Far Ottó Hóman
Utdannet ved Universitetet i Budapest (–1908)
Beskjeftigelse Historiker, politiker, universitetslærer, bibliotekar
Nasjonalitet Ungarn
Medlem av Det ungarske vitenskapsakademiet, Hungarian Historical Society
Utmerkelser Corvin Wreath (1930), Corvin Chain (1935)

Hóman i ornat (1930-tallet)
Minnetavle i Vác

Bálint Hóman (født 29. desember 1885 i Budapest i Østerrike-Ungarn, død 2. juni 1951 i Vác) var en ungarsk historiker og politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Bálint Hóman ble promovert til doktor i historie med dissertasjonen A magyar városok az Árpádok korában ved Péter-Pázmány-universitetet. Fra 1915 var han bibliotekar ved universitetsbiblioteket i Budapest. Han ble i 1922 direktør ved Széchényi-nasjonalbiblioteket og fra 1923 til 1932 direktør ved det ungarske nasjonalmuseum. Han ble i 1918 kandidat og i 1929 medlem av det ungarske vitenskapsakademi (MTA) og var dets president fra 1933 til 1945. Fra 1925 var han ordinarius for ungarsk historie ved universitetet i Budapest.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Hóman ble i 1932 minister for religion og utdannelse i kabinettene under Gyula Gömbös[1] og Kálmán Darányi. Etter et avbrudd 1938-1939 hadde han samme ministerpost frem til 1942 i kabinettene Pál Teleki, László Bárdossy og Miklós Kállay.

I 1938 var han fraksjonsleder for det regjerende nasjonale enhets-partiet. Hóman gikk inn for forbund med det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ved okkupasjoner og Zweiter Wiener Schiedsspruch i 1939 og 1940 oppnådde Ungarn ved hjelp av denne tilknytning en vesentlig revisjon av Trianontraktaten. Under den tid han var med i regjeringen ble Ungarn under statsoverhodet Miklós Horthy med på tysk side i Balkanfelttoget i 1941 og deretter i angrepet på Sovjetunionen.

Som utdanningsminister var Hóman med på beslutning og gjennomføring av de antisemittiske lover i Ungarn og ungarskkontrollerte områder.

I 1942 gikk han ut av regjeringen. Etter den tyske okkupasjon av Ungarn i mars 1944 var han den 12. mai 1944 ned på embedsinnsettelsen av den nye overgespan i Komitat Fejér, Árpád Toldi, i Székesfehérvár; ved denne anledning kunngjorde László Baky, innenriksstatssekretær i den nye regjering Döme Sztójay, at alle Ungarns jøder skulle deporteres[2]. Fra mars til juli 1944 ble over 437.000 jøder sendt til Auschwitz. Da regjeringen Géza Lakatos og riksforvalter Miklós Horthy i oktober 1944 begynte med hemmelige våpenstillstandsforhandlinger med de allierte, tilhørte Hóman til eksekutivkomiteen for en 138-medlemmers parlamentarikergruppe som forsøkte å forhildre dette, og heller støttet det av den tyske ambassadør Edmund Veesenmayers lanserte statskupp.[3] Han var videre med som regjeringsrådgiver fo den marionetteregjeringen som så ble innsatt, under ledelse av Pilkorsbevegelsens Ferenc Szálasi. Det nye styre bidro til krigens forlengelse og satte i gang (den sommeren 1944 avbrutte) deportasjonen av jøder fra landet. Det gjenstod mange jøder i Budapest som nå ble brutalt forfulgt.

Arrestasjon, dom[rediger | rediger kilde]

I 1945 flyktet Hóman med medlemmer av Pilkorsregjeringen til Det tyske rike. Der ble han ved krigsslutt arrestert av amerikanerne og utlevert til Ungarn, i pakt med Moskvaerklæringen av 1. november 1943 med tanke på slike utvegslinger av folk som kunne stilles for retten som krigsforbrytere i de land der forbrytelsene var begått.

Hóman ble i Ungarn anklaget for forbrytelser mot menneskeheten og dømt til livsvarig fengsel (mange andre av de anklagede politikere ble dømt til døden). Hóman ble syk og døde i fengsel i Vác.

En minnetavle oppført i 2011 i Vác getegner ham som et offer for kommunismen.

Skrifter i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • A magyar városok az Árpádok korában. Budapest, 1908. Dissertasjon
  • Magyar pénztörténet 1000–1325. Budapest, 1916
  • A magyar királyság pénzügyei és gazdaságpolitikája Károly Róbert korában. Budapest, 1921
  • Geschichtliches im Nibelungenlied. Berlin : W. de Gruyter, 1924
  • A Szent László-kori Gesta Ungarorum és a XII–XIII. századi leszármazói. Budapest, 1925
  • A magyar hun hagyomány és hun monda. Budapest, 1925
  • A forráskutatás és forráskritika története. Budapest, 1925
  • A magyar történetírás új útjai. Budapest : Magyar Szemle Társaság, 1931.
    • Geschichte des ungarischen Mittelalters. 1. Von den ältesten Zeiten bis zum Ende des XII. Jahrhunderts. Übersetzung von Hildegard von Roosz und Lothar Saczek. Überprüft und eingel. von Conrad Schünemann. Berlin : De Gruyter, 1940
    • Geschichte des ungarischen Mittelalters. 2. Vom Ende des XII. Jahrhunderts bis zu den Anfängen des Hauses Anjou. Berlin : De Gruyter, 1943
  • Stephan der Heilige, in: Wirtschaft und Kultur : Festschrift zum 70. Geburtstag von Alfons Dopsch, 1938, S. 279–288
  • mit Gyula Szekfű, Károly Kerényi: Egyetemes történet. 5 Bände. Budapest, 1935–1937
  • König Stephan I der Heilige, die Gründung des ungarischen Staates. Aus dem Ungarischen übers. von Hildegard von Roosz. Breslau : W.G. Korn, 1941
  • Tausendjährige Schicksalsverbundenheit : Deutsche u. Ungarn in d. Geschichte. Berlin : Bund Ungar. Hochschüler, 1942
  • A történelem útja. Válogatott tanulmányok. Budapest, 2002

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • József Györke (utg.): Festschrift des Ungarischen Wissenschaftlichen Instituts in Tartu. Bálint Hóman dargebracht. Tartu : Krüger, 1936
  • Randolph L. Braham: The politics of genocide. The Holocaust in Hungary, 2 Bde., Columbia University Press, New York 1981
  • David Tréfás: The Squaring of the Circle: The Reinvention of Hungarian History by the Communist Party in 1952. Studies in Ethnicity and Nationalism, v6 n2 (September 2006): 27-39

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The most Right-wing member of Gömbös' original cabinet was Bálint Hóman, Randolph L. Braham: The politics of genocide, New York 1981, S. 47
  2. ^ Randolph L. Braham: The politics of genocide, New York 1981, s. 613
  3. ^ Randolph L. Braham: The politics of genocide, New York 1981, s. 823

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]