Antoninus-pesten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marcus Aurelius, «filosofkeiseren», har gitt navn til pesten via sitt familienavn Antoninus, og han døde selv av sykdommen den 7. mars 180.

Antoninus-pesten, tidvis også kjent som «Galens pest» da den kjente legen beskrev den, var en pandemi i antikken, i tiden 165-180 e.Kr. Pesten var enten kopper[1] eller meslinger[2] som ble brakt med seg til Romerriket av tropper som kom tilbake fra militærkampanjer i Midtøsten. Epidemien tok livene av to romerske keisere — Lucius Verus, som døde i 169, og hans medregent som styrte fram til 180, Marcus Aurelius Antoninus. Sistnevntes familienavn har gitt navn til pesten.

Sykdommen brøt ut på nytt 9 år senere, i henhold til den romerske historikeren Dio Cassius, og førte til opp til 2000 døde om dagen i Roma, en fjerdedel av de som ble smittet eller syke.[3] Det er blitt anslått at totalt døde det rundt fem millioner mennesker.[4] Pesten drepte så mange som en tredjedel av befolkningen i noen områder, og den romerske hæren ble sterkt desimerte og tynnet ut.[5]

Antikke kilder er enige om at epidemien begynte først under den romerske beleiringen av Seleukia på vestbredden av Tigris i løpet av vinteren 165-166.[6] Den senantikke historikeren Ammianus Marcellinus rapporterte at pesten spredte seg til Gallia og til legionærene langs Rhinen. En annen senantikk historiker, Eutropius, hevdet at en stor befolkning døde over hele Romerriket.[7]

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Klaudios Galenos, eller Galen, beskrev sykdommen i sin avhandling Methodus Medendi

I 166 reiste den greske legen og forfatteren Klaudios Galenos, mer kjent i dag under navnet Galen, i løpet av epidemien fra Roma og til sitt hjem i greske Lilleasia. Han reiste tilbake til Roma i 168 da han ble tilkalt av de to augusti (keiserne); han var til stede da pesten brøt ut blant soldatene som var stasjonert i Aquileia ved kysten av Adriaterhavet i løpet av vinteren 168-169. Galens observasjoner og beskrivelser av epidemien i hans avhandling Methodus Medendi er korte, og hans andre referanser til den er spredt blant hans omfangsrike skrifter. Han beskrev pesten som «stor» og av lang varighet, og nevner feber, diaré, og betennelse i svelget, foruten også utbrudd på huden, noen ganger tørr og andre ganger pustuløs (væskende), som brøt ut på den niende dagen av sykdomsforløpet. Informasjonen som Galen har gitt har ikke klart definert sykdommens vesen, men forskerne har hovedsakelig kommet til den konklusjon at det var en koppeepidemi.[8]

Historikeren William McNeill hevder at Antoninus-pesten og den senere Cyprianus' pest (251-ca 270) var utbrudd av to forskjellige sykdommer, en var kopper og den andre var meslinger, men ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen. Den alvorlige ødeleggelsen av den europeiske befolkningen fra de pestutbruddene kan indikere at folk ikke tidligere hadde vært utsatt fra noen av sykdommene som ville ha gjort de overlevende immune. Andre historikere mener at begge utbruddene mest sannsynlig var koppeepidemier.[9]

Effekter[rediger | rediger kilde]

Tap av vev i hånd smittet av pest

Pest i oldtiden


Se også: PestByllepestPandemi

I folks skrekk og bestyrtelse var det mange som søkte beskyttelse i magi. I Lukian av Samosatas ironiske redegjørelse av sjarlatanen Alexander nedtegner han at et vers av denne «som han sendte til alle nasjoner under pesten... ble sett skrevet over dørene overalt» — særlig i de hus som allerede var tømt, bemerket Lukian.[10]

Epidemien hadde drastiske sosiale og politiske effekter over hele Romerriket: den tysk-danske historikeren Barthold Georg Niebuhr konkluderte med at «ettersom regimet til M. Aurelius utgjør et vendepunkt i så mange ting, og særlig i litteratur og kunst, er jeg ikke i tvil om at krisen ble påført av denne pesten… Antikkens verden ville aldri ha kommet seg fra det slag som ble påført den av pesten, som kom i regimet til M. Aurelius.»[11] Både Edward Gibbon og Michael Rostovtzeff hevdet at Antoninus-pesten hadde mindre innflytelse på henholdsvis både den politiske som økonomiske utviklingen.

En del direkte effekter av smitten står derimot fram. Da de keiserlige styrkene forflyttet seg østover under kommando av keiser Lucius Verus etter at soldatene til Vologases IV av Parthia hadde angrepet Armenia, ble romernes forsvar av de østlige territoriene vanskeliggjort av at et stort antall av soldatene bukket under for sykdommen. I henhold til den spanske forfatteren fra 400-tallet, Paulus Orosius, var det mange byer og landsbyer på den italienske halvøya og i de europeiske provinsene som mistet alle sine innbyggere. Etter hvert som pesten raste nordover til Rhinen ble også germanske og galliske folk utenfor Romerrikets grenser smittet. I et antall år hadde disse folkene i nord utenfor imperiets grenser presset seg sørover på jakt etter landområder som kunne fø på deres voksende befolkning. Da sykdommen tynnet ut i deres rekker ble de romerske hæravdelingene ikke lenger i stand til å presse de barbariske stammene tilbake. Fra 167 og fram til sin død kommanderte keiser Marcus Aurelius personlig sine legioner ved Donau, og forsøkte med kun delvis suksess å forhindre at de germanske folkene krysset elven. En betydelig offensivt angrep mot markomannere ble utsatt fram til år 169 på grunn av mangelen av soldater.

I løpet av de germanske kampanjene skrev Marcus Aurelius også sitt filosofiske verk Meditasjoner. I avsnitt IX.2 slo han fast at selv pesten rundt ham var mindre dødelig enn falskhet, ond oppførsel og mangel på sann forståelse. Da han lå dødende fra sykdommen uttalte Marcus ordene: «Gråt ikke for meg; tenk heller på pesten og på hvor mange som er døde».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ H. Haesers konklusjon, i Lehrbuch der Geschichte der Medicin und der epidemischen Krankenheiten III:24–33 (1882), fulgt av Zinsser 1996.
  2. ^ «Det er ikke nok tilfredsstillende bevis for å identifisere sykdommen eller sykdommene» konkluderte J. F. Gilliam i hans sammendrag (1961) av de skriftlige kildene, med ikke fyllestgjørende greske og latinske inskripsjoner, to grupper av papyrus og mynter.
  3. ^ Dio Cassius, LXXII 14.3-4; hans bok som ville ha dekket pesten under Marcus Aurelius mangler; det senere utbruddet var den største som denne historikeren hadde kunnskap om.
  4. ^ «Past pandemics that ravaged Europe», BBC News, 7. november 2005
  5. ^ Plague in the Ancient World
  6. ^ Sicker, Martin (2000): «The Struggle over the Euphrates Frontier». I: The Pre-Islamic Middle East, Greenwood. ISBN 0-275-96890-1: s.169
  7. ^ Eutropius XXXI, 6.24.
  8. ^ Tunstad, Erik: «Sivilisasjonenes svøpe», Forskning.no, 16. november 2005
  9. ^ Stathakopoulos, D. Ch. (2007): Famine and Pestilence in the late Roman and early Byzantine Empire, s. 95
  10. ^ Lucian: Alexander, 36.
  11. ^ Niebuhr, Barthold Georg: Lectures on the history of Rome III, Lecture CXXXI (London 1849), sitert av Gilliam 1961:225

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Marcus Aurelius: Meditations IX.2. Oversettelse og innledning ved Maxwell Staniforth, Penguin, New York, 1981.
  • McNeill, William H. (1976): Plagues and Peoples. Bantam Doubleday Dell Publishing Group, Inc., New York. ISBN 0-385-12122-9.
  • Gilliam, J. F. (juli 1961): «The Plague under Marcus Aurelius». The American Journal of Philology 82.3, ss. 225–251.
  • Zinsser, Hans. (1996): Rats, Lice and History: A Chronicle of Disease, Plagues, and Pestilence. Black Dog & Leventhal Publishers, Inc. ISBN 1-884822-47-9.
  • Bruun, Christer (2007): «The Antonine Plague and the 'Third-Century Crisis'», i Olivier Hekster, Gerda de Kleijn, Danie+lle Slootjes (red.): Crises and the Roman Empire: Proceedings of the Seventh Workshop of the International Network Impact of Empire, Nijmegen, June 20–24, 2006. Leiden/Boston: Brill (Impact of Empire, 7), 201-218.