Sjarlatan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pietro Longhi: Il ciarlatano, 1757

En sjarlatan søker å bedra andre gjennom å gi seg selv, sitt arbeid, sin eiendom og så videre høyere verdi enn de egentlig har.

Ordet kommer til norsk fra fransk charlatan,[1] som ble brukt om selgere av medisiner som gjerne kunne kunngjøre sitt nærvær med musikk og et lite friluftsunderholdningsopptrinn. Den mest kjente av de parisiske sjarlataner var Tabarin (egentlig Anthoine Girard, ca 1584–1633), som satte opp sin scene på Place Dauphine der i byen i 1618, og hvis commedia dell'arte inspirerte sketsjer og farser, som i sin til inspirerte Molière. Ordet kan også spores til spansk; charlatán, en uvettig ordrik pratmaker. Etymologer mener å kunne spore ordet tilbake til et italiensk startpunkt. Det hevdes da å være en sammendragning av italiensk ciarlare, å «skravle»; eller fra cerretano, det vil si en person fra Cerreto, en landsby i området Umbria som var kjent for sine bløffmakere.[2]

En studie av en sjarlatan[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burke, Peter (1994). Popular Culture in Early Modern Europe. London: Ashgate Publishing. ISBN 1-85928-102-8
  2. ^ Charlatan. Dictionary.com