Andreas Eckstorm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andreas Eckstorm
Født31. mai 1765
Død1797
Beskjeftigelse Skribent
Nasjonalitet Norge

Andreas Eckstorm (født 31. mai 1765 i Lyngdal i Vest-Agder, død 1797 i Drammen) var en norsk forfatter, militær og klokker. Han er særlig kjent for sin selvbiografiske A. Eckstorms Sandfærdige Fortællinger og Hændelser.

Liv[rediger | rediger kilde]

Eckstorm ble født i Grøndokka i Lyngdal av foreldrene holzførster Johann Cornelius Eckstorm fra Hessen og Maren Jacobsdatter fra Porsgrunn. Han var eldst i en barneflokk på fem. Fra «1781» var han elev ved Kristiansand katedralskole, hvorfra han fire år senere ble dimittert. I 1785 innledet han studier ved Københavns Universitet, men la alt året etter studiene til side og vervet seg som korporal, senere fourier, ved Den kongelige livgarde. Før det hadde han uten hell forsøkt å bli skuespiller i København. Eckstorm ble utnevnt til virkelig fenrik ved det Vesterlenske infanteriregiment i 1789. Da han kom til Norge, viste det seg imidlertid at det ikke fantes noen ledig tjeneste, så Eckstorm ble i stedet forespeilet en karriere som underoffiser, og endatil med en lavere godtgjørelse enn den han hadde hatt i København.

I 1791 ble han opptatt på Den frie mathematiske skole (Krigsskolen) i Kristiania. Da han noen måneder senere fikk vite fra regimentssjef Tobiesen at det ville drøye lenge til fast gasje, søkte og fikk Eckstorm avskjed fra krigstjenesten og skolegangen på nyåret 1792, da med sekondløytnants grad.

Deretter var Eckstorm i noen år klokker ved Kristiania tukthus, før han i 1796 overtok samme stilling på Strømsø. Han døde, "i den elendigste Forfatning," ifølge Claus Pavels, som 32-åring etter 14 måneder i tjenesten. Ifølge innførselen i kirkeboken nøt Eckstorm ”almindelig Yndest i Menigheden”.

Eckstorm var gift med Kristine Paaske og hadde tre barn med henne. Ifølge kirkeboken etterlot han på grunn av sin sykdom "Kone og 3 Børn i trængende Omstændigheder”.

Kildene fremstiller Andreas Eckstorm som en stridbar karakter. Claus Pavels, som kjente ham fra skoledagene i Kristiansand, skrev at da han kom til skolen, «overgik han meg næsten i alt, men Udsvævelser, tilligemed en Trodsighed i Characteren, der undertiden syntes at grænse til Ondskab, gjorde ham forhadt i Rektorens Øine". Men Pavels la til at han "syntes værre, end han uden Tvivl var, og skjøndt han tildeels var Stifteren af sit eget Vanheld, var det dog maaske tungere, end han havde forskyldt. Fred med hans Støv og broderlig Skaansel med hans Minde!»

A. Eckstorms Sandfærdige Fortællinger og Hændelser[rediger | rediger kilde]

I København hadde han fått utgitt en liten samling lyriske og episke dikt. Men det er A. Eckstorms Sandfærdige Fortællinger og Hændelser fra 1792 han er best kjent for. Boken er en dels ironisk skildring av den da 27 år gamle forfatterens livsløp. Fremstillingen er holdt i tredje person, og siden utgivelsen fant sted i en kortvarig periode med trykkefrihet i Danmark-Norge, inneholder boken en betydelig mengde personkarakteristikker som ikke alltid er lite flatterende.

I bokens innledningskapittel følger vi Eckstorms nygifte foreldre fra Skien og ”og langt Pokker i Vold paa Vestlandet”, riktignok til ”en af de smukkeste Strækninger paa heele Vestlandet”. Videre driver forfatteren harselas med krigsråd Leegaard (”Lyngdals største Capitalist og Gnier”) og dennes (”ham paa et Haar lignende”) kone, roser farens landbruk i Lyngdal, der han bl.a. gjorde potetdyrkningen kjent, skildrer guttedagenes vintrer med skigåing og kjelkekjøring, men også jevnlig pryl, og kvelder sammen med tjenestefolket på kjøkkenet og alle fortellingene om troll, spøkelser og makter han hørte der (”Overbevist om Sagens Urimelighed, om at Naturkyndige giøre al Frygt endog latterlig, at det tilkom Kiellingen at skielve, men Soldaten at trodse, og den tænkende Mand at lee ad saadanne Chimærer og Uting, har han foragtet denne Lettroenhed. Men jeg maae dog i Fortrolighed tilvidske Læseren, at hans Mod stod op med Solen, men gikk for en stor Deel ned igien med denne”). Videre beskrives skolegang hos den lokale kapellanen, der forfatteren måtte innfinne seg to ganger om dagen, men oppsummeringsvis lærte mer enn ”accorderet”; således både ørretfiske og skøyteløp. Et interessant kapittel omhandler ”Lidt Topo- og Anthropographie i Lyngdal”, der han vier en god del plass til det store hageanlegget på Berge i Lyngdal, ”en af de, om ikke den, smukkeste i hele Stiftet”. Dessuten taler han varmt om kanselliråd Balle, som senere finansierte vesentlige deler av Eckstorms skolegang og studier. Det var ellers Balle som kjøpte gården Angersmyr av Andreas Eckstorms mor etter at faren var død. Faren hadde i sin tid lånt hele kjøpesummen av nevnte Leegard.

Beskrivelsen av det fire år lange oppholdet på kapellangården Sande i nabobygden Herad, der forfatteren bodde og leste fra han var elleve til han var seksten, gir anledning til også å peke på særtrekk ved andre byer og bygder i denne delen av Vest-Agder. Farsund, skriver Eckstorm, ”er en liden Flekke, der tillige med sine største Indbyggere, er paa nogle Aar , ligesom Champignonerne, opvoxet paa Sundebakken paa Listerlandet.” Farsund er også ”den sydligste Flekke i Norge, der paastaaer at forestille en Bye en miniatur.” Han skriver videre med dårlig skjult forakt om Lund-familiens dominans i byen, om vraking på Lista (det sies om de såkalte ”Listerluus”, at de ”hænge Løgter i Halene paa halte Hopper, og lade disse gaae paa det flakke, langt i Søen udstikkende Land, for at faae Søefarende – der holde dette for Lys i andre Skibes Kahytter, og dristig følge sammes Cours – at løbe for fulde Seil lige paa Grund”, om herrnhuterne i Vanse osv.

Fire års skolegang ved katedralskolen i Kristiansand blir likeledes beskrevet, og her gir Eckstorm interessante og sjeldne skildringer av dagliglivet ved skolen og i byen i 1780-årene (så som en beskrivelse av hvor mange biljardbord som fantes i byen, og hos hvem, samt en oversikt over kjeglebanene). Videre skildres reisen fra Kristiansand til København, med opphold i Mandal og Flekkefjord, der han forteller om ”Nordens beste Poetinde”, madam Magdalena Sophia Buchholm, samt sjøreisen fra sistnevnte by til København sammen med medstudenten Claus Pavels.

Eckstorm gir et morsomt tidsbilde også av livet i København i 1780-årene. Han skildrer studentlivet og sin glede over å gå i teateret, men særlig tilværelsen i Livgarden.

Fadesen med utnevnelsen til en fenrikposisjon som viste seg å ikke være ledig, vies stor plass i boken. Eckstorm gav regimentsjef Dietrichson skylden for det inntrufne, og boken inneholder lange tirader mot denne. Fremstillingen synes i det hele å være farget av konflikten med Dietrichson, og det er vel også denne som er bakgrunnen for den delvise nedvurderingen av "Vestlandet" som kommer til uttrykk flere steder i teksten. Om ankomsten til Skien, dit han reiste med tillatelse fra Dietrichson i Kristiansand, heter det f. eks.: ”Det er ret et oplivende Syn, at komme fra det uvirksommere Vestland til saadanne Steder, hvor alt er i Rørelse.”

A. Eckstorms Sandfærdige Fortællinger og Hændelser foranlediget ellers et anonymt tilsvar, som utkom i Kristiania samme år som Eckstorms bok, og bar tittelen Brev fra Landet, eller upartiske Tanker om den Piece: A. Eckstorms sandfærdige Fortællinger og Hændelser, kaldet.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • En Portion Plukkefisk, tillavet af Poesier eller Riim. København 1788.
  • Nogle Tanker om den militaire Etat i Form af en Tale: oplæst i det militaire broderlige Lære- og Skriveselskab. Christiania 1792.
  • A. Eckstorms Sandfærdige Fortællinger og Hændelser. (En Bagatelle af vore Dage). Christiania 1792.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Biskop Claus Pavels's Autobiographi udgivet af C.P. Riis. Christiania 1866.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]