Anders Jonsen Reitan
Anders Jonsen Reitan | |||
---|---|---|---|
Født | 18. juni 1860 Ålen | ||
Død | 9. feb. 1941 (80 år) Ålen | ||
Beskjeftigelse | Lærer, politiker, lokalhistoriker, bonde | ||
Utdannet ved | Klæbu seminar | ||
Far | Jon Jørgensen Reitan | ||
Søsken | Jørgen Reitan | ||
Parti | Venstre | ||
Nasjonalitet | Norge |
Anders Jonsen Reitan (født 18. juni 1860 i Ålen i Sør-Trøndelag, død 9. februar 1941 samme sted) var en norsk lærer, gårdbruker, lokalhistoriker og lokalpolitiker.
Han kom fra en politisk og kulturhistorisk interessert familie som sønn av lærer, gårdbruker og stortingsmann Jon Jørgensen Reitan og Beret Olsdatter Kirkbak på gården Stigran i Ålen. Han var bror av dialektgranskeren Jørgen Reitan og brorsønn av dikter og stortingsmann Anders Jørgensen Reitan. Han giftet seg i 1891 med lærerinne Ingeborg Bersvendsdatter Bårdstu fra Ålen.[1][2]
Vinteren 1878/1879 gikk han på Vonheim folkehøyskole i Gausdal, deretter på Klæbu seminar, noe som kom til å prege ham sterkt i grundtvigiansk retning. De første årene som lærer i hjembygden vikarierte han for sin far, som da satt på Stortinget og i riksretten 1883–1884. Han fikk siden lærerposten etter faren, og virket her til han gikk av i 1929. Resten av sin levetid arbeidet han med bygdeboken Ålen. Boken kom ut første gang i 1936.[2]
Reitan var en ledende venstremann i Ålen.[1] Han var ordfører i Ålen 1902–1904, formann i skolestyret, formann i ligningsnemnden og overformynder. Han var også styreformann i Ålen sparebank.[2]