Allemannsretten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Allemannsretten er den retten som enhver har på en annen persons eiendom. Selv om utøvelse av allemannsrett har lange tradisjoner i Norge og i de fleste skandinaviske land,[1] er det intet særegent norsk eller skandinavisk fenomen. En rekke andre nasjoner, som Østerrike, Sveits, Tyskland og England har allemannsrett eller elementer av denne i sitt rettssystem.[2]

Norge[rediger | rediger kilde]

Sandø på Tjøme, en strand som kan benyttes under allemannsretten

Allemannsretten er den retten som enhver har på en annen persons eiendom. Flesteparten av disse opprinnelig hevdvunne rettighetene har vært lovfestet siden 1957 gjennom friluftsloven. De er basert på respekt for naturen, og alle besøkende forventes å ta hensyn til bønder, grunneiere og andre brukere, og å ivareta miljøet.

Den viktigste delen av allemannsretten er ferdselsretten på andres eiendom. Det skilles her mellom innmark og utmark. I innmark, som vil være områder hvor eieren har et rimelig krav på å få være i fred, typisk hustomt og dyrket mark, har allmennheten begrensede rettigheter. Her har man kun lov å ferdes vintertid mens marken er frosset (og hustomt og inngjerdede områder er uansett unntatt). I utmark, som i loven defineres som «udyrket mark som ikke regnes som innmark», er ferdselsretten som utgangspunkt fri så lenge man tar tilbørlig hensyn. Andre rettigheter som reguleres i friluftsloven er rett til bading i rimelig avstand fra bebyggelse, samt å sette opp telt i inntil to dager. Allmennhetes høstingsrett er fra 2012 regulert av friluftsloven § 5[3] og gir folk rett til å høste planter, bær, sopp osv. på visse vilkår. Andre rettigheter følger også av andre lover og av sedvanerett.

Allmennhetens frie ferdsel i naturen er truet av kommersiell utbygging og privatisering. Noen steder blir det til og med reist gjerder eller andre avsperringer selv der dette ikke er tillatt etter friluftsloven. Gradvis utbygging langs kysten, spesielt ved Oslofjorden og i populære områder i Sør-Norge, har litt etter litt begrenset den frie ferdselen i strandsonen. Som en generell regel er bygging og oppdeling av eiendom forbudt i en 100 m sone langs strandlinjen (plan- og bygningslovens § 17-2), men lokale myndigheter i mange områder har i stor grad benyttet seg av sin mulighet til å gi dispensasjon fra denne regelen.

Uskyldig nyttesrett er en tidligere betegnelse på de rettighetene som i dag kalles allemannsrett.[4]

Sverige[rediger | rediger kilde]

Rundt århundreskiftet 1900 ble sedvanen ansett å være at det står hver og en fritt å plukke bær i skog og mark.[5]

Uttrykket allemannsrett (allemansrätt) ble etablert etter annen verdenskrig (1940-tallet) som følge av en fritidsutredning som ble nedsatt i 1937. Med den andre lovfestede ferieuken[6] ønsket man fra myndighetenes side å finne virkemidler som kunne legge til rette for tettstedenes befolkning å komme ut i naturen.

Siden 1994 finnes følgende innskrevet i en av Sveriges grunnlover, regeringsformen (RF): «Alla ska ha tillgång till naturen enligt allemansrätten».[7] Den lovtekst som i praksis styrer allemannsretten inngår i hovedsak i kapittel 2 og 7 av miljöbalken. Det eneste som uttrykkelig finnes skrevet om allemannsretten i miljöbalken er dog: «Var och en som utnyttjar allemansrätten eller annars vistas i naturen skall visa hänsyn och varsamhet i sitt umgänge med den» (kapittel 7 § 1). Naturvårdsverket sammenfatter allemannsretten i ordene «Inte störa – inte förstöra».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Danmark skiller seg her fra de øvrige skandinaviske land. I stedet for allemannsrett har de mindre vidtgående regler om allmenhetens rett til å ferdes i naturen. «Allemannsrett i andre land», Reusch, Marianne. Artikkel fra nettstedet allemannsretten.no, besøkt 3. juni 2015.
  2. ^ «Allemannsrett i andre land», Reusch, Marianne. Artikkel fra nettstedet allemannsretten.no, besøkt 3. juni 2015.
  3. ^ Tidligere ble høstingsretten utledet av straffeloven § 400, men denne er nå opphevet. Departementet ønsket å lovfeste gjeldende sedvanerett og mente også at friluftsloven var et mer naturlig sted å plassere regelen om høstingsrett. Se Prop. 88 L (2010–2011) Endringer i friluftsloven og straffeloven, besøkt 10. desember 2014.
  4. ^ Jon Gisle: Jusleksikon, 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN 978-82-573-2104-8
  5. ^ Östgötaposten (svensk). 5. februar 1915 https://web.archive.org/web/20170921000604/http://magasin.kb.se:8080/searchinterface/page.jsp?id=kb:82108&recordNumber=26&totalRecordNumber=54. Arkivert fra originalen 21. september 2017. Besøkt 16. januar 2012. 
  6. ^ SOU 1937:49 Betänkande med lag om förslag till semester
  7. ^ Regeringsformen 2 kap 15 §

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]