Friluftsloven
| Friluftsloven | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Fullt navn | Lov om friluftslivet | ||
| Kortnavn | friluftsloven | ||
| Type | lov | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Vedtatt | 28. juni 1957 | ||
| I kraft | 1. juli 1957 | ||
| Målform | bokmål | ||
| Nettside | lovdata.no | ||
Friluftsloven, offisielt lov om friluftslivet, er en norsk lov som har som hensikt «å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes». Loven definerer innmark og utmark og regulerer forholdet mellom grunneier og allmennheten, inkludert ferdsel på innmark og i utmark. Friluftsloven har bestemmelser om friluftsområder. Friluftsloven omhandler blant annet det som populært kalles allemannsretten. Loven gir også allmenheten rett til å raste og telte i utmark minst 150 m fra bebyggelse og inntil 2 døgn (§ 9).
Loven fastsetter blant annet at enhver som ferdes eller oppholder seg på en annens grunn, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe. Grunneier har rett til å bortvise folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig adferd utsetter eiendommen for skade eller ulempe.[1]