Alexander Van der Bellen
| Alexander Van der Bellen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. januar 1944 (75 år) Wien | ||
| Ektefelle | Brigitte Van der Bellen (–2015), Doris Schmidauer (2015–) | ||
| Far | Alexander Van der Bellen | ||
| Mor | Alma Van der Bellen | ||
| Utdannet ved | Innsbruck akademiske gymnas (1954–1962), Universität Innsbruck (ukjent–1966), Universität Innsbruck (ukjent–1970) | ||
| Utdannelse | Dr.oecon. | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, samfunnsøkonom, universitetslærer | ||
| Parti | Die Grünen – Die grüne Alternative, Sozialdemokratische Partei Österreichs (–) | ||
| Nasjonalitet | Østerrike (1958–), Estland (1944–) | ||
| Morsmål | Tysk | ||
| Språk | Tysk | ||
| Medlem av | Den østerrikske forening for utenrikspolitikk og de forente nasjoner, frimureri (–) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Alexander Van der Bellen (født 18. januar 1944 i Wien) er en østerriksk samfunnsøkonom, professor, tidligere dekan og politiker som fra 26. januar 2017 er Østerrikes president. Han var fra 1997 til 2008 talsperson for Die Grünen – Die grüne Alternative.[1]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Van der Bellen ble født 1944 i Wien. Hans mor var estisk og hans far russisk med nederlandske aner.[2]
Familien stammet fra en nederlandsk glassmester som utvandret fra Nederland til Russland rundt 1763. Der ble familien opptatt i adelen og tilhørte de mer velstående i Pskov-området. Alexander Van der Bellens bestefar, som hadde samme navn, var en liberal politiker som var aktiv i lokalregjeringen for Pskov forut for oktoberrevolusjonen. I 1919 flyktet hans besteforeldre, far og onkel fra bolsjevikene og slo seg ned i det nylig uavhengige Estland. Slektsnavnet ble stavet von der Bellen i Russland, men familien endret dette til Van der Bellen da de forlot landet.[3]
Da Estland ble invadert av russerne i 1940, flyktet hans foreldre Alexander og Alma Van der Bellen til Tyskland, der de havnet i en flyktningleir. De slo seg etter hvert ned i Wien. Da Den røde armé nærmet seg mot slutten av annen verdenskrig, flyktet familien til Kaunertal i Tirol, der Alexander vokste opp.[4]
Han tok sin matura (videregående skole) i Innsbruck, og studerte deretter samfunnsøkonomi ved Universität Innsbruck. Van der Bellen tok doktorgraden i økonomi i 1970. Han var dekan for fakultetet for samfunnsfag og økonomi ved Universitetet i Wien fra 1990 til 1994.[5]
Van der Bellen har hovedsakelig forsket innen planlegging og finansiering av offentlig sektor, infrastrukturfinansiering, skattepolitikk, statlig reguleringspolitikk, offentlige oppgaver, offentlige virksomheter og miljø- og samferdselspolitikk.
Politisk karrière[rediger | rediger kilde]
Van der Bellen var fremdeles medlem av SPÖ da han i 1992 stilte til valg for De grønne som Østerrikes riksrevisor (Rechnungshofpräsident). Kort tid etter ble han medlem av Nasjonalrådet. I 1992 ble han fraksjonsleder (Klubobmann) for De grønne i Nasjonalrådet. Ved landdagsvalget i Wien 2010 ble Van der Bellen kumulert fra 29. til førsteplass på De grønnes liste. Han valgte likevel å beholde sin plass i Nasjonalrådet.
Van der Bellen stilte som uavhengig kandidat ved presidentvalget i Østerrike 2016. I første valgomgang fikk han andreplass med 21 % av stemmene, etter Norbert Hofer med 35 % og foran kandidatene fra de tradisjonelt største partiene.[6] Han vant det svært jevne valget i andre valgomgang. Etter opptelling av forhåndsstemmen sto han med 50,35 % mot Hofers 49,64 %.[7] Forfatningsdomstolen annullerte valgomgangen på grunn av uregelmessigheter ved opptellingen av forhåndsstemmene og Van der Bellen kunne derfor ikke tiltre som president 8. juli 2016, slik planen var.[8] Andre valgomgang av presidentvalget måtte avvikles på nytt 4. desember 2016. Den foreløpige opptellingen av stemmene inkludert forhåndsstemmene avgitt per post, viste at Van der Bellen da fikk 53,8 % av stemmene, mot 46,2 % for Hofer.[9] Van der Bellen ble innsatt som president 26. januar 2017.[10]
Van der Bellen regnes som positivt innstilt til EU.[11]
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Fondswirtschaft in Österreich. Jupiter-Verlag, Wien 1968
- Kollektive Haushalte und gemeinwirtschaftliche Unternehmungen: Probleme ihrer Koordination. Avhandling, Innsbruck 1970
- Formale Ansätze zur allgemeinen und kollektiven Präferenztheorie. Pfad-Unabhängigkeit und andere Kriterien für Auswahlfunktionen, unter besonderer Berücksichtigung kollektiver Entscheidungsregeln. Internationales Institut für Management und Verwaltung, Berlin 1974
- Mathematische Auswahlfunktionen und gesellschaftliche Entscheidungen. Rationalität, Pfad-Unabhängigkeit und andere Kriterien der axiomatischen Präferenztheorie. Birkhäuser, Basel/Stuttgart 1976, ISBN 3-7643-0814-1
- Öffentliche Unternehmen zwischen Markt und Staat. Kiepenheuer und Witsch, Köln 1977, ISBN 3-462-01203-7
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Dr. Alexander Van der Bellen, Biografie». www.parlament.gv.at. Besøkt 30. mars 2016.
- ^ «Über Alexander Van der Bellen». Vanderbellen 2016. Arkivert fra originalen 1. april 2016. Besøkt 30. mars 2016.
- ^ «TASS: World - Russian nobleman by birth to run for Austrian president — archivist». TASS.
- ^ «Alexander Van der Bellen». Austria Forum.
- ^ «Dr. Alexander Van der Bellen, Biografie». www.parlament.gv.at (tysk). Besøkt 29. august 2017.
- ^ Bundespräsidentenwahl 2016 – Gesamtergebnis inklusive Verlautbarung der Bundeswahlbehörde. Bundesministerium für Inneres (Hrsg.), in der Version vom 2. Mai 2016, abgerufen am 7. Mai 2016.
- ^ «Live-Ticker: Van der Bellen wird Bundespräsident». DiePresse.com. 23. mai 2016. Besøkt 23. mai 2016.
- ^ «Was jetzt? Fünf Fragen und Antworten zur Aufhebung der Präsidentschaftswahl». Der Standard. 1. juli 2016. Besøkt 1. juli 2016.
- ^ «Österreich - Bundespräsidentenwahl 2016». wahl16.bmi.gv.at. Besøkt 6. desember 2016.
- ^ Ny president innsatt i Østerrike, dn.no, 26. januar 2017. Lest 26. januar 2017.
- ^ Baumann, Meret (4. desember 2016). «Wahl in Österreich: Van der Bellen ist Präsident». Neue Zürcher Zeitung (tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 4. desember 2016.
| Forgjenger: Heinz Fischer |
Østerrikes president (2017–)
|
Etterfølger: – |
|
