Alexander Van der Bellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexander Van der Bellen
Alexander Van der Bellen 2016.jpg
Født18. januar 1944 (74 år)
Wien
Ektefelle Brigitte Van der Bellen (2015), Doris Schmidauer (2015–)
Far Alexander Van der Bellen
Mor Alma Van der Bellen
Utdannet ved Innsbruck akademiske gymnas (19541962), Universität Innsbruck (ukjent1966), Universität Innsbruck (ukjent1970)
UtdannelseDr.oecon.
Beskjeftigelse Politiker, samfunnsøkonom, universitetslærer
Parti Die Grünen – Die grüne Alternative, Sozialdemokratische Partei Österreichs ()
Nasjonalitet Østerrike (1958–), Estland (1944–)
Språk Tysk
Medlem av Den østerrikske forening for utenrikspolitikk og de forente nasjoner, frimureri ()
Signatur
Alexander Van der Bellens signatur

Alexander Van der Bellen (født 18. januar 1944 i Wien) er en østerriksk samfunnsøkonom, professor, tidligere dekan og politiker som fra 26. januar 2017 er Østerrikes president. Han var fra 1997 til 2008 talsperson for Die Grünen – Die grüne Alternative.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Van der Bellen ble født 1944 i Wien. Hans mor var estisk og hans far russisk med nederlandske aner.[2]

Familien stammet fra en nederlandsk glassmester som utvandret fra Nederland til Russland rundt 1763. Der ble familien opptatt i adelen og tilhørte de mer velstående i Pskov-området. Alexander Van der Bellens bestefar, som hadde samme navn, var en liberal politiker som var aktiv i lokalregjeringen for Pskov forut for oktoberrevolusjonen. I 1919 flyktet hans besteforeldre, far og onkel fra bolsjevikene og slo seg ned i det nylig uavhengige Estland. Slektsnavnet ble stavet von der Bellen i Russland, men familien endret dette til Van der Bellen da de forlot landet.[3]

Da Estland ble invadert av russerne i 1940, flyktet hans foreldre Alexander og Alma Van der Bellen til Tyskland, der de havnet i en flyktningleir. De slo seg etter hvert ned i Wien. Da Den røde armé nærmet seg mot slutten av annen verdenskrig, flyktet familien til Kaunertal i Tirol, der Alexander vokste opp.[4]

Han tok sin matura (videregående skole) i Innsbruck, og studerte deretter samfunnsøkonomi ved Universität Innsbruck. Van der Bellen tok doktorgraden i økonomi i 1970. Han var dekan for fakultetet for samfunnsfag og økonomi ved Universitetet i Wien fra 1990 til 1994.[5]

Van der Bellen har hovedsakelig forsket innen planlegging og finansiering av offentlig sektor, infrastrukturfinansiering, skattepolitikk, statlig reguleringspolitikk, offentlige oppgaver, offentlige virksomheter og miljø- og samferdselspolitikk.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Van der Bellen var fremdeles medlem av SPÖ da han i 1992 stilte til valg for De grønne som Østerrikes riksrevisor (Rechnungshofpräsident). Kort tid etter ble han medlem av Nasjonalrådet. I 1992 ble han fraksjonsleder (Klubobmann) for De grønne i Nasjonalrådet. Ved landdagsvalget i Wien 2010 ble Van der Bellen kumulert fra 29. til førsteplass på De grønnes liste. Han valgte likevel å beholde sin plass i Nasjonalrådet.

Van der Bellen stilte som uavhengig kandidat ved presidentvalget i Østerrike 2016. I første valgomgang fikk han andreplass med 21 % av stemmene, etter Norbert Hofer med 35 % og foran kandidatene fra de tradisjonelt største partiene.[6] Han vant det svært jevne valget i andre valgomgang. Etter opptelling av forhåndsstemmen sto han med 50,35 % mot Hofers 49,64 %.[7] Forfatningsdomstolen annullerte valgomgangen på grunn av uregelmessigheter ved opptellingen av forhåndsstemmene og Van der Bellen kunne derfor ikke tiltre som president 8. juli 2016, slik planen var.[8] Andre valgomgang av presidentvalget måtte avvikles på nytt 4. desember 2016. Den foreløpige opptellingen av stemmene inkludert forhåndsstemmene avgitt per post, viste at Van der Bellen da fikk 53,8 % av stemmene, mot 46,2 % for Hofer.[9] Van der Bellen ble innsatt som president 26. januar 2017.[10]

Van der Bellen regnes som positivt innstilt til EU.[11]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Fondswirtschaft in Österreich. Jupiter-Verlag, Wien 1968
  • Kollektive Haushalte und gemeinwirtschaftliche Unternehmungen: Probleme ihrer Koordination. Avhandling, Innsbruck 1970
  • Formale Ansätze zur allgemeinen und kollektiven Präferenztheorie. Pfad-Unabhängigkeit und andere Kriterien für Auswahlfunktionen, unter besonderer Berücksichtigung kollektiver Entscheidungsregeln. Internationales Institut für Management und Verwaltung, Berlin 1974
  • Mathematische Auswahlfunktionen und gesellschaftliche Entscheidungen. Rationalität, Pfad-Unabhängigkeit und andere Kriterien der axiomatischen Präferenztheorie. Birkhäuser, Basel/Stuttgart 1976, ISBN 3-7643-0814-1
  • Öffentliche Unternehmen zwischen Markt und Staat. Kiepenheuer und Witsch, Köln 1977, ISBN 3-462-01203-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Dr. Alexander Van der Bellen, Biografie». www.parlament.gv.at. Besøkt 30. mars 2016. 
  2. ^ «Über Alexander Van der Bellen». Vanderbellen 2016. Arkivert fra originalen 1. april 2016. Besøkt 30. mars 2016. 
  3. ^ «TASS: World - Russian nobleman by birth to run for Austrian president — archivist». TASS. 
  4. ^ «Alexander Van der Bellen». Austria Forum. 
  5. ^ «Dr. Alexander Van der Bellen, Biografie». www.parlament.gv.at (tysk). Besøkt 29. august 2017. 
  6. ^ Bundespräsidentenwahl 2016 – Gesamtergebnis inklusive Verlautbarung der Bundeswahlbehörde. Bundesministerium für Inneres (Hrsg.), in der Version vom 2. Mai 2016, abgerufen am 7. Mai 2016.
  7. ^ «Live-Ticker: Van der Bellen wird Bundespräsident». DiePresse.com. 23. mai 2016. Besøkt 23. mai 2016. 
  8. ^ «Was jetzt? Fünf Fragen und Antworten zur Aufhebung der Präsidentschaftswahl». Der Standard. 1. juli 2016. Besøkt 1. juli 2016. 
  9. ^ «Österreich - Bundespräsidentenwahl 2016». wahl16.bmi.gv.at. Besøkt 6. desember 2016. 
  10. ^ Ny president innsatt i Østerrike, dn.no, 26. januar 2017. Lest 26. januar 2017.
  11. ^ Baumann, Meret (4. desember 2016). «Wahl in Österreich: Van der Bellen ist Präsident». Neue Zürcher Zeitung (tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 4. desember 2016. 


Forgjenger:
 Heinz Fischer 
Østerrikes president
(2017–)
Etterfølger:
 –