Hopp til innhold

Agostino Casaroli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Agostino Casaroli
Født24. nov. 1914[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Castel San Giovanni[2]
Død9. juni 1998[1][2][5][6]Rediger på Wikidata (83 år)
Roma[7][2]
BeskjeftigelseDiplomat, romersk-katolsk prest (1937–), katolsk biskop (1967–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
Det pavelige lateranuniversitet
NasjonalitetItalia (1946–1998)
Kongedømmet Italia (1914–1946)
UtmerkelserStorkorset av Isabella den katolskes orden (1977)[8]
Storkors av Solordenen
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Storkors av Adolf av Nassaus sivile og militære fortjenstorden (1988)[9]
Våpenskjold
Agostino Casarolis våpenskjold
Agostino Casaroli på Commons
Kardinal Agostino Casaroli

Agostino Casaroli (født 24. november 1914 i Castel San Giovanni i Piacenza i Italia, død 9. juni 1998 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var Pavestolens kardinalstatssekretær 1979–1990. Han ble kreert til kardinal i 1979 av pave Johannes Paul II, med Santi XII Apostoli som tittelkirke.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Skreddersønnen Agostino Casaroli kom fra en familie med beskjedne økonomiske kår. Faren hans, Emilio, var skredder i Piacenza, og moren hans, Giuditta Pallaroni, var husmor. Familiens økonomiske situasjon forverret seg i løpet av Andre verdenskrig, da den eldste av deres sønner, Luigi, var savnet på den russiske front, og etterlot seg sin unge hustru med en ung datter. To av morens brødre var prester:Teodoro, som ble biskop av Sarsina (1931 til 1944), og Agostino, som var rektor ved bispedømmets seminar i Piacenza i mange år. Begge påvirket Agostino Casarolis tidlige kall til prestedømmet.

Prest

[rediger | rediger kilde]

Han studerte filosofi (frem til 1932) og teologi (fra 1932) i Piacenza fra 1929 til 1936. Studiestedene var Collegio Alberoni i Piacenza og det biskoppelige presteseminar i Bedonia ved Piacenza. Den 27. mai 1937 ble han presteviet. I 1939 mottok han doktorgrad i kanonisk rett fra Det pavelige Athenaeum Lateranense. Etter spesialutdannelse ved Det pavelige kirkelige akademi (diplomatskolen) arbeidet han fra 1940 arbeidet han i Den hellige stols statssekretariat, først i arkivtjenesten, og fra 1943 utførte han også pastorale oppgaver i Roma bispedømme.

I 1950 flyttet Casaroli over til Statssekreteriatets diplomatiske tjeneste, hvor han ble ansvarlig for Latin-Amerika-anliggender. I 1955 deltok han i den første generalforsamlingen til Det latinamerikanske bisperåd, i Rio de Janeiro i Brasil, som assistent for kardinal Adeodato Giovanni Piazza. Han tjenestegjorde som fakultetsmedlem ved Det pavelige kirkelige akademi fra 1958 til 1961.

I mars 1961 utnevnte pave Johannes XXIII ham som undersekretær for «Den hellige kongregasjon for kirkens ekstraordinære anliggender» (fra 1968: «Rådet for kirkens offentlige anliggender»). I 1964 representerte han Den hellige stol ved utvekslingen av ratifiseringsdokumentene for Pavestolens modus vivendi med Tunisia angående situasjonen for den katolske kirke.

Den 4. juli 1967 ble han sekretær for kongregasjon for kirkens ekstraordinære anliggender og dermed en slags utenriksminister for Den hellige stol.

Titulærerkebiskop

[rediger | rediger kilde]

Samme dag, 3. juli 1967, ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Kartago. Den 16. juli ble han bispeviet av pave Paul VI; medkonsekrerende var Augusto Gianfranceschi, biskop av Cesena, og Jacques-Paul Martin, prefekt for den pavelige husholdning.

Agostino Casaroli regnes som arkitekten bak Vatikanets Ostpolitik (østpolitikk) under pavene Johannes XXIII og Paul VI. Han fikk en betydelig innflytelse innen dette problemfeltet.[10]

Som diplomat var han i stand til å forhandle frem vanskelige avtaler med antiklerikale eller til og med ateistiske regjeringer, for eksempel i Jugoslavia og Ungarn.

Han fikk imidlertid hard kritikk for disse traktatene, som ble tolket av mange katolikker i østblokklandene som en unødvendig vilje til å inngå kompromisser med en regjering som forfulgte kirken – slik som avtalen med Ungarn (1964), som førte til ordinasjonen av, angivelig, lenge kjente medløpere eller 'hemmelige agenter' for kommunistpartiet til biskoper. Av de fem bispeordinasjonene etter 1964, fungerte tre kandidater allerede som agenter, og en annen var i kandidatfasen.[11] Casaroli forhandlet med DDR-ledelsen om muligheten for en (delvis) separasjon av de delene av jurisdiksjonene som lå i DDR, og omgikk de vesttyske biskopene.[12] Da kardinal Julius Döpfner konfronterte Casaroli om dette i 1976, skal Casaroli ha 'løyet til Döpfner': «Det blir ingen forhandlinger.»[13] Opprettelsen av bispedømmer i DDR, som var planlagt til den 28. august 1978, ble bare ikke noe av fordi pave Paul VI døde den 6. august 1978, og hans etterfølger, pave Johannes Paul II, nektet å anerkjenne delingen av Tyskland ved et slikt skritt.[14]

Han var den første presidenten for den tredje sesjon i Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, fra 30. juli til 1. august 1975 (Helsinkikonferansen) og deltok i drøftingene av sluttakten.

Selv om memoarene hans fra 2000 avslørte en mann som var fiendtlig innstilt til kommunismen, fikk hans diplomatiske ferdigheter denne fiendtligheten til å synes ikke-eksisterende. Ifølge John O. Koehler var KGB og dens «broderorganer» i Øst-Europa godt klar over kardinal Casarolis virkelige meninger og innflytelse. Derfor var hans personlige kontor et av de primære spionasjemålene i Vatikanet. KGB ble assistert i dette av kardinalens egen nevø, Marco Torreta, og Torretas tsjekkoslovakiske kone Irene Trollerova. Ifølge italienske etterretningstjenestemenn hadde Torreta vært KGB-informant siden 1950.

Ifølge Koehler:

«Irene kom tilbake fra Tsjekkoslovakia tidlig på 1980-tallet med en keramisk statue av Jomfru Maria, omtrent 25 cm høy, et vakkert verk av anerkjent tsjekkisk keramikkkunst. Paret ga statuen til kardinal Casaroli, som takknemlig tok imot. For et svik fra hans egen nevø! Inne i det ærede religiøse ikonet var det en «bug», en liten, men kraftig sender, som ble overvåket fra utsiden av bygningen av parets håndlangere fra den sovjetiske ambassade i Roma. Statuen hadde blitt plassert i et skap i spisesalen nær kardinal Casarolis kontor. En annen avlyttingsinnretning inne i et rektangulært trestykke var gjemt i det samme skapet. Begge ble ikke oppdaget før i 1990 under en massiv etterforskning igangsatt av magistrat Rosario Priore i etterkant av attentatet på pave Johannes Paul II. Senderne hadde transmittert helt frem til den tid.».[15]

En rekke andre aspekter, gjerne påstander av varierende kvalitet, er blitt fremført om Casaroli, og inntil de vanlige tidssperrer før arkivmateriale kan tilgjengeliggjøres, er det som regel relativt fritt frem for mange slags fortellinger om vatikanske forhold.

Casaroli koordinerte meklingen mellom Argentina og Chile, som forhindret en krig mellom de to landene i 1978.[16]

Pave Johannes Paul II utnevnte Casaroli til apostolisk nuntius for spesielle smliggender formål og til pro-statssekretær (statssekretær uten kardinalrang) den 28. april 1979. Han deltok i Johannes Paul IIs første pilegrimsreise til Polen (2.-10. juni 1979).

Kardinal

[rediger | rediger kilde]

Den 30. juni 1979 kreerte paven ham til kardinalprest med titulærkirken Santi XII Apostoli. Allerede neste dag ble han utnevnt til kardinalstatssekretær.

Som utsending for paven ledet kardinal Casaroli begravelsesmessen til Polens primas, kardinal Stefan Wyszyński, som fant sted 31. mai 1981 på Seiersplassen (senere kalt Józef Piłsudski-plassen) i Warszawa.[17] I oktober 1981 var kardinal Casaroli pavelig legat ved feiringen av 700-årsjubileet for Frans av Assisis fødsel, og i samme egenskap deltok han i den nasjonale eukaristiske kongress i Argentina i oktober 1984. 25. mai 1985 ble han kardinalbiskop av Porto og Santa Rufina.

Da han nådde pensjonsalder, trakk Casaroli seg fra alle sine embeter den 1. desember 1990.

Den 5. juni 1993 ble han kardinal-subdekan.

Fem år senere døde kardinal Casaroli i Roma i en alder av 83 år, etter å ha lidd av hjerteproblemer.

Han ble gravlagt i sin tidligere titulærkirke, Santi XII Apostoli. Etter hans død ble studiesenteret Associazione Centro Studi Cardinale Agostino Casaroli grunnlagt i Bedonia på initiativ av hans niese Orietta Casaroli Zanoni.

To år etter hans død ble Casarolis selvbiografi utgitt i Italia under tittelen Il martirio della pazienza (Tålmodighetens martyrium). Tittelen på verket, som beskriver vanskelighetene med en politikk med små skritt, ble av og til sitert av pave Frans, for eksempel i forbindelse med hans Kina-politikk.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Roland Cerny-Werner: Vatikanische Ostpolitik und die DDR. V & R Unipress, Göttingen 2011, ISBN 3-89971-875-5 (Zugleich: Jena, Universität, Dissertation, 2008).
  • Carlo Felice Casula (red.): Agostino Casaroli, Il martirio della pazienza. La Santa Sede e i paesi comunisti (1963-1989), Einaudi, Torino, 2000
  • Marco Lavopa: « Mgr Agostino CASAROLI un habile "tisseur de dialogues européens" (1963 – 1975)», Revue de l’histoire des religione, an. 2014, vol. 1, ss. 101-115, Armand Colin, Paris.
  • Marco Lavopa: « Le 'dialogue de compromis'. L’Ostpolitik vaticane de Mgr. Agostino Casaroli dans la Yougoslavie de Tito », Revue d’histoire diplomatique, an. 2013, vol. 2, ss. 157-178, A. Pedone, Paris.
  • Marco Lavopa: La diplomazia dei 'piccoli passi'. L’Ostpolitik vaticana di Mons Agostino Casaroli, GBE, Roma 2013.
  • Marco Lavopa: « Les acteurs religieux ont-ils des pratiques diplomatiques spécifiques? La politique orientale vaticane et la "méthode Casaroli" dans le temps present », "Revue suisse d'histoire religieuse et culturelle", Academic Press of Fribourg, an. 2019, vol. 113, ss. 319−344.
  • Alberto Melloni (red.): Il Filo Sottile: L'Ostpolitik vaticana di Agostino Casaroli (Bologna: Società Editrice il Mulino, 2006) (Santa Sede e Politica nel Novecento, 4.).
  • Alberto Melloni, Silvia Scatena (red.): L'America Latina fra Pio XII e Paolo VI. Il cardinal Casaroli e le politiche vaticane in una chiesa che cambia, Bologna, 2006
  • Alberto Melloni, Maurilio Guasco (red.): Un diplomatico vaticano fra dopoguerra e Ostpolitik. Mons. Mario Cagna (1911-1986), Bologna, 2003

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Agostino Kardinal Casaroli, Munzinger IBA 00000011718, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani agostino-casaroli, besøkt 20. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 10932[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo2002103072, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id casaroli-agostino[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, BNF-ID 11984323z, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ BOE ID BOE-A-1977-3818[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ viewer.eluxemburgensia.lu[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Moody, Peter (2024). «The Vatican and Taiwan: An Anomalous Diplomatic Relationship». The Taiwan Question in Xi Jinping's Era: Beijing's Evolving Taiwan Policy and Taiwan's Internal and External Dynamics. London and New York: Routledge. s. 189. ISBN 9781032861661. 
  11. ^ Krisztián Ungváry: Arkivert [Date missing] hos hungarianquarterly.com [Error: unknown archive URL] Hungarianquarterly.com, lest 21. august 2010.
  12. ^ Roland Cerny–Werner: Vatikanische Ostpolitik und die DDR. V & R Unipress, Göttingen 2011, ISBN 978-3-89971-875-1, s. 183–193.
  13. ^ Sitert fra Daniel Deckers: Abtrünnig. Das Verhältnis zwischen der katholischen Kirche in Deutschland und dem Vatikan ist seit mehr als 60 Jahren angespannt. I: Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung. 26. november 2022, s. 7.
  14. ^ Martin Fischer: Die katholische Kirche und die „Wende“ 1989 im Eichsfeld. I: Eichsfeld-Jahrbuch. årg. 15 (2007), s. 187–224, her s. 187.
  15. ^ John O. Koehler: Spies in the Vatican: The Soviet Union's Cold War Against the Catholic Church, Pegasus Books, 2009. s.25.
  16. ^ [url=https://www.clarin.com/ediciones-anteriores/murio-cardenal-casaroli_0_rkZDiy182x.html Murió el cardenal Casaroli], Clarin.com, 1998-06-10, lest 2023-06-08
  17. ^ Instytut Pamięci Narodowej: Uroczystości pogrzebowe Prymasa Tysiąclecia – zdjęcia z Archiwum IPN, lest 2024-01-05
  18. ^ www.catholic-hierarchy.org casaroli, lest 20. november 2020

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Agostino_Casaroli&oldid=25150310»