Adling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Adling er det å gi adelskap til noen som ikke er adelige. Adelskap kan tildeles for å gå i arv eller være begrenset til den adlede personens levetid. Adling kan medføre lovbestemte, i noen tilfeller arvelige, privilegier av økonomisk, sosial eller politisk karakter. I føydalistiske samfunn var det vanlig å gi slike titler sammen med et visst landområde som adelsholderen hadde råderett over. Adelskap kan også gi rett til skattefrihet. Adling kan også innebære andre privilegier, slik som retten til å føre en bestemt tittel eller til å tiltales med en bestemt tiltaleform, en forrang framfor andre i rangrekkefølge, og i noen land også rett til å fylle bestemte embeter eller verv av sivil eller militær karakter. Noen former for adling i Storbritannia innebærer for eksempel at den adlede får rett til sete i Overhuset i nasjonalforsamlingen. I noen land medfører adling også heraldiske rettigheter til å utstyre våpenskjoldet med bestemte typer hjelmer eller til skjoldholdere. I nyere tid er det blitt vanlig å adle folk som en symbolsk hedersbevising.

Adling er i dag vanlig i Storbritannia, Nederland, Vatikanstaten og Spania i Europa og i Malaysia og Thailand i Asia. I Sverige var Sven Hedin den siste person som ble adlet. Det skjedde i 1902. I Norge ble kongens rett til adling opphevet av Stortinget i 1821. Utnevnelse til fortjenstorden, som St. Olavs Orden, innebærer ikke adling, selv om de laveste grader i mange ordener betegnes som ridder.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]