Pius XI

Pius XI Pius XI
Født	Achille Ambrogio Damiano Ratti; 31. mai 1857; Desio
Død	10. februar 1939; Roma
Beskjeftigelse	Romersk-katolsk prest (1879–), bibliotekar, fjellklatrer, katolsk biskop (1919–)
Embete	Pave (1922–1939); Roman Catholic Archbishop of Milan (1921–1922); kardinal (1921–); titular archbishop of Naupactus (1919–); titulær erkebiskop (1921–); Apostolic Nuncio to Poland (Polen, 1919–) ;
Utdannet ved	Gregoriana; La Sapienza
Far	Francesco Ratti
Mor	Teresa Ratti
Nasjonalitet	Kongedømmet Italia (1861–1939)
Gravlagt	Grotte Vaticane
Medlem av	Croatia’s Industrious
Utmerkelser	Den hvite ørns orden
Dåpsnavn	Achille Ratti
Valgt	6. februar 1922
Innsatt	12. februar 1922
Saligkåret	-
Helligkåret	-
Festdag	-
Forgjenger	Benedikt XV
Etterfølger	Pius XII
	Signatur
	Våpenskjold
	Pius XI på Commons Se også liste over paver

Pius XI, født Achille Ambrogio Damiano Ratti (født 31. mai 1857 i Desio i Milano i kongedømmet Lombardia-Venetia, død 10. februar 1939 i Roma) var pave fra 6. februar 1922 til sin død. I hans tid som pave inngikk Den hellige stol og Kongeriket Italia Lateranoverenskomsten, som anerkjente Vatikanet som stat. Dette bidro til forsoning mellom kirken og kongeriket, etter at kongeriket hadde invadert Kirkestaten i 1870.

Pontifikat[rediger | rediger kilde]

Valget av kardinal Ratti til pave ved konklaven i 1922 var en stor overraskelse. Ratti hadde vært erkebiskop av Milano bare et års tid, og da forgjengeren Benedikt XV plutselig døde av lungebetennelse, ble det innkalt til en konklave, som ble den lengste i det tyvende århundre. Først etter den fjortende avstemningen ble det klart at Ratti var valgt til ny pave.

Det første han gjorde som ny pave, var å holde den tradisjonelle urbi et orbi-talen («til byen og verden»), noe de foregående pavene ikke hadde gjort siden det nye italienske monarkiets anneksjon av det meste av pavestaten i 1870. Dette var en politisk handling, som indikerte at Pius ville innta en mer offensiv holdning overfor tidens politiske spørsmål.

I 1854 uttalte den daværende paven seg mot «den gudløse og fordervelige oppfattelsen» at det skulle finnes frelse utenfor den romersk-katolske kirke, og som reaksjon på økumeniske verdensmøter i 1925 og 1927, erklærte Pius XI at man på ingen måte kunne delta i dem, «for enheten som Kristus ønsker det, kan ikke skapes med, men kun i den katolske kirken». I encyklikaen Mortalium Animos fra 1928 avhandler Pius XI økumenikken. Paven skrev at den katolske kirke er den ene sanne kirke og at dens læresatser er objektivt sanne. Sann kristen enhet kan alene oppnår ved at alle ikke-katolikker vender tilbake til den katolske kirke. Han avviste tanken om at kristen enhet kunne virkeliggjøres ved å etablere en bred føderasjon an mange enheter som hadde læresetninger som stod i innbyrdes motstrid. Encyklokaen forbød også katolikker å forbeholdsløst tilslutte seg grupper som oppfordret til mellomreligiøse meningsutviklinger.^[2]

I 1929 undertegnet Pius Lateranoverenskomsten med Italias regjering ledet av Benito Mussolini, som gjorde slutt på den langvarige striden mellom pavestolen og Italia etter anneksjonen i 1870. I henhold til traktaten ble Vatikanet anerkjent som suveren stat, mot at Vatikanet gav avkall på kravet på resten av sine tidligere territorier. Andre pavelige besittelser i Roma fikk ekstraterritoriell status.

Pius skrev i 1931 sosialencyklikaen Quadragesimo anno som kom til under den store økonomiske depresjon; i den definerer subsidiaritetsprinsippet som er sentral for katolsk sosiallære. Han grunnla Vatikanradioen(1931) og Det pavelige vitenskapsakademi (1936).

Trass i sin motstand mot nazismen, inngikk han i 1933 Reichskonkordat med Hitler; alle vesentlige krav fra kirkens ble innrømmet fra tysk side, men konkordatets bestemmelser ble i stort monn tilsidesatt av nazistene etter kort tid.

Pave Pius var åpent motstander av den italienske fascismen, og fremholdt i den pavelige encyklikaen Non abbiamo bisogno (1931) at det var umulig å være både fascist og katolikk. I 1937 tok han samme stilling mot nazismen, i encyklikaen Mit brennender Sorge (1937) og i encyklikaen Divini Redemptoris (1937) mot kommunismen i Sovjetunionen, Mexico og Spania.