4G

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

4G er en teknologi for fjerde generasjons mobiltjenester (4G) i mobilnett, en etterfølger til 3G og 2G. Det er forventet å gi en sammenhengende og sikker IP-basert løsning som skal kunne tilby stemme, data og multimediatjenester til brukerne "overalt, uansett tid". At tjenesten er IP-basert gjør at den skal gi vesentlig høyere hastigheter hva angår dataoverføring enn det tidligere generasjoner har kunnet tilby. 4G er f.eks ti ganger raskere enn dagens «turbo-3G». Et 4G kommunikasjonssystem kan tilgjengeliggjøres ved å oppgradere eksisterende kommunikasjonsnettverk. Dette må derfor ikke nødvendigvis bygges fra grunnen av. Pre-4G teknologier som mobil WiMax og første-utgivelse av 3G Long Term Evolution (LTE) (noe ganger misvisende kalt "4G LTE") har vært tilgjengelig på markedet siden henholdsvis 2006 og 2009, og ofte blitt markedsført som 4G. Imidlertid oppfyller ikke disse teknologiene (iallefall i eksisterende versjonen) kravene som er satt til 4G av Den internasjonale telekommunikasjonsunion, hvor man skal ha opp mot 1 Gbit/s i hastighet.

Eksempel 4G LTE MiMo antenne

Mål[rediger | rediger kilde]

4G utvikles for å kunne overføre høykapasitetstjenester som mobilt bredbånd, MMS, video chat, mobil-TV med HDTV-kvalitet, IP-basert tale (voice) og data.

Arbeidsgruppen for 4G har definert følgende mål for 4G-standarden:

  • Skal utelukkende være et nettverk som svitsjer IP-pakker (pakkesvitsjing), mens alle tidligere generasjoner mobilnett har vært basert på linjesvitsjing.
  • Effektiv frekvensbruk (i bits/s/Hz og bits/s/Hz/site)
  • Høy nettverkskapasitet: Flere brukere pr antennepunkt
  • Høye nominelle dataoverføringsrater: 100 Mbit/s når klienten beveger seg (nomade) og 1 Gbit/s når klienten er relativt stillestående.
  • Universell tilgang: 100 Mbit/s overføringer mellom to punkter, uansett hvor i verden de er
  • Sømløs nettverkstilgang og global roaming over flere nettverk
  • Høykvalitetsservice for neste generasjon multimediatilbud (nevnt øverst i avsnittet)
  • Samhandling med eksisterende trådløs-teknologier

I Japan har NTT DoCoMo lansert forskningsprosjektet 4G 201X som tar mål av seg å utvikle mobilt bredbånd med datakapasitet på 1 Gbps (1 000 000 kbps). I Europa står Nokia i spissen for utviklingsprossen LTE (Long-term Evolution) som har som mål å utvikle en europeisk 4G-standard.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Netcom har i 2009 begynt å bygge ut LTE-nett i Norge på 2600 MHz-båndet. Selskapet valgte i 2009 Huawei til å oppgradere og bygge ut det norske mobilnettet.[1] Selskapet skal levere nytt utstyr til mobilnettet på tvers av teknologigenerasjonene 2G, 3G og LTE, som i praksis betyr radioutstyr til flere frekvensbånd.

NetCom var først ute, nettet skulle være klart for bruk i Oslo i 2010. De samarbeidet med Samsung om dette.[2] Netcom avduket 14. desember 2009 verdens første 4G-nettverk med LTE-teknologi i Oslo.[3] 1. februar 2011 lanserte NetCom 4G i Trondheim, Bergen og Stavanger. De har siden dette lansert dekning i flere byer/tettsteder og ferieområder.[4]

Banzai har lansert WiMax for Fredrikstad og Sarpsborg.[5]

LTE-nettet skal bygges ut på nasjonalt plan fra 2011 hvor man skal bruke frekvensene som ble ledige da det gamle analoge bakkenettet for tv ble slukket[6][7]. Alle aktørene med (planer om) slikt nett i Norge vil kalle tilbudet for 4G, men verken hastighet eller stabilitet ved LTE-teknologien oppfyller kravene til 4G satt av Den internasjonale telekommunikasjonsunion, og de tilbyr kun "Pre-4G"[8]. Per tidlig 2016 er det fortsatt ingen i Norge som tilbyr sann 4G.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ tu.no – Mobilnettet blir kinesisk
  2. ^ NetCom Pressesenter - Ti skritt nærmere 4G-lansering
  3. ^ VG.no - Verdens første 4G-nett åpner i Oslo
  4. ^ NetCom.no Pressesenter
  5. ^ banzai.no – 4G i Fredrikstad og Sarpsborg
  6. ^ digi.no - Netcom: Hele folket på mobilt bredbånd
  7. ^ dn.no - Knallhard kamp om norsk supernett
  8. ^ digi.no - Tviholder på at en skje er en spade