Pakkesvitsjing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Når man prater om datanettverk og telekommunikasjon er pakkesvitsjing en måte å kommunisere på hvor pakker (meldinger eller deler av meldinger) hver for seg sendes via noder til mottakeren, uten først å ha opprettet en direkte kommunikasjonslinje.

Pakkesvitsjing ble oppfunnet av Donald Davies og Paul Baran tidlig på 1960-tallet. Noen hevder at Leonard Kleinrock også fant opp pakkesvitsjing, men Davies fortalte før han døde at Kleinrocks forskning egentlig var innen køalgoritmer, som er et viktig teoretisk prinsipp innen pakkesvjitsjing. Artiklene om Kleinrocks forskning inneholdt aldri informasjon som omhandlet det å dele opp en melding i flere deler, for så å sende dem gjennom nettverket hver for seg, noe som var hovedprinsippet bak Davies og Barans arbeid.

En pakke er et stykke informasjon med en adresse og annen informasjon, slik at det blir mulig å levere pakken til riktig sted i nettverket. En tilkobling til nettverket vil vanligvis levere en strøm av pakker bestående av data, som ikke nødvendigvis vil følge den samme veien i nettverket frem til mottakeren. Dette kan sammenlignes med å sende et brev; adressen er skrevet på utsiden av pakken, slik at det blir mulig for nettverket (postverket) å levere pakken til riktig mottaker.

Pakkene sendes den raskeste veien gjennom nettverket, og ikke alle pakker som blir sendt fra den sammen maskinen vil nødvendigvis følge den samme ruten. I mottakerenden vil en datamaskin sette sammen pakkene igjen slik de var i før de ble delt opp ved sending. Pakkesvitsjing er beregnet på å utnytte båndbredden i nettverket maksimalt, og samtidig sørge for at forsinkelsen holdes til et minimum.

Internett er et pakkesvitsjet nettverk som benytter seg av et protokollag som ligger over flere andre nettverksteknologier, se TCP/IP. Nyere mobilteknologier, som f.eks. GPRS, benytter seg også av pakkesvitsjing.

Se også[rediger | rediger kilde]