Hopp til innhold

1812-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den britisk-amerikanske krig
1812-krigen
Dato18. juni 1812 – 24. desember 1814
(Krigshandlinger fortsatte til 23. mars 1815)
StedDet østlige Nord-Amerika, Mexicogulfen og Atlanterhavet
ResultatGent-traktaten. Status quo ante bellum
Stridende parter
USAs flagg USAStorbritannias flagg Storbritannia
Kommandanter og ledere
USAs flagg James Madison
USAs flagg Henry Dearborn
USAs flagg Jacob Brown
USAs flagg Winfield Scott
USAs flagg Andrew Jackson		Storbritannias flagg George Prevost
Storbritannias flagg Isaac Brock †
Storbritannias flagg Roger Sheaffe
Storbritannias flagg Gordon Drummond
Storbritannias flagg Tecumseh †
Styrker
Hær: 7 000 (innledningsvis), 35 800 ved krigens slutt
Lett infanteri: 3 049
Milits: 458 463 (hvorav svært få deltok i krigen)
Marine:
Seks fregatter
14 andre skip
Indianere		Hær:
6 034 (innledningsvis), 48 163 ved krigens slutt
Provinsielle regulære tropper: 10 000
Milits: 4 000
Marine:
11 linjeskip
34 fregatter
52 andre fartøyer
Indianere: 3500
Tap
Døde: 2 260
Sårede: 4 505
Døde av sykdom: 4 535
Sivile: 500
Totalt: 11 700		Døde: 1 600
Sårede:3 679
Døde av sykdom: 3 321
Totalt: 8 600

Den britisk-amerikanske krig, eller 1812-krigen, var en væpnet konflikt mellom Storbritannia og USA i årene 1812–1814.[1][2] Krigen hadde ingen klar vinner, og endret i praksis ingenting – derav uttrykket status quo ante bellum (lik situasjon som før krigen). Krigen ble avsluttet med Gent-traktaten av 24. desember 1814 (ratifisert av USA i februar 1815). Det var USAs andre og siste krig mot Storbritannia.[3][4]

USAs kongress vedtok krigserklæring 18. juni 1812 mot stemmene til et betydelig mindretall. Landet var splittet i spørsmålet om krig og særlig i New England var det aktiv motstand - det ble snakket om å melde seg ut av unionen på grunn av krigen. USA var lite forberedt på krig med en føderal hær som i praksis bare hadde 10.000 soldater.[5][6] Uenighet med Storbritannia om sjøfarten var medvirkende årsak til krigen og en god del av Canadas innbyggere mente at landet burde slutt seg til USA. USAs forsøk på invasjon og erobring av Canada var mislykket. Tidlig i krigen mislykkes USAs fremstøt mot Montreal og USAs styrker måtte kjempe på eget territorium. Britiske styrker besatte Detroit og i 1814 også Washington DC. USAs marine hevdet seg godt på de store sjøene og på østkysten, og general Andrew Jackson vant et symbolsk viktig slag om New Orleans 8. januar 1815 (etter at fredstraktaten var undertegnet). I USA ble den tildels misvisende omtalt som den andre uavhengighetskrigen.[5][4][3][7][8] Britiske styrker gikk blant annet inn i hovedstaden Washington, D.C. som ble delvis nedbrent inkludert Det hvite hus.[2][6]

Etter 1812-krigen gikk USA inn i en fase med omfattende utvidelse av sitt territorium vestover samt Florida. Avklaring av grensen mot Canada fortsatte å skape uro de neste 50 årene.[1][7][9] Etter denne krigen og svekkelsen av nabolandene var USA militært tilnærmet usårbart frem til Japans angrep på Pearl Harbor i 1941. Fra 1812 og inntil terrorangrepene 11. september 2001 hadde ikke USAs fastland blitt angrepet.[2] 1812-krigen regnes som siste krig der USA var den svakere part.[3] I Ontario er forsvarsverk langs grensen og ved de store sjøene fra krigen bevart.[8]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

I årene etter Den amerikanske revolusjon var forholdet mellom de to statene ofte meget anstrengt. Da Frankrike under Robespierre erklærte krig mot Storbritannia i 1793, holdt De forente stater seg nøytral. Nøytral var USA også under Napoleonskrigene fra 1803. Den britiske hæren ikke trukket seg tilbake fra befestninger i området rundt de store sjøene, slik fredsavtalen fra 1793 tilsa, og fortsatte å støtte indianerne mot De forente stater. I 1794 ble Jay-traktaten inngått med Storbritannia[3] og Greenville-traktaten med indianerne, og stridighetene ble bilagt for en tid.

I 1803 begynte en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike, og den britiske marinen begynte, i mangel på arbeidskraft, å borde amerikanske handelsskip for å få tak i britiske sjømenn som arbeidet der. Imidlertid ble også amerikanske statsborgere tvunget til å tjenestegjøre i den britiske marinen, blant annet fordi Storbritannia ikke anerkjente amerikansk statsborgerskap utstedt til tidligere britiske undersåtter. Storbritannia var ikke villig til å stanse bruken av tvangsutskrivning, og av den grunn ble ikke Monroe-Pinkney-traktaten (1806), som ikke forbød dette, ratifisert av USA. Da det britiske skipet HMS Leopard beskjøt og bordet det amerikanske USS Chesapeake, drepte tre og tok fire (deriblant fire amerikanere) til fange, forlangte mange amerikanere krig mot Storbritannia for å befeste USAs suverenitet og ære.

Napoleons kontinentalsystem (fra 1806) og britenes tilsvar førte til embargoer (handelsforbud) som gjorde internasjonal handel både usikker og farlig. Mellom 1807 og 1812 ble rundt 900 amerikanske skip anholdt. Den amerikanske president Jefferson forsøkte å unngå krig, og svarte med Embargoloven i 1807, som forbød amerikanske skip å seile til utenlandske havner, og stengte amerikanske havner for britiske skip. Jeffersons embargo var særlig upopulær i Ny-England (nordøstlige USA), hvor handelsmennene klaget over fallende inntekter. På et tidspunkt var det til og med snakk om å løsrive Ny-England fra De forente stater.

Embargoloven fikk ingen innvirkning på Storbritannia og Frankrike, og ble erstattet av en ny lov som hevet alle embargoene, unntatt for britiske og franske havner, hvilket ikke var gjennomførbart. En ny lov hevet alle embargoer, men sa dessuten at dersom én av de to europeiske stormaktene stanset sin innblanding i amerikansk skipsfart, ville De forente stater innføre en embargo mot den andre. Napoleon lovet stans i fransk innblanding – han hadde ikke tenkt å holde løftet, men De forente stater gjeninnførte embargoen mot Storbritannia. I den amerikanske kongressen talte en gruppe «hauker» for krig med Storbritannia, for å stanse britisk innblanding, noen gikk så langt som til å foreslå invasjon av Canada. 1. juni 1812 vedtok Representantenes hus å erklære krig mot Storbritannia (79 stemmer mot 49), og 11. juni vedtok Senatet det samme (17 stemmer mot 13).[10] President James Madison undertegnet krigserklæringen 18. juni. Det var første gang De forente stater erklærte krig mot en annen stat, og det var det jevneste slike vedtak noensinne.

Hærene og marinene

[rediger | rediger kilde]

Ved krigens utbrudd hadde USA en total befolkning på rundt 7,7 millioner mennesker og var svært uforberedt på krig. En serie grenseforter garnisonert av svært små avdelinger fra den regulære hæren strakte seg langs den kanadiske grensen. Den faktiske styrken til den regulære hæren i juni 1812 utgjorde 11 744 offiserer og menn, inkludert anslagsvis 5000 rekrutter vervet for den ekstra krigsstyrken på 35 600. Den amerikanske marinen besto av 20 fartøyer: de tre store 44-kanons fregattene, tre mindre fregatter av Constellation-klassen klasset til 38 kanoner og 14 andre. De fleste av Storbritannias styrker var bundet opp i Napoleonskrigene, og foreløpig kunne svært lite militær- og marinehjelp spares for forsvaret av Canada. Ved utbruddet av krigen var det rundt 7000 britiske og kanadiske regulære soldater i Øvre og Nedre Canada (nå provinsene Ontario og Quebec). Med en total hvit befolkning på bare en halv million, hadde Canada selv bare et lite reservoar av militser å trekke på. Da krigen begynte var i Øvre Canada, 800 militsmenn tilgjengelig i tillegg til 1600 regulære soldater. I løpet av krigen satte de to provinsene totalt rundt 10 000 militsmenn i felten; mens i USA så sannsynligvis 450 000 av militsmennene aktiv tjeneste, selv om ikke mer enn halvparten av dem noen gang kom nær fronten.[11]

Støtten fra de indianske stammene ga Canada én kilde til soldater som USA manglet. Tecumseh førte sine krigere over grensen til Canada. Der, sammen med de kanadiske indianerne, sluttet de seg til styrkene som motarbeidet amerikanerne. Kanskje 3500 indianere tjenestegjorde i de kanadiske styrkene høsten 1813, sannsynligvis det største antallet som tok feltet til enhver tid under krigen. Hovedtyngden av den britiske marinen kjempet også i krigen mot Napoleon. I september 1812, tre måneder etter krigsutbruddet med USA, hadde Storbritannia ikke mer enn elleve linjeskip, trettifire fregatter og omtrent like mange mindre orlogsfartøyer i det vestlige Atlanterhavet. Dette var alt som kunne spares for operasjoner i amerikanske farvann, som innebar de enorme oppgavene med å eskortere britisk handelsfart, beskytte St. Lawrence, blokkere amerikanske havner, og samtidig jakte på amerikanske fregatter og kapere.[11]

Forsyning av den britiske hæren

[rediger | rediger kilde]

Mangelen på kanadiske ressurser førte til en jevn etterspørsel etter amerikanske proviant. I fredstid kunne kommissariatet kjøpe forsyninger fra amerikanske bønder, men under krigen ble denne tilgangen offisielt stengt.Aktiv handel mellom amerikanere og kanadiere fortsatte selv under krigen. I de de kanadiske kystprovinser, som ikke opplevde noen av virkningene av krigen, fortsatte handelen med statene i New England uavbrutt. Havner i Halifax, Saint John og St. Andrews var åpne for handel med USA, og Nova Scotia og New Brunswick hjalp de andre provinsene med penger, forsyninger og menn. New Englanders, som ikke støttet krigen, brøt åpenlyst handelsembargoer og fortsatte å forsyne det britiske militæret med varer, husdyr og andre proviant. I oktober 1813 opphevet Vermont en lov som påla straff for de som handlet med Canada. Lenger vest, så snart St. Lawrence frøs til, kjørte amerikanske bønder sledene sine over isen for å dra nytte av de høye prisene som kommissariatet tilby. Det som ikke kunne skaffes fra amerikanske leverandører kom fra England: mel, erter, kjøtt, utstyr, leirutstyr, uniformer, våpen og ammunisjon.[12]

Krigens gang

[rediger | rediger kilde]

Til tross for flere år med diplomatisk konflikt forut for krigen, var ingen av partene forberedt på den. Storbritannia var opptatt med Napoleonskrigene, og måtte bruke det meste av sine styrker og ressurser på krigen i Europa. En betydelig svakhet i den amerikanske posisjonen var uenigheten av landet. I New England-statene varierte opinionen fra ren apati til aktivt uttrykt motstand mot krigen. Canada ble ikke møtt med samme grad av opinionsutfordringer. Likevel var mange innbyggere i Øvre Canada nylige immigranter fra USA som ikke hadde noe stort ønske om å gripe til våpen mot sitt tidligere hjemland.[13]

Den grunnleggende militærstrategien til USA som angriper var enkel nok. Den primære oppgaven ville være erobringen av Canada. USA planla også en umiddelbar marineoffensiv, der en sverm av fribyttere og den lille marinen skulle ødelegge britisk handel.[14] For å gjennomføre erobringen skulle USA igangsette fire samtidige angrep. Den sterkeste hæren med hovedsakelig regulære tropper skulle angripe Montreal, mens tre mindre hæravdelinger overveiende av milits skulle angripe Øvre Canada.[15]

Krigen gikk gjennom tre forskjellige stadier. I den første periode, fra 1812 til våren 1813, var England så hardt presset i Europa at det verken kunne skåne menn eller skip i et stort antall for konflikten i Nord-Amerika. USA stod fritt til å ta initiativet, invadere Canada og sende ut kryssere og kapere mot britisk skipsfart. Under den andre fasen, som varte fra tidlig 1813 til begynnelsen av 1814, var Storbritannia i stand til å etablere en tett blokade, men kunne fortsatt ikke vesentlig forsterke troppene i Canada. I løpet av denne fasen vant den amerikanske hæren, etter å ha fått erfaring, sine første seirer. Den tredje fasen, i 1814, var preget av den konstante ankomsten til Nord-Amerika av britiske regulære soldater og marineforsterkninger, noe som gjorde det mulig for britene å raide den nordamerikanske kysten nesten etter eget ønske og ta offensiven på flere hold.[14]

Krigen i vest

[rediger | rediger kilde]
Den amerikanske overgivelsen i Detroit 1812.

En amerikansk hær kommandert av general William Hull invaderte den 12. juli 1812 Øvre Canada fra Detroit. Amerikanerne trakk seg tilbake til den amerikanske siden den 7. august 1812 etter å ha mottatt nyheter om en indianeroverfald på en amerikansk forsyningskonvoie. Den britiske general Isaac Brock mente at han burde ta dristige tiltak for å roe ned nybyggerbefolkningen i Canada og for å overbevise indianerne om at Storbritannia var sterk. Den britiske hær angrep nå Detroit. General Hull fryktet at britene hadde overlegne tall og at Fort Detroit manglet tilstrekkelig krutt og kanonkuler til å tåle en lang beleiring. Han gikk med på å overgi seg 16. august, og reddet sine 2 500 soldater og 700 sivile fra «grusomheten til en indandermassakre», som han skrev. Hull beordret også evakuering av Fort Dearborn, men indianerkrigene overfalt og massakrerte garnisonen. General Brock omgrupperte hæren sin til den østlige enden av Lake Erie, hvor den amerikanske generalen Stephen Van Rensselaer forsøkte en ny invasjon. Amerikanerne forsøkte et angrep over Niagara-elven 13. oktober, men de ble beseiret ved Queenston Heights der dog general Brock falt da han ledet et motangrep.[16]

De britisk-kanadisk-indianske styrkene ble beseiret i slaget ved Thames i Øvre Canada.

Den nye amerikanske generalen, William Henry Harrison, satte i 1813 ut med nye styrker for å ta Detroit tilbake. En avdeling av Harrisons hær ble beseiret ved River Raisin 22. januar 1813 av en felles britisk-kanadisk og indiansk styrke under general Henry Procter og indianlederen Tecumseh. Etter slaget drepte og skalperte indianerne 60 amerikanske fanger. I mai 1813 fortsatte Procter og Tecumseh sine styrker inn i det nordlige Ohio, men offensiven stoppet opp og troppene måtte vende tilbake nordover. Den 10. september 1813 beseiret den amerikanske innsjøflåten en britisk flåtestyrke i sjøslaget på Lake Erie. Dette sikret amerikansk kontroll over innsjøen resten av krigen, noe som igjen tillot amerikanerne å ta Detroit tilbake, invadere Øvre Canada pånytt og den 5. oktober 1813 vinne slaget ved Themsen, der Tecumseh falt. [17] [18] [19]

Krigen til sjøs

[rediger | rediger kilde]

Storbritannias strategi var å beskytte sin egen handelsflåte, og å gjennomføre en blokade av amerikanske havner for å ødelegge amerikansk handel. Amerikanerne hadde ikke kapasitet til å føre åpen krig til sjøs, og satset i stedet hovedsakelig på raid mot britene.

Gent-traktaten og slaget ved New Orleans

[rediger | rediger kilde]
Fra signeringen av Gent-traktaten

Fram til 1814 hadde begge sidene oppnådd sitt mål med krigen eller blitt trette av en kostbar krig som hadde lite annet å tilby enn en fastlåst situasjon. Begge sendte delegasjoner til et nøytralt sted i Gent i Flandern (nåtidas Belgia). Forhandlingene startet tidlig i august og endte på 24. desember, da den endelige avtalen ble undertegnet. Begge parter måtte ratifisere den før den kunne tre i kraft. I mellomtida planla begge parter nye invasjoner.

I 1814 startet britene en blokade av USA, og USAs økonomi ble brakt nær konkurs[20][21][22][23], noe som gjorde USA avhengig av lån så lenge krigen varte.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b De Forente stater. Gyldendal. 1985. ISBN 8205150117. 
  2. ^ a b c Melby, Svein (2004). Bush-revolusjonen i amerikansk utenrikspolitikk. Aschehoug. ISBN 8203229492. 
  3. ^ a b c d Hickey, D. R. (2012). The War of 1812. A forgotten conflict. University of Illinois Press.
  4. ^ a b De forente staters historie. United States Information Service. 1953. 
  5. ^ a b Semmingsen, Ingrid (1972). En verdensmakt blir til. Aschehoug. ISBN 8203052150. 
  6. ^ a b «Den amerikansk-engelske krig | lex.dk». Den Store Danske (på dansk). 22. januar 2024. Besøkt 24. februar 2024. 
  7. ^ a b Roberts, J.M. John Morris (1982). Verdenshistorien. Oslo: NKI-forlaget. ISBN 8256210206. 
  8. ^ a b Pechmèze, Gerald (1995). Canada og Mexico. Det Beste. ISBN 8270102830. 
  9. ^ Lundestad, Geir (2004). USA og Europa. Cappelen. ISBN 8202238749. 
  10. ^ Journal of the Senate of the United States of America, 1789-1873 THURSDAY, JUNE 11, 1812.
  11. ^ a b Stuart, Richard W. (2009). American Military History, Washington, D.C., vol 1., s. 134-135.
  12. ^ Bergeron, David (2012). «Funding the War of 1812» Moneta :273-299, 3(8), s. 282.
  13. ^ Stuart, Richard W. (2009). American Military History, Washington, D.C., vol 1., s. 135.
  14. ^ a b Stuart, Richard W. (2009). American Military History, Washington, D.C., vol 1., s. 136.
  15. ^ Chartrand, René (1995). Canadian Military Heritage, Montreal, s. 98.
  16. ^ Elting, John R. (1995). Amateurs to Arms! A Military History of the War of 1812. New York, s. 31-35, 38-49.
  17. ^ Stuart, Richard W. (2009). American Military History, Washington, D.C., vol 1., s. 139-140, 142.
  18. ^ Chartrand, René (1995). Canadian Military Heritage, Montreal, s. 101.
  19. ^ Elting, John R. (1995). Amateurs to Arms! A Military History of the War of 1812. New York, s. 59-63, 105-107, 110-113.
  20. ^ Donald Hickey, The War of 1812: A Forgotten Conflict (Chicago, IL, 1989).
  21. ^ 3.George Daughan, 1812: The Navy's War (New York, NY, 2011).
  22. ^ Lambert «the challenge», s. 399.
  23. ^ Brian Arthur (2011). How Britain won the war of 1812 – The Royal Navy's Blockade of the United States. Suffolk: Boydell Press. ISBN 9781843836650. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Hickey, D. R. (2012). The War of 1812. A forgotten conflict. University of Illinois Press.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=1812-krigen&oldid=24292090»