Niagara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Niagara
(en) Niagara River
(fr) Niagara
Niagara

Kart over Niagara
Niagaras løp mellom Eriesjøen (nederst) og Ontariosjøen. Grand Island kan ses før Niagarafallene.

LandCanada Canada
USA USA
Lengde58[1] km 
Nedbørfelt684 000[1] km² 
Middelvannføring5 796 /s 
StartEriesjøen
  – Høyde173 moh.
  – Koord.42°53′03″N 78°54′51″V
MunningOntariosjøen
  – Høyde74 moh.
  – Koord.43°15′44″N 79°04′13″V

Niagara er en elv som flyter nordover fra Eriesjøen til Ontariosjøen. Den markerer grensen mellom Ontario i Canada og New York i USA.

Elva er ca. 56 km lang og passerer Niagarafallene på sin vei. Langs elva finnes to vannkraftverk; Sir Adam Beck vannkraftverk, som ble bygget i 192254 i Ontario i Canada, og Robert Moses Niagara vannkraftverk som ble bygget i 1961 på den amerikanske siden i New York. Diss to pumpekraftverkene kan regulere vannstanden og genererer tilsammen 4,1 gigawatt elektrisitet. Skip på de De store sjøer unngår Niagarafallet ved å passere Welland Canal, en del av Saint Lawrence Seaway, på den canadiske siden.

I Niagaraelva finnes to store øyer, Grand Island og Goat Island, begge i USA. Vestre delen av Eriekanalen ligger nært Grand Island. Goat Island ligger ved Niagarafallene. Det finnes også to mindre øyer, Navy Island, nært Grand Island, på nordsiden, og Strawberry Island, ssørvest for Grand Island.

Langs Niagaraelva ligger disse byene:

Flere slag har vært langs elva, som historisk sett har blitt forsvart av av Fort George (kanadisk side), Fort Niagara (amerikansk side) og Fort Erie (kanadisk side).

På den amerikanske siden av der Niagara-elven løper ut av Eriesjøen munner den meget viktige transportåren Eriekanalen ut. Den knytter an til Mohawk River, Hudson River og dermed til New York City] og det nordlige Atlanterhavet. Denne kanalen ble klar til bruk i 1825 og frem til jernbanealderen overtok mye av varetransporten, var kanalen, og dermed Niagaraelven, helt vesentlig sod den amerikanske ekspansjon terrirorielt og økonomisk.

De amerikanske kanaler ble for noen tiår frem til utviklingen av jernbanenettet helt vesentlige for landets utvikling. Helt siden den tid da de britiske koloniene ved østkysten ekspanderte innover i landet, ble transportproblemene en kilde til stor bekymring. Dette var ikke unikt for Amerika, for mange steder var muskelkraft hovedmåten å få transportert gods på. Utnyttelse av navigerbare elver var mange steder den åpenbare løsning, men i Nord-Amerika var veien vestover vanskeliggjort av fjellkjeden Appalachene som steg opp mange steder bare 400 miles (640 km) inn i landet, og lå som en 1 500 miles (2 400 km) lang bom mot Vesten. Det var bare fem steder der man kunne frakte varer med muldyr og andre trekkdyr og vogner. Man kunne der seile opp elver så langt det gikk, omlaste til vogner eller trekkdyr, passere fjellene, og så omlaste til båter på elver i innlandet.

Planer om å utvikle kanalforbindelser mellom elvene forelå tidlig. Det første forslaget til en slik kanal rundt Appalachenes nordlige utløpere kom i 1699, men først i 1798 ble selskapet Niagara Canal Company etablert og forberedelsene igangsatt. Den første seksjonen stod klar i 1819, og hele kanalen ble åpnet den 26. oktober 1825.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]