Volsetåtten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Volsetåtten (norrønt Vǫlsa þáttr, også referert til som Volseblotet) er en tått, en kort islendingesaga fra 1200-tallet. Historien foregår i Norge i tiden mellom Olav den helliges regjeringstid (1015-1028) og Olavs død i 1030.

Tåtten baserer seg på minner om en hedensk falloskultus.[1] Volse (norrønt vǫlsi = fallos) blir oppbevart i lin og løk, urter som spiller en betydning som seksualsymbolikk. Som tekst betraktet tilhører den gruppen av «omvendelseståtter» (conversion tættir); det er fortellinger hvor kontrasten mellom hedensk praksis og kristen tro synliggjøres, og hvor historien ender med at de gammeltroende tar dåpen og omvender seg[2]. «Vǫlsa þáttr is a Christian satire on paganism that might date from the fourtenth cenutry, but its verses preserve some very old ritual formulas, and the portrait of a phallic cult contains genuine ancient features.»[3]

Handlingsreferat[rediger | rediger kilde]

Det fortelles at en gammel mann og en gammel kvinne levde sammen med deres livlige sønn og oppvakte datter på en odde langt fra andre mennesker. De hadde også en mannlig og en kvinnelig trell.

Da trellen hadde slaktet hesten og skulle til å kvitte seg med penisen løp akkurat gutten forbi, tok den og dro til det stedet der hans mor, søsteren og den kvinnelige trellen satt. Der ertet han trellkvinnen med at lemmet ikke ville vært kjedelig mellom bena på henne, hvorpå trellkvinnen lo. Datteren sa til broren at han skulle kvitte seg med den ekle saken, men hennes gamle mor reiste seg og sa at den var en nyttig sak og ikke skulle slenges bort. Hun pakket den inn i et lintørkle sammen med løk og urter for å bevare den og la den i skrinet sitt.

Hver kveld den høsten tok hun den ut av skrinet og ba til den som til sin gud og lot resten av husholdet ta del. Hun framsa en regle over den, ga den til sin husbond som gjorde det samme og så videre til alle hadde tatt del.

En dag da Olav den hellige var på rømmen fra Knut den store, kom han forbi odden der de bodde. Han hadde hørt om deres tilbedelse og ønsket å omvende dem til den kristne tro. Han dro til boplassen deres og hadde bare med seg Finn Arnesson og Tormod Kolbrunarskald, og de var alle kledd i grå kapper for å skjule hvem de var.

De steg inn i huset og da det var mørkt, møtte de datteren som spurte dem hvem de var. Alle svarte de at navnet deres var Grím som betyr hettekledd. Jenta lot seg ikke lure og sa at hun så det var kong Olav. Han ba henne da om å holde tett om dette.

Så møtte de resten av husfolket og de ble invitert til middag. Den gamle kvinnen kom sist og hun bar på völsi, penisen. Hun puttet völsi i fanget på mannen sin og leste et kvad som sa: «måtte jettekvinnen (Mǫrnir) ta imot denne hellige gjenstanden». Husbonden godtok det og leste et kvad som bar i seg den samme setningen, og dette fortsatte helt til alle i selskapet, med unntak av kongen, hadde resitert et kvad med denne setningen i seg.

Da det var kongens tur avslørte han hvem han var og prekte om kristendommen, men den gamle kvinnen var svært mistroisk mens derimot husbond hennes var veldig interessert. Til slutt godtok de alle å bli døpt av kongens kapellan og de forble kristne i all tid siden.

Teksthistorie[rediger | rediger kilde]

Teksten er kjent fra Flatøyboken, der den fins som et innskudd i Olav den helliges saga. Den ble oversatt til norsk av Magnus Rindal i 1978, og finnes også i antologien Voluspå, og andre norrøne helligtekster.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gro Steinsland. Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Pax forlag, 2005. Side 350-352. ISBN 82-530-2607-2
  2. ^ Joseph Harris. «Þættir». I: Dictionary of the Middle Ages. (Joseph R. Strayer, ed.). Bind 12; s. 1-6. Scribner, 1989. ISBN 0-684-18278-5
  3. ^ Andreas Heusler. «Die Geschickte von Völsi», 1903; sitert etter Harris.
  4. ^ skandinaviske-oversaettelser.net

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]