Vanuatus historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Vanuatus historie begynner obskurt. Den mest vanlige teorien om Vanuatus tidlige historie, sett ut i fra et arkeologisk perspektiv, støtter synet om at folk som snakket et austronesisk språk kom til øyene for omtrent 4000 år siden. Fragmenter av keramikk eller liknende produkter som er funnet kan dateres til årene 1300–1100 f.Kr.

Den første øyen i Vanuatu som ble oppdaget av europeere var Espiritu Santo, da portugisernes oppdager, Pedro Fernández de Quirós i 1606 så hva han trodde var et sørlig kontinent. Europeere besøkte ikke øyene igjen før i 1768, da Louis Antoine de Bougainville gjenoppdaget øyene. I 1774 gav James Cook øyene navnet Ny-Hebridene (New Hebrides). Det navnet ble brukt frem til landets uavhengighet.

I 1825 oppdaget handelsmannen Peter Dillon sandeltre på øyen Erromango. Det startet et rush som sluttet i 1830, etter et sammenstøt mellom polynesiske immigrerende arbeidere og innfødte melanesere. På 1860-tallet trengte plantasjeeiere i Australia, Fiji, Ny-Caledonia og Samoa arbeidskraft. Disse var pådrivere for en langtids arbeidsavtale der man handlet arbeidere for å sette dem ut i arbeid. Dette ble kalt blackbirding. På høyden av denne handelen med arbeidskraft jobbet mer enn halvparten av den mannlige voksne befolkningen på flere av øyene utenfor Vanuatu.

På denne tiden kom misjonærer, både katolikker og protestanter til øyene. Nybyggere kom også, på jakt etter land der det var mulig å etablere bomulls plantasjer. Da de internasjonale bomullsprisene kollapset gikk man over til produksjon av kaffe, kakao, bananer og kanskje det mest lønnsomme, kokosnøtter. I starten utgjorde britiske borgere fra Australia flertallet, men da Caledonian Company etablerte seg på Ny-Hebridene tippet dette balansen over på et fransk flertall av borgere. Mot slutten av århundret var det dobbelt så mange franskmenn som briter på øyene.

Virvaret i de franske og britiske interessene på øyene førte til anmodninger fra den ene eller andre parten om å annektere territoriet. I 1906 ble landene enige om å dele administrasjonen av øyene. Det britisk-franske eierskapet var et unikt styresett, med separate styringssystemer som kun delte rettsystemet. Melanesere ble delt ved at de måtte skaffe seg statsborgerskap fra en av styringsmaktene.

Utfordringene for denne typen styre begynte på 1940-tallet. Amerikanernes ankomst på øyene under den andre verdenskrig, med deres informative atferd og relative rikdom førte til en økende nasjonalisme på øyene. Troen på en mytisk messiasliknende figur ved navn John Frum var basisen for en innfødt cargo-kult (en bevegelse som prøvde å skaffe seg industrielle goder gjennom magi) som lovte melaneserne befrielse. I dag er John Frum både en religion og et politisk parti med to medlemmer i parlamentet.

Det første politiske partiet ble etablert tidlig på 1970-tallet og het opprinnelig New Hebrides National Party. En av grunnleggerne var Walter Lini, som senere ble statsminister. Partinavnet ble omgjort til Vanua'aku Party i 1974. Partiet var en av pådriverne for selvstendigheten Vanuatu fikk sent i juli 1980.