Uzun Hasan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Uzun Hasan
Født1423Rediger på Wikidata
Diyarbakır
Død6. jan. 1478Rediger på Wikidata
Tabriz
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleDespina Khatun (1458–)[1]
FarAli bin Qara Yoluq Osman
MorSara Khatun
BarnYaqub Beg
Halima Begum
Sultan-Khalil
Maqsud Mirza
Uğurlu Mehmet Bey
NasjonalitetAk Koyunlu
Uzun Hasan på Commons

Uzun Hasan (født 1423, død 6. januar 1478) var den niende hersker («shahanshah») i det oghuztyrkiske Ak Koyunlu-dynastiet, («De hvite sauene»).[2] Han er betraktet som dynastiets mektigste leder.[3] Hasan hersket fra 1453 til 1478 og styrte et område som inkluderte deler av dagens Tyrkia, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Irak, Iran og Syria.

Regjeringstiden[rediger | rediger kilde]

Ak Koyunlus imperium på slutten av Uzun Hasans regjeringstid I 1478

Den tyrkisk-mongolske erobreren og grunnleggeren av Timuridriket, Timur Lenk (regjerte 1369-1405), utnevnte Uzun Hasans oldefar Kara Osman til guvernør i Diyarbakır. Etter timuridherskeren Shah Rukhs død i 1447 ble Timuridriket delt mellom to timuridherskere mens Kara Koyunlu-dynastiet under Jahan Shah og Ak Koyunlu-dynastiet under Uzun Hasan underla seg andre deler av riket. I tjue år lå Uzun Hasan i krig med Jahan Shah før han den 30. oktober 1467 vant en knusende seier over Kara Koyunlu og drepte Jahan Shah i et slag ved Chapakchur i Bingöl-provinsen øst i dagens Tyrkia.

Jahan Shah var av timuridenes hersker Abu Sa'id Mirza betraktet som en alliert, men timuridene hadde aldri gitt opp håpet om å erobre områdene som ble kontrollert av Jahan Shah. Abu Sa'id så med bekymring på Uzun Hasans ekspansjon og da Jahan Shahs sønn og etterfølger Hasan Ali ba om hjelp mot Ak Koyunlu innledet timuridene et felttog mot dem.[4]

Felttoget ser ut til å ha vært dårlig planlagt, og Abu Sa'id marsjerte av gårde uten å ha tilstrekkelig militær støtte. Han klarte likevel å jage vekk Ak Koyunlu-guvernørene i Jibal og Fars, og fortsatte mot Gilan. Underveis la han liten vekt på å besette områdene han rykket frem i, og enkelte byer, som Rayy, ble passert uten okkupasjon.[5] Abu Sa'ids felttog var likevel vellykket fordi han fikk lokal støtte av en del av Jahan Shahs tidligere støttespillere. I Mianeh (i dagens Aserbajdsjan) ble hæren hans styrket med lokale emirer med 50.000 tyrkiske tropper. Jahan Shahs sønner sluttet seg også til hæren sammen med herskeren i Shirvan, Farrukh Yassar.[4]

På tross av sin militære styrke kom Abu Sa'id likevel i vanskeligheter på grunn av vinterkulden og manglende forsyninger. Forsyningsrutene tilbake til Khorasan strakk seg over 2000 km og var svært sårbare. En kolonne med forsyninger ble stoppet av Uzun Hasan, som også blokkerte forsyningene over Kaspihavet fra Shirvan. Fra byen Rayy kunne Uzun Hasan også stanse kommunikasjonslinjene, og han klarte å få Farrukh Yassar over på sin side med hele hans styrke.

Den demoraliserte hæren til Abu Sa'id marsjerte via Ardabil og møtte Uzun Hasans styrker på Mugan-steppene (slaget ved Karabakh) hvor timuridene led et katastrofalt nederlag. Abu Sa'id ble tatt til fange, og Uzun Hasan overleverte fangen til Yadgar Muhammad Mirza. Yadgar var timurid som hadde flyktet til Ak Koyunlu etter Abu Sa'ids drap på hans oldemor Goharshad Begum tolv år tidligere. Yadgar henrettet Abu Sa'id den 8. februar 1469.[6][7] Uzun Hasan sendte hodet hans til Quaithay, mamelukkenes sultan i Egypt, for at han skulle gi det en muslimsk begravelse.[8]

I 1463 prøvde det venetianske senatet å finne alliansepartnere i krigen mellom Republikken Venezia og Det osmanske rike. [9] De sendte Lazzaro Querini som sin første diplomatiske utsending til Ak Koyunlus hovedstad Tabriz[10], men han klarte ikke å overtale Uzun Hasan til å angripe osmanene. Etter at Uzun Hasan selv sendte en delegasjon til Venezia besluttet det venetianske senatet å sende Caterino Zeno som ny utsending til Ak Koyunlu.[11] Zeno, som var gift med en niese av Uzun Hasans kone, klarte å overtale Uzun Hasan til å angripe osmanerne. Han hadde en viss fremgang, men det kom aldri noe militær støtte fra vesten.

Uzun Hasan møtte osmanerne i flere slag. Etter slaget ved Erzincan i 1471 kunne han avansere så langt som til Akshir og legge byen Tokat i ruiner.[12] Han vant også et slag ved Tercan i 1473, men han ble slått av osmanerne under ledelse av sultan Mehmed II i et slag ved Otlukbeli sommeren 1473.[13]

I 1473 ble Giosafat Barbaro sendt som ny ambassadør til Persia etter sine erfaringer fra Krim, Moskva og Tartaria.[14] Selv om Barbaro kom godt overens med Uzun Hasan klarte han ikke å overtale ham til å gå mot osmanerne på nytt.[15] Kort tid etter gjorde Uzun Hasans sønn Ogurlu Mohamed opprør og inntok byen Shiraz.[16]

Ambrogio Contarini, Viaggio al signor Usun Hassan re di Persia ("Reisen til herr Usun Hassan, konge av Persia"), 1487

Nok en utsending fra venetianerne, Ambrogio Contarini, ankom til Uzun Hasan, men vendte tilbake etter tre år. Giosafat Barbaro ble i Persia fra til Uzun Hasans død i 1478. Under borgerkrigen som oppsto da Uzun Hasans to sønner kjempet om tronen, klarte Barbaro å komme seg unna ved hjelp av armenske støttespillere.[17]

I sin rapport etter oppholdet hos Uzun Hasan, fra 1473 til 1476, skriver Ambrogio Contarini: «Kongen er kraftig bygd, med et smalt ansikt og et hyggelig utseende. Han synes å være rundt 70 år. Han er svært omgjengelig, og han prater familiært med alle rundt seg. Jeg registrerte imidlertid at hånden hans skalv når han førte koppen til munnen.» Han skrev videre at: «Uzun Hasans imperium er svært omfattende og grenser til Tyrkia og Karamania, som tilhører sultanen (Mehmed II) og strekker seg helt til Aleppo. Uzun Hasan overtok kongedømmet Iran fra herskeren Causa som han drepte.»[18]

Familie[rediger | rediger kilde]

Uzun Hasan var gift fire ganger:

  • Seljuk Shah Begum, datter av Uzuns onkel på farssiden, Kur Muhammad[19]
  • Jan Begum, datter av Daulat Shah Buldukani
  • Tarjil Begum, datter av Omer Zaraki
  • Gift 1458 med Theodora Megale Komnene, datter av keiser Johannes IV Megas Komnenos av Trapezunt-riket, hun er bedre kjent under navnet Despina Khatun[20]

Han hadde syv sønner:

  • Sultan Khalil bin Uzun Hasan (Mirza Khalil Beg) - med Seljuk Shah Begum
  • Yaqub bin Uzun Hasan (Yaqub Beg) - med Seljuk Shah Begum
  • Maqsud bin Uzun Hasan (Maqsud Beg) - med Despina Khatun
  • Ughurlu Muhammad bin Uzun Hasan (Ughurlu Muhammad Beg) - med Jan Begum
  • Yusuf Beg - med Seljuk Shah Begum
  • Masih Beg - med Despina Khatun
  • Zegnel Beg - med Tarjil Begum

Despina Khatuns datter Alam Shah Begum (også benevnt som Halima Begi Agha eller Martha) ble gift med Haydar Safavi Sultan og ble mor til shah Ismail I, grunnlegger av det persiske Safavide-dynastiet.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Peerage person ID p21919.htm#i219188, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Ak Koyunlu – de hvite sauene – førte jevnlig kriger mot det rivaliserende Kara Koyunlu-dynastiet – de sorte sauene.
  3. ^ Minorsky 1955 & s. 449-462.
  4. ^ a b Fisher m.fl. 1986 & s. 116.
  5. ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 115-116.
  6. ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 117.
  7. ^ Dughlat 1895 & s. 93.
  8. ^ Melvin-Koushi 2011 & s. 193.
  9. ^ Den første venetiansk-osmanske krig (1463-1479)
  10. ^ Babinger 1992 & s. 305.
  11. ^ Babinger 1992 & s. 306.
  12. ^ Lambton mfl. 1985 & s. 299.
  13. ^ Babinger 1992 & s. 314-315.
  14. ^ Murray 1820 & s 10.
  15. ^ Fisher mfl. 1986 377.
  16. ^ Murray 1820 & s. 15.
  17. ^ Murray 1820 & s. 16.
  18. ^ Kerr 1824.
  19. ^ Woods 1999 & s. 62.
  20. ^ Zeno mfl. 1883 & s. 74.
  21. ^ Savory 2007 & s. 18.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Franz Babinger (1992). Mehmed the Conqueror & His Time. Oversatt av Ralph Manheim. Princeton University Press. ISBN 0-691-01078-1. 
  • Mirza Muhammad Haidar Dughlat (1895). A History of the Moghuls of Central Asia: The Tarikh-i-Rashidi. 
  • William Bayne Fisher m.fl. (1986). The Cambridge History of Iran, Vol. VI. 
  • Robert Kerr (1824). «A General History and Collection of Voyages and Travels, Volume II». 
  • Ann Katherine Swynford Lambton, Bernard Lewis, P. M. Holt (1985). The Cambridge History of Islam, vol. 2. Cambridge University Press. 
  • Matthew Melvin-Koushki (2011). The Delicate Art of Aggression: Uzun Hasan's "Fathnama" to Qaytbay of 1469, Iranian Studies Vol. 44, No. 2. 
  • V. Minorsky (1955). The Aq-Qoyunlu And Land Reforms (Turkmenica, 11), i Bulletin of the School of Oriental and African Studies, vol. 17. 
  • Hugh Murray (1820). Historical account of discoveries and travels in Asia. Edinburgh: A. Constable and Co. 
  • Roger Savory (2007). Iran under the Safavids. Cambridge University Press. ISBN 978-0521042512. 
  • John E. Woods (1999). The Aqquyunlu: Clan, Confederation, Empire. 
  • Caterino Zeno, Iosafat Barbaro, Antonio Contarini (1883). Travels to Tana and Persia. London: Hakluyt Society. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Uzun_Hasan&oldid=23952245»