Klassisk latin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Klassisk latin er den formen for latin som ble brukt av antikkens Roma til det som regnes som «klassisk» latinsk litteratur. Den klassiske latinen var i bruk i Gullalderen i latinsk litteratur, det vil si i det 1. århundre f.Kr. og i begynnelsen av det 1. århundre e.Kr., med forekomster inn i Sølvalderen, i det første og andre århundre.

Det som i dag kalles «klassisk latin» var et svært stilisert skriftspråk brukt i litteraturen konstruert ut ifra gammellatin. Språket er en rekonstruksjon av gammellatinen med attisk gresk som forbilde. Klassisk latin skiller seg fra den gamle latinen, som sett hos Cato den eldre, Plautus og delvis Lucretius, både i ordforråd og morfologi; de gamle andredeklinasjonsendelsene -os og -om i henholdsvis nominativ og akkusativ entall ble til de karakteristiske -us og -um.

Talespråket til det romerske folk kalles, særlig fra det 2. århundre, for vulgærlatin. Vulgærlatinen skilte seg fra klassik latin både i ordforråd og grammatikk, og med tiden også i uttale.

Gullalderlatin[rediger | rediger kilde]

«Gullalderen» i latinsk litteratur (latinitas aurea) er perioden fra omtrent 75 f.Kr. til ca. 14, altså de siste årene til den romerske republikk og regjeringstiden til Augustus. Dette regnes ofte som høydepunktet i latinsk litteratur, og latinen fra denne perioden er normen for undervisning verden over fortsatt.

Gullalderlitteraturen[rediger | rediger kilde]

Poesi[rediger | rediger kilde]

Lucretius regnes som den tidligste gullalderdikteren, særlig for sitt dikt De rerum natura om epikurismen. Catull skrev litt senere, og pilte en avgjørende rolle når det gjaldt å ta i bruk greske versemål på latin. Gresk versekunst øvde stor innflytelse på den latinske diktning helt til kristendommens fremvekst krevde nye former. De greske tendensene i klassisk latinsk dikting nådde nye høyder med Vergils Aeneiden, som var et episk dikt i stil med Homer. Liknende trekk synes hos Horats. Hans oder og satirer alle fulgte greske forbilder i formen. På samme måte skrev Ovid sin lange dikt om mytologiske emner og sin Ars Amatoria - Kunsten å elske. Også Tibull og Properts hadde greske forbilder for sin diktning.

Prosa[rediger | rediger kilde]

Gullalderprosaens fremste eksempler er Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen) av Julius Cæsar, med sin lakoniske, presise, militære stil, og Marcus Tullius Cicero, hvis rettstaler og politiske taler, og da særlig talene mot Catilina, i mange hundre år ble regnet som de beste eksempler på latinsk prosa.

Historieskrivingen var også en viktig del av gullalderens litteratur, ikke minst Livius' Ab urbe condita (Fra byens grunnleggelse), et stort verk om Romas historie fra grunnleggelsen i 753 f.Kr. og frem til augusteisk tid).

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

Klassisk latin skiller seg fra vulgærlatin gjennom den omfattende bruken av kasus fremfor preposisjoner.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eidem, S.:Latinsk grammatikk' Aschehoug 1996
språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.