Trafford Leigh-Mallory

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trafford Leigh-Mallory
Trafford Leigh-Mallory
Sir Trafford Leigh-Mallory
Født 11. juli 1892
Mobberley, Cheshire, England
Død 14. november 1944
De franske alper
Troskap Storbritannia Storbritannia
Tjenestetid 19141944
Rang Air Chief Marshal (tilsvarende norsk general)
Enhet Luftvåpenet
Militære slag Første verdenskrig

Andre verdenskrig

Utmerkelser KCB
DSO med bar
Mentioned in Despatches (3)

Trafford Leigh-Mallory (11. juli 189214. november 1944) var en høytstående offiser i Royal Air Force. Leigh-Mallory[1] tjenestegjorde som pilot og skvadronsleder i Royal Flying Corps under Første verdenskrig og hadde en rekke stillinger i RAF på 1920 og 1930-tallet.

Ved utbruddet av krigen og under slaget om Storbritannia hadde han kommando over No. 12 (Fighter) Group. I 1942 ble han øverstkommanderende for RAF Fighter Command, en stilling han hadde inntil han ble øverstkommanderende for allierte luftstyrker ved invasjonen i Normandie. Leigh-Mallory ble drept i en flystyrt på vei til Ceylon og var den høyest rangerte britiske offiser, som ble drept i krigen.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Trafford Leigh-Mallory ble født i Mobberley, Cheshire, som sønn av Herbert Leigh Mallory, rektor på Mobberly. Han var yngre bror til den kjente fjellklatreren George Leigh Mallory. Han ble utdannet ved Haileybury og ved Magdalen College, Cambridge hvor han var medlem av en litterær klubb. Her møtte han Arthur Tedder, den senere luftmarskalk for RAF. Han bestod sin bacheloreksamen i jus og hadde søkt om lov til å fungere som advokat i London i 1914, da krigen brøt ut.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Leigh-Mallory meldte seg straks som frivillig i en bataljon i territorialhæren (dvs. reserven) som menig. Han ble snart utnevnt til offiser og overført til Lancashire Fusiliers, selv om offisersutdannelsen holdt ham tilbake i England, da hans bataljon ble sendt til fronten. Våren 1915 kom han til fronten sammen med South Lancashire Regiment og ble såret under et angrep i det andre slaget om Ypres. Tilbake i England giftet han seg med Doris Sawyer, som han fikk to barn med.

Etter at hans sår var helet, sluttet han seg til Royal Flying Corps i januar 1916 og ble opptatt som pilotaspirant. I juli 1916 ble han sendt til No. 7 Squadron, hvor han gjennomførte bombing, rekognosering og luftfotografering under slaget ved Somme. Deretter ble han overført til No. 5 Squadron, innen han vendte tilbake til England for å bli forfremmet til major og bli skvadronsjef.

Leigh-Mallorys første kampenhet som skvadronsjef var No. 8 Squadron i november 1917. I perioden etter slaget ved Cambrai var No. 8 Squadron involvert i et samarbeide med hæren om å styre stridsvogner og artilleri. Leigh-Mallory ble bemerket for sin energi og effektivitet, selv om hans menn anså ham for fjern og oppblåst.

Ved våpenhvilen ble han Mentioned in Despatches og ble tildelt Distinguished Service Order.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen overveide Leigh-Mallory å gå tilbake til advokatstanden, men uten større utsikt til at få en juridisk karriere valgte han å bli i det nylig etablerte Royal Air Force (RAF), hvor han overtok kommandoen over våpenhvileskvadronen. Senere forfremmelser betød at han kom på RAF Staff College og fikk ledelsen av School of Army Cooperation, innen han ble forflyttet til Army Staff College, Camberley. Han var nå en førende autoritet, når det gjaldt samarbeide med hæren, og i 1930 underviste han på Royal United Services Institute i samarbeid mellom luftvåpenet og mekaniserte styrker.

En post i luftfartsministeriet i 1932 betød, at Leigh-Mallory var med i den britiske delegasjonen ved nedrustningskonferansen i Geneve innen Folkeforbundets rammer, og han fikk mange kontakter. Etter konferansens sammenbrudd vendte han tilbake til luftfartsministeriet og ble sendt på Imperial Defence College, det høyest rangerte stabskurs. Manglende erfaring som overordnet sjef betød, at han i en overgangsperiode var leder av No. 2 Flying School, innen han kom til å gjøre tjeneste som stabsoffiser i utlandet. Han ble overført til RAF i Irak i julen 1935 og var til stede under kuppet i 1936, hvor han var ansvarlig for sikkerheten på basen og på et vist tidspunkt måtte kvele et opprør med bløff. I desember 1937 vendte Leigh-Mallory, som nå var oberst (Group Captain), tilbake til England for å bli sjef for 12. jagergruppe, Fighter Command.

Slaget om Storbritannia[rediger | rediger kilde]

På tross av sin manglende erfaring med jagerfly overtok Leigh-Mallory kommandoen over 12. jagergruppe og viste seg å være en energisk organisator og leder. Den 1. november 1938 ble han forfremmet til generalmajor (Air Vice Marshal), en av de yngste på daværende tidspunkt i RAF. Hans stab satte stor pris på ham, mens han hadde et anstrengt forhold til sjefene på flystasjonene i sitt område. Det ble sagt om ham, at han «aldri søkte popularitet, men alltid stod bak sin stab. Han var ytterst ambisiøs, men holdt aldri igjen på grunn av ambisjoner.»

12. jagergruppe og «Big Wing»[rediger | rediger kilde]

Under slaget om Storbritannia hadde Leigh-Mallory harde diskusjoner med generalmajor Keith Park, sjefen for 11. jagergruppe. Park, som var ansvarlig for forsvaret av det sydøstlige England og London, klagde over, at 11. jagergruppe ikke gjorde nok for å beskytte flystasjonene i det sydøstlige området. Leigh-Mallory hadde på den andre siden sammen med fungerende skvadronsjef Douglas Bader utformet en stor jagerformasjon, som var kjent som Big Wing, som de forsøkte å benytte for å angripe tyske formasjoner.

Leigh-Mallory var kritisk overfor Parks taktikk og Sir Hugh Dowding, lederen av Fighter Command, idet han mente, at det ikke ble gjort nok for å la store formasjoner operere. Han arbeidet energisk i de politiske sirkler for å få fjernet Park som sjef for 11. jagergruppe.

Etter slaget om Storbritannia fjernet luftmarskalk Charles Portal, den nye sjefen for luftstaben både Park og Dowding fra deres poster. Leigh-Mallory overtok Parks post som sjef for 11. jagergruppe. Som en av dem, som hadde fordel av ledelsesendringen, er Leigh-Mallory blitt beskyldt for å ha stått bak et komplott for å få fjernet Dowding.

Fighter Command og D-dag[rediger | rediger kilde]

En av grunnene til at Leigh-Mallory ble utpekt til å lede 11. jagergruppe var at han ble ansett for å være en offensiv leder av samme støpning som RAFs grunnlegger Trenchard. Etter utnevnelsen begynte han snart å sende skvadroner med jagerfly inn over Frankrike, kjent som «rodeoer».[2] Når de var ledsaget av bombefly for å provosere fiendtlige jagere, ble de kalt Circus-operasjoner. Leigh-Mallory fikk mye kritikk for disse angrepene over fiendens territorium, fordi de medførte store tap for RAF, som bare i 1941 mistet 500 piloter, hvilket betød, at man mistet fire fly for hvert tysk fly som skutt ned. Det var bestemt en steil innlæringskurve.

I 1942 ble Leigh-Mallory utpekt til å lede flystyrkene under Diepperaidet, som fant sted i august. Fighter Command satte inn 50 skvadroner som skulle gi dekning og seks, som skulle gi nærstøtte. Tapene under det mislykkede angrepet var igjen store, delvis på grunn av de nye tyske jagerfly Fw 190 som var de britiske Spitfire Mark V overlegne.

I november 1942 etterfulgte Leigh-Mallory Sholto Douglas som leder av Fighter Command og ble forfremmet til general (Air Marshal). Han ble også utnevnt til Knight Commander of the Order of the Bath. Han ble derved opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen Sir foran sitt navn. I januar 1943 etter å ha besøkt hovedkvarterer for hær og flyvåpen i Afrika begynte han å arbeide for en samlet ledelse av de allierte luftstyrker ved den kommende invasjonen i Vest-Europa. Der var betydelig motstand mot en slik stilling, da ingen av de bestående ledere herunder Arthur Tedder, Arthur Harris i Bomber Command og Carl Spaatz fra den amerikanske hærs flyvåpen syntes interessert i å avgi innflytelse eller autonomi. Det var naturligvis grunnen til, at det var behov for en samlet leder, og Leigh-Mallory med sin betydelige erfaring i å samarbeide med hæren var den opplagte kandidat til stillingen. I august 1943 ble Leigh-Mallory således utpekt til øverstkommanderende for luftstyrkene i Allied Expeditionary Air Forces ved den kommende invasjonen i Normandie.

Leigh-Mallory ved briefing av en skvadron i Frankrike i september 1944.

Leigh-Mallorys dagbøker viser at hans primære bekymring ved invasjonen gikk på å få avskjermet kampområdet og begrense og avbryte de tyske enheters bevegelsesmuligheter. Da mange av de tilknyttede bombeangrep rettet seg mot transportknutepunkter så som byer og landsbyer, kom Leigh-Mallory under politisk press for å begrense effekten på franske sivile. Han strittet imot og insisterte på, at sivile ofre var uheldige, men nødvendige hvis bombeangrepene skulle ha noen effekt.

Hans holdninger brakte Leigh-Mallory i konflikt med mange i luftvåpenet som var bekymret over å bli underlagt hæren og kun var villige til å yte minst mulig støtte til styrkene på landjorden. Leigh-Mallory måtte slå hårdt i bordet for å kunne gi invasjonshærene mest mulig luftstøtte.

Det viste seg, på tross av dårlig vær, at Leigh-Mallorys plan for innsatsen i luften bidro sterkt til å forsinke mobiliseringen av den tyske hær, og hans erfaring med å samarbeide med hæren bar frukt. General Bernard Montgomery var tilfreds med støtten fra luften og skrev til krigsministeriet: «Vi må helt klart beholde Leigh-Mallory som luftmarskalk. Han er den eneste i luftvåpenet, som arbeider for å vinne krigen på landjorden, og han nærer ingen sjalusi».

Etter invasjonen måtte Leigh-Mallory også håndtere trusselen fra V-1 – de flyvende bomber og sette inn bombefly i angrep på avfyringsrampene i en operasjon med kodenavnet Operation Crossbow.

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

I august 1944, da slaget i Normandie var omtrent overstått ble Leigh-Mallory utpekt til luftmarskalk i Sydøst-Asia, men innen han kunne overta sin kommando, ble han drept underveis til Burma, da hans fly styrtet i de franske alpene. Alle ombordværende, også hans kone, ble drept. Den etterfølgende undersøkelsen viste, at ulykken skyldtes dårlig vær og kunne ha vært unngått, hvis Leigh-Mallory ikke hadde insistert på at flyvningen skulle gjennomføres under så dårlige omstendigheter.

Leigh-Mallory ligger sammen med sin kone og de 10 besetningsmedlemmer begravd i Le Rivier d'Allemont i nærheten av ulykkesstedet. I 2004 åpnet den lokale kommunen et lite, men utmerket museum om Leigh-Mallory og ulykken i anledning av 60-årsdagen for ulykken og som erindring om de, som døde.

Ved en skjebnens ironi var det Leigh-Mallorys rival fra slaget om Storbritannia, Keith Park, som kom til å overta hans kommando i Sydøst-Asia.

Leigh-Mallory betraktes ikke generelt som en av de store ledere under andre verdenskrig. Det er flere grunner for det. Noen mener, at hans rykte ble skadet av tilhengere av Dowding og Park i debatten etter krigen om Big Wing. Under hans ledelse av Fighter Command i 1941 var han imidlertid også ansvarlig for introduksjon av taktikk som førte til store tap. Andre tok senere en stor del av æren for flyvåpenets innsats under invasjonen i Normandie, som foregikk under hans ledelse.

Noen historikere har beskrevet Leigh-Mallory som ambisiøs og intrigant og har kalt ham oppblåst og arrogant. Bernard Montgomery sa, at han var en «gutless bugger».[2] Andre offiserer beskrev hans lojalitet, generøsitet, energi, organisasjonstalent og åpenhet overfor nye ideer. Dessverre overlevde Leigh-Mallory ikke selv krigen, så han kunne forsvare seg eller skrive sine erindringer, selv om han hadde mektige støttespillere i form av folk som Douglas Bader, som kunne tale hans sak.

Hobbyer og interesser[rediger | rediger kilde]

Leigh-Mallory var en ivrig seiler. Etter at en av hans barn hadde overlevd en alvorlig sykdom, ble han interessert i helbredelse ved tro og spiritualisme. Ifølge en anekdote hevdet han, å ha sett ånden fra Mrs Emily Langton Massingberd, kvinnesaksforkjemperen ved Gunby Hall i Lincolnshire. Da Gunby Hall var truet av nedrivning under andre verdenskrig for å skaffe plass til en flyplass, grep Leigh-Mallory inn for å bevare den. Den er nå i hendene på National Trust.

Forfremmelser[rediger | rediger kilde]

  • Menig – 1914
  • Sekondløytnant i hæren – 1914
  • Løytnant – 1915
  • Kaptein – 1916
  • Major – 1917
  • Major, RAF – 1919
  • Oberstløytnant – 1925
  • Oberst – 1932
  • Brigadegeneral – 1936
  • Generalmajor – 1938
  • Fungerende general – 13. juli 1942
  • Midlertidig general – 1. desember 1942
  • Fungerende general – 15. desember 1943
  • General – 1. januar 1944

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etternavnet Mallory opptrer i forskjellige andre stavemåter, blant annet Malory, Malorie, Maillorie og Maleore. Navnet stammer fra det gamle franske tilleggsord maleüré (fra latin male auguratus) i betydningen illevarslende eller uheldig.
  2. ^ a b Regan 1996.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]