Striden om diskriminerende setefordeling i fly
De tre flyselskapene British Airways, Qantas og Air New Zealand er blitt kritisert for sine omstridte passasjerregler, som på kjønnsbasert grunnlag setter begrensninger for hvilke flyseter en mannlig passasjer kan benytte ved en flyreise. British Airways forandret regelverket sitt i august 2010, etter at flypassasjeren Mirko Fischer fikk rettens medhold i en sak han selv hadde anlagt mot selskapet.
British Airways
[rediger | rediger kilde]
I mars 2001 ble det kjent at British Airways praktiserte et regelverk som forbød voksne mannlige passasjerer å sitte ved siden av mindreårige passasjerer, også når barnas foreldre var til stede under flyreisen. Dette førte til anklager om at flyselskapet definerte alle menn som potensielle pedofile og kvinner som ute av stand til å begå overgrep. Bakgrunnen for at denne praksisen ble offentlig kjent, var at en næringslivsleder hadde valgt å bytte flysete, fordi han ønsket å snakke med to kollegaer. En kabinansatt ba ham deretter om å flytte på seg, fordi han dermed ble sittende ved siden av to barn, noe som var et brudd på flyselskapets regelverk. Næringslivslederen, som arbeidet for et personellrekrutteringsselskap, ga uttrykk for at han følte seg mistenkeliggjort. British Airways innrømmet offentlig at kabinpersonalet hadde instrukser om å holde menn borte fra barn på grunn av faren for pedofili.[1]
Ny blest om denne praksisen ble skapt i 2005, da en annen mannlig flypassasjer, Michael Kemp, klaget over å ha måttet bytte flysete med sin kone under en flyreise med GB Airways. Kabinpersonalet hadde sagt til ham at selskapets velferdsregler forbød voksne menn å sitte ved siden av barn og unge. Dette tilfellet tiltrakk seg enda mer oppmerksomhet i media, ettersom også jentas foreldre befant seg ombord i flyet. Michele Elliot, lederen av barnerettighetsorganisasjonen Kidscape, sa at praksisen var fullstendig absurd, fordi den stemplet alle menn som potensielle overgripere.[2]
Det mest profilerte offeret for denne praksisen var politikeren Boris Johnson (senere borgermester i London), som kom med krass kritikk av selskapet etter at flypersonalet hadde forsøkt å skille ham og barna hans fra hverandre under en flyreise. Han sa at forsvarerne av ordningen manglet evnen til å forstå hvilken skade som forvoldes ved å holde hele den mannlige befolkningen kollektivt ansvarlig for tendensene til en ørliten minoritet, og trakk paralleller til det synkende antallet mannlige lærere og det reduserte prestasjonsnivået i skolen. I likhet med andre observatører hevdet Johnson det var feil å overse kvinnelige overgripere, og betegnet flyselskap med slike ordninger som "feige", fordi de hadde gitt etter for moralsk panikk.[3] Men British Airways forsvarte ordningen, som skal ha blitt innført etter press fra kunder. Selskapet hevdet at ordningen var et sikkerhetstiltak mot seksuelle overgrep.[1]
I januar 2010 gikk forretningsmannen Mirko Fischer fra Luxembourg til sak mot flyselskapet, etter at han under en flyreise hadde måttet bytte flysete og dermed overlate sin høygravide ektefelle til seg selv. Fischer sa: "Dette fikk meg til å føle meg som en forbryter foran alle de andre flypassasjerene. Det var fullstendig nedverdigende."[4] Den 24. juni 2010 fikk Fischer rettens medhold i sitt krav om erstatning fra British Airways, som innrømmet kjønnsdiskriminering i Fischers ene tilfelle. Flyselskapet betalte 2161 pund (ca. 20.000 kroner) i saksomkostninger og 750 pund (ca. 6900 kroner) i skadeserstatning. Fischer donerte erstatningen til barnerettighetsorganisasjoner. Flyselskapet uttalte da at ordningen skulle vurderes på nytt.[5] I august 2010 innførte British Airways en ny ordning som skulle sikre at barn kunne holdes under oppsyn av kabinpersonalet på en ikke-diskriminerende måte.[6]
Qantas og Air New Zealand
[rediger | rediger kilde]I november 2005 ble det kjent at Qantas og Air New Zealand hadde ordninger som minnet om regelverket til British Airways. Bakgrunnen var en hendelse under en flyreise i New Zealand i 2004, da Mark Wolsay først var blitt tildelt plass ved siden av en ung mann, men deretter fikk beskjed om å bytte plass med en kvinnelig passasjer. En kabinansatt sa til ham at det ifølge flyselskapets regler bare var tillatt for kvinner å sitte ved siden av barn og unge.[7] Wolsay, som var leder for et rederi, ga uttrykk for at han følte seg diskriminert, og avisen New Zealand Herald hevdet at flyselskapet stemplet alle menn som farlige for barn. Et politisk parti i New Zealand mente ordningen var et brudd på menneskerettighetene.[8] Flere avishistorier fulgte i kjølvannet av at ordningen ble offentlig kjent. Brannkonstabelen Philip Price fortalte at han i 2002 hadde måttet bytte flysete under en flyreise til Christchurch.[9] Cameroon Murphy, lederen for en borgerrettighetsorganisasjon, kritiserte ordningen og uttalte at den manglet et hvert grunnlag. Han mente det var galt å anta at alle voksne menn var en fare for barn.[10] På samme måte som under konflikten omkring British Airways ble det trukket paralleller til det synkende antallet mannlige lærere og det reduserte prestasjonsnivået i skolen.[11]
Men ordningen har også sine forsvarere. Gillian Calvert (NSW Commissioner for Children and Young People) mener at mannlige overgripere er et langt større problem enn kvinnelige overgripere, og at dette i seg selv er en god nok begrunnelse for ordningen. Hun mener at sannsynligheten for overgrep ikke nødvendigvis er stor, men at menn som gjør slike ting, har satt alle andre menn i vanry.[12] David Jamieson, talsmann for Air New Zealand, har uttalt at selskapet på ingen måte planlegger å vurdere praksisen på nytt, og fastslår at regelverket har vært på plass i mange år.[13]
Norske forhold
[rediger | rediger kilde]Ifølge Knut Morten Johansen i SAS og Åsa Larsson i Norwegian var kjønnsbasert setefordeling ennå i januar 2010 et ukjent fenomen for norske flyselskaper.[14]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «BA says men cannot sit with lone children» (PDF). The Times. 16. mars 2001. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Revealed: How BA bans men sitting next to children they don't know». Daily Mail. 4. november 2006. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ Johnson, Boris (9. november 2006). «Come off it, folks: how many paedophiles can there be?». The Daily Telegraph. Arkivert fra originalen 24. mai 2008. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ Borland, Sophie (16. januar 2010). «Businessman sues BA 'for treating men like perverts'». Daily Mail. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «BA payout over child seat policy». BBC News. 24. juni 2010. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ Jamieson, Alastair (21. august 2010). «British Airways changes 'discriminatory' seating policy for men». The Daily Telegraph. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Ban on men sitting next to children». The New Zealand Herald. 29. november 2005. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Airline seating policy may breach Human Rights Acts». The New Zealand Herald. 30. november 2005. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Airline seating policy outrageous first step on slippery slope». Bay of Plenty Times. 4. desember 2005. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Ire at flight seating edict». Pacific News. 30. november 2005. Arkivert fra originalen 16. juni 2011. Besøkt 17. oktober 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. juni 2011. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Airline policy reflected in society». TVNZ. 30. november 2005. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Airline policy 'may be discriminatory'». AAP. 29. november 2005. Arkivert fra originalen 15. juni 2007. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Airlines' ban on men sitting with children 'may be unlawful'». BreakingNews. 30. november 2005. Besøkt 17. oktober 2010.
- ^ «Ble uthengt som pervers av flyselskap». Dagbladet. 16. januar 2010. Besøkt 17. oktober 2010.