Misandri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Misandri betegner hat mot (eller forakt for) menn eller gutter. Ordet kommer av gresk misos (μῖσος, «hat») og anēr (ἀνήρ, «mann»).[1] Det må ikke forveksles med begrepet misogyni, som betegner hat mot (eller forakt for) kvinner og piker. Et beslektet, men likevel ulikt begrep er misantropi, som betegner hat mot mennesker i sin alminnelighet.[1]

Misandri og feminisme[rediger | rediger kilde]

Judith Levine definerer misandri som et «kollektivt kulturelt problem» i stedet for en individuell nevrose. Misandri er ifølge henne en reaksjon mot menns hang til å undertrykke kvinner.[2] Andre forfattere ser en sammenheng mellom misandri og feminisme. Ifølge Alice Echols inneholder Valerie Solanas' traktat SCUM Manifest eksempler på misandri.[3]

I et intervju med The Guardian i august 2001 uttalte Doris Lessing at menn var de «nye hemmelige ofrene» i kjønnskrigen. Hun kritiserte den «tankeløse og selvgode kulturen» som etter hennes mening hadde fått fritt spillerom i feminismen, og som kun handlet om å rakke ned på menn.[4]

Den kanadiske feministen Wendy McElroy mener at enkelte feministiske miljøer har omdefinert feminisme til å handle om blindt hat mot menn, og at ekteskap i disse miljøene sidestilles med voldtekt og prostitusjon.[5]

Misandri og andre typer fordommer[rediger | rediger kilde]

Warren Farrell trekker paralleller mellom misandri og amerikanske soldaters stereotype oppfatninger av vietnamesiske soldater under Vietnamkrigen.[6]

Paul Nathanson og Katherine Young, begge professorer i religionsvitenskap, behandler misandri som en form for systematisk diskriminering, som etter deres mening er tungt institusjonalisert i USA. De betrakter dette som et resultat av feministisk tankegang.[1] Teorier om hvordan fordommer mot menn gjenspeiles i amerikansk lovverk, står sentralt i dette perspektivet.[7] Forfatterne er blitt krast kritisert av feministisk orienterte sosiologer. Michael Kimmel mente for eksempel at forfatterne hadde oversett vesentlige erkjennelser innen kjønnsforskningen.[8]

Forfatterne imøtegikk kritikken med å påpeke at arbeidet ikke var en empirisk studie, og at andre forfattere fikk følge opp med å gjennomføre spørreundersøkelser. Jim R. Macnamara gjorde nettopp dette. Han konkluderte med at selv om arbeidet til Nathanson og Young led av empiriske svakheter, så fantes det ikke grunnlag for å forkaste det. Han kritiserte Kimmel for mangel på akademisk objektivitet.[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Paul Nathanson, Katherine K. Young, Spreading Misandry: The Teaching of Contempt for Men in Popular Culture (Montreal: McGill-Queen's University Press, 2001)
  2. ^ Judith Levine, My Enemy, My Love: Man-hating and Ambivalence in Women's Lives (New York: Doubleday, 1992)
  3. ^ Alice Echols, Daring to Be Bad: Radical Feminism in America, 1967–1975 (Minneapolis: University of Minnesota Press, 1989), 104–105
  4. ^ «Lay off men, Lessing tells feminists: Novelist condemns female culture that revels in humiliating other sex». The Guardian. 14. august 2001. Besøkt 17. oktober 2010. 
  5. ^ Wendy McElroy, Sexual Correctness: The Gender-Feminist Attack on Women (New York: McFarland & Company, 2001)
  6. ^ Warren Farrell, Women Can't Hear What Men Don't Say (New York: Tarcher, 1999)
  7. ^ Paul Nathanson, Katherine K. Young, Legalizing Misandry: From Public Shame to Systemic Discrimination against Men (Montreal: McGill-Queen's University Press, 2005).
  8. ^ a b Jim R. Macnamara, Media and Male Identity: The Making and Remaking of Men (New York: Palgrave Macmillan, 2006)