Something's Got to Give

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Something's Got to Give
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør George Cukor
Produsent Henry T. Weinstein
Gene Allen
Peter Levathes
Manus Bella Spewack (originalmanus)
Sam Spewack (originalmanus)
Nunnally Johnson (oppdatert manus)
Walter Bernstein (oppdatert manus)
Medvirkende Marilyn Monroe
Dean Martin
Cyd Charisse
Musikk Johnny Mercer
Klipp Tori Rodman
Filmselskap 20th Century Fox
Utgivelsesår 1. juni 2001 USA
Filmformat Franz Planer
Leo Tover
Lengde 37 min
IMDb-profil

Something's Got to Give er en amerikansk komedie fra 1962, regissert av George Cukor og produsert av 20th Century Fox, som aldri ble fullført. Filmen er en nyinnspilling av My Favorite Wife fra 1940. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe, Dean Martin og Cyd Charisse. Monroe døde før filmen ble fullført og den har derfor i ettertid blitt en av de mest omtalte uferdige filmer i Hollywoods historie.

Handling[rediger | rediger kilde]

Nicholas «Nick» Arden får sin kone Ellen, som har vært savnet i fem år etter en båtulykke, erklært død. Han gifter seg samtidig med sin nye kjæreste Bianca. Det han ikke vet er at Ellen slett ikke er død, men har vært på en øde øy i alle de årene og at hun nå har kommet tilbake igjen. Mens Nick og Bianca er på bryllupsreise reiser Ellen hjem. Der møter hun hennes to små barn, som ikke kjenner henne igjen. Hunden Tippy derimot blir glad for å se henne.

Da de nygifte kommer hjem fra bryllupsreisen, utgir hun seg for å være en barnepike. Nick vet ikke hvordan han skal fortelle sin nye kone hva som har skjedd, og utsetter det derfor hele tiden. Bianca på sin side blir bekymret over hennes manns manglende interesse på soverommet. Ved en tilfeldighet får Nick vite at Ellen var sammen med en annen mann på den øde øyen, og at de to pleide å kalle hverandre «Adam» og «Eva». Fra seg av sjalusi prøver han å finne denne andre mannen, som han har fått vite heter Steven Burkett. Steven viser seg å være ung, veltrent og svært populær hos damene. Ellen på sin side legger en plan for å berolige Nick: Hun finner en sjenert, middelaldrende skoselger som hun overtaler til å utgi seg som hennes «Adam». Når hun presenterer han for Nick vet hun ikke at han vet sannheten. Nick spiller likevel med når de to forteller om livet på øyen.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Filmen skulle bli en nyinnspilling av My Favorite Wife fra 1940. 20th Century Fox hadde økonomiske problemer grunnet innspillingen av storfilmen Cleopatra og ønsket at stjernen deres, Marilyn Monroe, skulle hjelpe dem ved å spille i denne nyinnspillingen. Monroe selv var ikke overbegeistret over manus, men måtte likevel takke ja grunnet kontraktforpliktelser. Regissør George Cukor, som tidligere hadde jobbet sammen med Monroe i filmen Let's make love (1960), var motvillig til å lage en ny film sammen med henne, men også han måtte takke ja grunnet kontraktforpliktelser.

Monroe hadde ikke spilt inn film på over et år og hadde i løpet av denne tiden hatt både psykiske og fysiske lidelser. Året før hadde hun blitt skilt for tredje gang, vært innlagt på psykiatrisk sykehus, og både blitt operert for en fortetning i egglederne og operert i galleblæren. Fox var bekymret for at Monroes personlige problemer skulle skape problemer under innspillingen, og tok kontakt med psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson. Legen benyttet anledningen til få byttet produsent for filmen fra David Brown til hans venn Henry T. Weinstein. Cukor var svært misfornøyd over utskiftingen. De to var likevel enige om at manus ikke var bra nok, og manusforfatter Nunnally Johnson, som blant annet hadde skrevet manuset til Gift med en millionær, ble ansatt. Cukor ble ikke fornøyd med Johnsons versjon, som han mente var alt for ulikt det opprinnelige fra My Favorite Wife, og manusforfatter Walter Bernstein ble ansatt for å overta. På grunn av endringene i manus hadde filmen allerede på dette tidspunktet gått over budsjettet.

Noen uker før filmingen skulle begynne var det kostymeprøver på settet, som var en kopi av Cukors hjem i Beverly Hills. Monroe møtte opp presis og virket i fin form. Kostymene hennes bestod av både klær fra hennes private garderobe og klær tildelt fra Fox, og inkluderte en svart og hvit silkekjole, en grønn bikini og en svart ulldrakt som hun tidligere hadde brukt i sluttscenen i filmen Let's make love. I tillegg var det en parykk med langt hår som hun skulle bruke i begynnelsen av filmen. Weinstein innså likevel at Monroe hadde store problemer da han oppsøkte henne senere, og fant henne bevisstløs etter en tilsynelatende overdose. Han prøvde til ingen nytte å få filmingen utsatt.

Monroe informerte Weinstein om at hun hadde fått tilbud fra Det hvite hus om å synge for president John F. Kennedy på hans bursdagsfeiring i Madison Square Garden 19. mai 1962, før filmingen begynte. Han mente at dette ikke skulle bli noe problem og gav henne tillatelse til å delta.

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Søndag 22. april 1962, dagen før første innspillingsdag, hadde Monroe pådratt seg influensa under en tur til New York hos skuespillerinstruktøren sin, Lee Strasberg for å øve på rollen. Fox sendte legen Lee Siegel for å undersøkte henne, og hans diagnose var at filmingen måtte utsettes en måned på grunn av hennes tilstand. Cukor ønsket ikke å vente så lenge og begynte derfor å filme scener der Monroe ikke trengte å delta. Den første scenen som ble filmet var da Dean Martins rollefigur og hans nye kone kommer hjem fra bryllupsreisen og møter igjen barna. Neste dag møtte Monroe heller ikke opp, til tross for et planlagt besøk på settet av sjahen av Iran, Muhammed Reza Pahlavi og hans kone Farah. Sjahen og hans kone fikk se innspillingen av en scene der Bianca (Cyd Charisse) klager seg til psykiateren sin (Steve Allen) over hennes ektemanns manglende interesse på soverommet. Monroe møtte ikke på jobb resten av uken grunnet bihulebetennelse.

En uke etter at innspillingen hadde begynt møtte Monroe igjen opp på jobb. Hun spilte inn scenen der hun kommer hjem til huset sitt for første gang på fem år. Neste dag møtte hun på jobb klokken 07.00, men kollapset etter kort tid og var ikke i stand til å møte opp resten av uken. Cukor fortsatte å spille inn scener der Monroe ikke trengte å delta.

Første dagen i tredje innspillingsuke møtte Monroe fortsatt ikke på jobb grunnet sykdom og dagen etter, tirsdag 8. mai, hadde Cukor gått tom for scener som kunne filmes uten henne. Produksjonen måtte derfor settes på vent.

Monroe møtte opp igjen første dagen i fjerde innspillingsuke, mandag 14. mai, og jobbet de neste dagene uten problemer. Torsdag samme uken ble det klart at hun måtte være borte noen dager i forbindelse med presidentens bursdagsfeiring i New York. Weinstein, som tidligere hadde godkjent dette, prøvde nå å hindre henne i å reise, men til ingen nytte. Både Weinstein, Cukor og studiosjefene ble rasende.

Mandag 21. mai møtte Monroe igjen opp på jobb og gav beskjed om at nærbilder av henne var utelukket ettersom hun var utmattet. Neste dag møtte Martin på jobb forkjølet og med feber, noe som førte til at Monroe nektet å jobbe med ham de neste tre dagene i frykt for å bli smittet. Nærbilder av henne ble filmet med filter for å skjule hennes utmattelse.

Monroe gav filmen mye omtale da hun skulle spille inn den beryktede svømmebassengscenen. I denne scenen skulle Monroes rollefigur prøve å lokke ektemannen sin ut fra huset ved å svømme naken i svømmebassenget deres. En hudfarget badedrakt ble laget til henne, men hun valgte å ikke bruke den. Bare de mest nødvendige fikk være på settet under innspillingen av denne scenen, men Monroe hadde invitert fotografer som fikk ta bilder av henne. Dersom filmen hadde blitt utgitt ville Monroe blitt den første etablerte amerikanske skuespillerinnen som hadde vist seg naken på film. Etter at Monroe hadde vært på jobb en uke i strekk begynte de involverte i filmen å bli optimistiske, men etter å ha reist hjem fredag 25. mai var hun umulig å få tak i hele helgen.

Mandag 28. mai møtte ikke Monroe opp grunnet sykdom. Da hun kom på jobb neste dag virket hun ufokusert, og klokken 17.00 måtte innspillingen stanses på grunn av hennes utmattelse. Dagen etter møtte hun opp igjen og innspillingen foregikk uten problemer, på tross av at hun virket sliten. Fredag 1. juni var Monroes 36 års dag. Hun spilte inn scenen der hennes rollefigur introduserer hennes ektemann for en skoselger som hun utgir for å være «Adam». Etter at innspillingen var ferdig for dagen fikk Monore kake og kort fra de andre involverte i filmen. Samme kvelden deltok hun på et veldedighetsarrangement som samlet inn penger til barn med Duchennes muskeldystrofiDodger Stadium. Den kalde luften gjorde at bihulebetennelsen blusset opp igjen.

Produksjonen avsluttes[rediger | rediger kilde]

Mandag 4. juni meldte Monroe igjen fra om at hun ikke kunne møte opp grunnet sykdom. Dette var 17. gangen hun var borte fra jobb, og hun hadde bare vært tilstede 13 av 30 innspillingsdager. Filmen hadde nå gått 1 million dollar over budsjettet. Ryktene begynte å gå om at hun kom til å bli erstattet. Dr. Greenson overbeviste studiosjefene om at han kunne få henne til å møte opp, men hun møtte likevel ikke opp neste dag. Den 6. juni hadde studiosjefene et møte for å diskutere Monroes fremtid. Cukor mente at det var nødvendig å erstatte henne. Etter møtet lekket han nyheten om at hun skulle erstattes, til sladrespaltisten Hedda Hopper. Han fortalte også at hennes karriere i Hollywood var over.

To dager etter møtet, 8. juni ble Monroe offisielt sparket og Fox begynte arbeidet med å finne hennes erstatter. Etter at Kim Novak og Shirley MacLaine hadde takket nei, gikk rollen til slutt til Lee Remick. Motspiller Martin, som hadde i sin kontrakt at han fikk godkjenne den kvinnelige hovedrollen, nektet å spille inn filmen dersom Monroe ikke hadde hovedrollen. Han valgte derfor å slutte. Den 11. juni ble produksjonen nedlagt og alle de 104 involverte ble suspendert. Monroe som fikk skylden, svarte med å stille opp i et åpenhjertlig intervju med Life der hun fortalte om sine tanker om livet som kjendis. Hun startet også en kampanje for å få fortsette produksjonen av Something's Got to Give sammen med motspillerene sine.

Noen få uker etter at fikk sparken fikk Monroe jobben tilbake. En ny kontrakt ble forhandlet frem, med kompromisser på begge sider: Monroe fikk ikke lenger ha skuespillerinstruktøren sin Paula Strasberg på settet, mot at Cukor ble erstattet av Jean Negulesco som regissør. Monroe hadde tidligere jobbet sammen med ham i filmen Gift med en millionær. Kontrakten ble underskrevet 1. august og planen var at filmingen skulle gjenopptas så snart som mulig. Få dager senere, 5. august, døde Monroe av en overdose sovemedisin, og produksjonen av Something's Got to Give ble lagt ned for godt.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Fullført nyinnspilling[rediger | rediger kilde]

En fullført nyinnspilling av My Favorite Wife ble ugitt i 1963 under tittelen Flytt deg, elskling. I hovedrollene spiller Doris Day, James Garner og Polly Bergen. Denne filmen var mer tro mot manuset til originalen, enn det Something's Got to Give hadde vært.

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Opptakene fra Something's Got to Give ble liggende på lager i årevis, med unntak av korte klipp ble vist i diverse dokumentarer. I 1999 begynte så arbeidet med å sette de 9 timene med opptak sammen til en film. Det ferdige resultatet ble en film på 37 minutter som ble inkludert i dokumentaren Marilyn Monroe: The Final Days. Dokumentaren ble første gang vist på TV den 1. juni 2001, dagen Monroe ville ha fylt 75 år, og ble senere utgitt på DVD.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe: The Final Days (2001).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]