Hurra for kjærligheten!

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hurra for kjærligheten!
orig. Let's Make Love
Generell informasjon
SjangerRomantisk musikalkomedie
Utgivelsesår
  • 8. september 1960 (1960-09-08) (USA)
Prod.landUSA
Lengde119 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiGeorge Cukor
ProdusentJerry Wald
Manusforfatter
Musikk
SjeffotografDaniel L. Fapp
KlippDavid Bretherton
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett3 585 000 dollar[1]
Prod.selskap20th Century Fox
Eksterne lenker
IMDb

Hurra for kjærligheten! (originaltittel: Let's Make Love) er en amerikansk romantisk musikalkomedie fra 1960, regissert av George Cukor og produsert av The Company of Artists for 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe, Yves Montand og Tony Randall. Filmen handler om en milliardær som utgir seg for å være en fattig, strevende skuespiller etter at han forelsker seg i en skuespillerinne som ikke liker rike menn. Hun mener at de tror at de kan få alt de vil ha, bare ved å vifte med lommeboken. Manus er skrevet av Norman Krasna, Hal Kanter og Arthur Miller.

Filmen ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.

Handling[rediger | rediger kilde]

Milliardæren Jean-Marc Clement, kjent for sin velfylte lommebok og store appetitt på vakre kvinner, finner ut at han skal parodieres i en musikal som skal settes opp på et lite revyteater. Etter å ha diskutert med sine rådgivere bestemmer han seg for å oppsøke teateret for å finne ut hvordan han kommer til å bli fremstilt. Der møter han Amanda Dell som skal spille den kvinnelige hovedrollen i musikalen og han blir ganske betatt av henne. Alle på teateret bemerker at han er veldig lik Jean-Marc Clement, og antar at han er der for å prøvespille for den rollen. For å bli bedre kjent med Amanda tar han rollen som seg selv, men kaller seg «Alexander Dumas». Han finner raskt ut at Amanda har et svært negativt bilde av han selv, og rike menn generelt, som tror at de kan få alt de vil ha bare ved å vifte med lommeboken. Derfor fremstiller han seg som en fattig, strevende skuespiller.

Til tross for at de to kommer godt overens er Amanda mer interessert i Tony Danton, som skal spille den mannlige hovedrollen i musikalen. Jean-Marc aner en sjanse til å bli lagt merke til da nye vitser etterlyses til musikalen. Han får en av sine ansatte til å kjøpe en vits fra den kjente vitseskibenten Charlie Lamont. Planen blir alt annet enn vellykket: Da han skal fremføre vitsen for de andre sitter Charlie i publikum for å vurdere det nye materialet, og Jean-Marc blir beskyldt for å ha stjålet vitsen fra en av Charlies kunder. Han prøver å forsvare seg med at han hadde kjøpt vitsen billig fra en fremmed. Til hans store overraskelse hevder Amanda at hun var vitne til det.

En dag får sjefen i teateret beskjed om at de må betale ett års leie på forskudd. Ettersom de ikke har penger til det, regner alle med at musikalen må legges ned. En av Jean-Marcs ansatte, Alexander Coffman, finner ut at Clement Enterprises faktisk eier teateret og de to legger en plan. En annen av Jean-Marcs ansatte, George Welch, utgir seg for å være en investor som ønsker å finansiere hele musikalen. Jean-Marc på sin side bestemmer seg for å prøve å få en større rolle, slik at han kan få spille mot Amanda. Han leier inn komikeren Milton Berle, danseren Gene Kelly og sangeren Bing Crosby som skal lære han å være morsom, danse og synge. Ved hjelp av George får han overta Tonys rolle i det ene sangnummeret med Amanda, som ender med at de to kysser. Den tørrlagte alkoholikeren Tony er redd for å miste jobben og begynner dermed å drikke igjen. Amanda blir bekymret for han, og går derfor med på å bli med Jean-Marc på et stevnemøte. Hun håper å kunne gi Tony muligheten til å overbevise George om at han er riktig mann for rollen. På stevnemøtet forteller Jean-Marc endelig til Amanda at han er forelsket i henne. Han avslører også sin sanne identitet og frir til henne. Hun tror ikke på han og mener at han har levd seg for mye inn i rollen han skal spille.

For å overbevise henne om at han faktisk er Jean-Marc Clement og ikke «Alexander Dumas», tar han henne med seg på kontoret sitt. Hun innser at det er sant da han setter seg på kontoret og begynner å jobbe. Amanda blir rasende over å ha blitt løyet til og styrter ut i heisen, men Jean-Marc styrer heisen opp igjen. Da hun ser han igjen innser hun imidlertid at hun er forelsket i han, og de to begynner å synge «Let's Make Love», en av sangene fra musikalen.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

I tillegg dukker Milton Berle, Gene Kelly og Bing Crosby opp i cameoroller som seg selv.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Yves Montand og Marilyn Monroe under innspillingen av Hurra for kjærligheten!.

20th Century Fox kjøpte rettighetene til Norman Krasnas manus, som hadde arbeidstittelen The Billionaire, i november 1958.[2] Krasna fullførte det første utkastet til filmmanuset i februar året etter.[3] Yul Brynner var opprinnelig tiltenkt den mannlige hovedrollen, men da han ikke hadde mulighet til å spille i filmen gikk rollen i stedet til Gregory Peck.[4] Marilyn Monroe gikk motvillig med på å spille i filmen fordi hun skyldte Fox en film.[5] Billy Wilder var førstevalget som regissør, men han var opptatt med Ungkarsleiligheten, så George Cukor fikk oppgaven i stedet.[6] Da Monroes ektemann, Arthur Miller, leste manuset, innså han at hun bare hadde fire scener i den. Monroe overtalte han derfor til å skrive om manuset.[7] Miller mente at manuset «ikke var verdt papiret det var skrevet på» og følte at Monroe ikke satte nok pris på innsatsen hans.[8] Hal Kanter bidro også til en ny versjon av manuset.[3] Da Peck leste det nye manuset oppdaget han at hans rolle hadde blitt mindre, mens Monroes rolle hadde blitt større. Han syntes heller ikke at manuset var morsomt lenger og bestemte seg for å trekke seg fra prosjektet.[9] Cary Grant, William Holden, James Stewart, Charlton Heston og Rock Hudson takket også nei til rollen.[6]

Monroe og Miller foreslo da franske Yves Montand, som hadde spilt i en oppsetning av Millers teaterstykke, Smeltedigelen, i Paris.[7] Krasna og Kanter jobbet med enda en ny versjon av manuset, som hadde blitt omdøpt til Let's Make Love, før innspillingen startet 18. januar 1960.[3] Monroe og Miller ble gode venner med Montand og hans kone, skuespillerinnen Simone Signoret, under innspillingen. Montand øvet på å forbedre engelskuttalen sin og fikk hjelp av Monroe og Miller.[10] Monroe møtte imidlertid stadig for sent på filmsettet og Montand skrev en lapp til henne der han kjeftet på henne på grunn av dette.[11] I mars streiket både Writers Guild of America og Screen Actors Guild, noe som førte til at alle Hollywood-produksjoner måtte ta en pause. Produsenten Jerry Wald overtalte imidlertid Miller til å jobbe med manuset til Let's Make Love.[10] Dette skuffet Monroe, som mente Miller gikk på tvers av sine idealer.[12] De mange forsinkelsene førte til at Montand ikke rakk en planlagt 30 dagers turné i Japan i midten av mai. Han måtte betale 120 000 dollar for å komme seg ut av kontrakten, men fikk tilbakebetalt summen av Fox.[13] Da Miller måtte på forretningsreise og Signoret returnerte til Europa for å spille inn en film, innledet Monroe og Montand, ifølge ryktene, et kortvarig forhold som tok slutt da innspillingen var fullført.[14] I selvbiografien sin, Nostalgia Isn't What It Used To Be, kritiserte Signoret pressen for å ha blåst opp hendelsen. Hun påpekte også at bare de fire som var involvert visste hva som egentlig hadde skjedd. Monroes halvsøster Berniece Baker Miracle hevdet at det angivelige forholdet bare var et PR-stunt for å fremme interessen for filmen.[15]

Innspillingen ble fullført i midten av juni 1960, 28 dager over tiden og over en halv millon over det opprinnelige budsjettet på 3 millioner dollar.[16]

Musikk[rediger | rediger kilde]

  • «Let's Make Love» fremført av Marilyn Monroe, senere av Yves Montand
  • «My Heart Belongs to Daddy» fremført av Marilyn Monroe
  • «Sing Me the Song that Sells» fremført av Frankie Vaughan
  • «Hey You With the Crazy Eyes» fremført av Frankie Vaughan
  • «Specialization» fremført av Marilyn Monroe
  • «Incurably Romantic» fremført av Frankie Vaughan og Marilyn Monroe, senere av Yves Montand og Marilyn Monroe

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.[5] Monroe selv hatet rollen sin, som hun mente var den verste hun noen gang hadde spilt.[17] Bosley Crowther i The New York Times lot seg ikke imponere og kalte manuset «klisjéfylt». Videre mente han at Montands franske aksent gjorde det vanskelig å forstå hva han sa, mens Monroe manglet sin gamle dynamikk. Berle ble trukket frem som filmens lyspunkt.[18] Variety derimot, var nesten fra seg av begeistring overfor filmen. Monroes innsats ble hyllet som «en ren nytelse», mens hennes første sangnummer i filmen - «My Heart Belongs to Daddy» - ble beskrevet som «en av de beste stjerneintroene som noen gang er festet til film». Også Montand fikk pluss i margen for sin rolletolkning, som ble beskrevet som hjertelig og humørfylt.[19] Flere kritikere kommenterte også Monroes vektøkning negativt.[3] Lowell E. Redelings i Hollywood Citizen News mente at hun burde settes på slankekur.[20]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1961 Oscar Beste originalmusikk Lionel Newman og Earle Hagen Nominert
Golden Globe Beste film – Musikal — Nominert
BAFTA Beste internasjonale film George Cukor Nominert
BAFTA Beste utenlandske skuespiller Yves Montand Nominert
Golden Laurel Beste musikal — 3.-plass
Writers Guild of America Award Beste manus til en amerikansk musikal Norman Krasna og Hal Kanter Nominert

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Solomon, Aubrey (1989). Twentieth Century Fox: A Corporate and Financial History. Scarecrow Press. s. 252. ISBN 978-0810821477. 
  2. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 223. ISBN 978-0823084142. 
  3. ^ a b c d Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 224. ISBN 978-0823084142. 
  4. ^ «Notes for Let's Make Love (1960)». Turner Classic Movies. 
  5. ^ a b Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 269. ISBN 978-0517650752. 
  6. ^ a b Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. s. 168. ISBN 978-0879517182. 
  7. ^ a b Gottfried, Martin (2009). Arthur Miller: His Life and Work. Da Capo Press. s. 325. ISBN 978-0786728152. 
  8. ^ Miller, Arthur (1987). Timebends: A Life. Grove Press. s. 466. ISBN 978-0802100153. 
  9. ^ Fishgall, Gary (2002). Gregory Peck: A Biography. Simon and Schuster. s. 216-217. ISBN 978-0684852904. 
  10. ^ a b Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. s. 414. ISBN 978-0060179878. 
  11. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 221. ISBN 978-1845295240. 
  12. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. s. 415. ISBN 978-0060179878. 
  13. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 221-222. ISBN 978-1845295240. 
  14. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. s. 420. ISBN 978-0060179878. 
  15. ^ Miracle, Berniece Baker; Miracle, Mona Rae (1994). My Sister Marilyn. Algonquin Books. s. 140. ISBN 978-1565120709. 
  16. ^ Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. s. 229. ISBN 978-0823084142. 
  17. ^ Barris, George (2001). Marilyn: Her Life in Her Own Words. Citadel. s. 125. ISBN 978-1559723060. 
  18. ^ Crowther, Bosley (9. september 1960). «The Screen: Milton Berle Steals Show in 'Let's Make Love': Comedian Lends Film Some Solid Humor Marilyn Monroe and Yves Montand Star». The New York Times. 
  19. ^ «Review: ‘Let’s Make Love’». Variety. 31. desember 1959. 
  20. ^ Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 443. ISBN 978-0517650752. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hurra_for_kjærligheten!&oldid=23648423»