Situasjonisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Situasjonisme, eller situasjonistene[1], refererer til en kulturell praksis utviklet av den Situasjonistiske Internationalen (SI) (fr. Internationale situationniste). SI besto av en liten gruppe politisk og kunstnerisk radikale aktører, som med utgangspunkt i marxistisk teori og det tidlige 1900-tallets avant-garde hadde ambisjoner om grunnleggende sosiale og politiske endringer i Europa.

SI ble grunnlagt i 1957, og var aktive gjennom hele 1960-tallet. I løpet av 1960-tallet ble den opprinnelige Situasjonistiske Internasjonale oppdelt i flere, mindre fraksjoner, som Bauhaus Situationiste (med de danske kunstner-brødrene Jørgen Nash og Asger Jorn), Antinasjonalen og den Andre Situasjonistiske Internasjonale. Medlemmene i den opprinnelige SI oppløste organisasjonen i 1972.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Situationistene sto for en frihetlig, venstreorientert kritikk av samfunnet. Mye av kritikken grunnet i tanken om at kapitalen har fått øve en nær fullstendig dominans på den vestlige kulturen, og at kapitalismen har tatt form av en total varefetisjisme. Dette har resultert i et «skuespillsamfunn» der mennesker er redusert til tilskuere uten mulighet til å gripe inn i og endre sin egen virkelighet. Dette er ideer som en av bevegelsens grunnleggere, Guy Debord omtaler i sin bok «Skuespillsamfunnet» (La Société du spectacle) som kom ut i 1967.

SI angrep alle etablerte politiske og akademiske teorier, til tross for at det i dag kan være vanskelig å se bevegelsen uten røtter i nettopp de akademiske og politiske sfærene. SI anses av mange som en av de sterkeste drivkreftene bak studentopprøret i Frankrike i mai 1968.

Situasjonistene sto nærmere en anarkistisk enn en marxistisk sosialisme, og la stor vekt på autonomi. I sine skrifter analyserte de allerede før 1960 popkulturens revolusjonære potensial, og hyllet opptøyer og plyndring som spontane opprør mot det gjennomregisserte forbrukssamfunnet.

Situasjonistene angrep ikke bare sovjetmarxismen, men også Maos kinesiske diktatur så vel som Ho Chi Minhs brutale ensretting i Nordvietnam, på et tidspunkt da det akademiske venstre i Europa hyllet disse bevegelsene.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den første Situasjonistiske Internasjonale[rediger | rediger kilde]

SI ble dannet under et møte i den italienske landsbyen Cosio d'Arroscia 18. juli 1957 gjennom å føre sammen flere ulike kunstnergrupper som påberopte seg å være avantgardister: Lettrist International, den Internasjonale bevegelsen for et imaginistisk Bauhaus (en avgrening av COBRA-gruppen), og London Psychogeographical Association. Gruppene kom sammen med en ambisjon om å gjenopplive surrealismens politisk radikale potensial.

Debord fremsto tidlig som den mest markerte blant gruppens medlemmer, men han har senere vært gjenstand for blandet omtale. Samtidig som han ga SI sitt teoretiske fundament, utøvde han en nær diktatorisk kontroll over bevegelsens utvikling og medlemmer.

Andre viktige medlemmer var den nederlandske maleren Constant Nieuwenhuys, den italiensk-skotske forfatteren Alexander Trocchi, den engelske kunstneren Ralph Rumney, danske Asger Jorn, Attila Kotanyi (veteran fra det ungarske opprøret mot Sovjet i 1956), og den franske forfatteren Michele Bernstein.

Den andre Situasjonistiske Internasjonale[rediger | rediger kilde]

SI var helt fra starten preget av splittelser og ekskludering. Det viktigste bruddet i gruppen i 1962 resulterte i at Paris-seksjonen gjorde hevd på navnet Situasjonistiske Internasjonale og ekskluderte den tyske seksjonen. Den ekskluderte gruppen deklarerte seg som den andre Situasjonistiske Internasjonale.

Situasjonismen og avantgarden[rediger | rediger kilde]

Påvirket av filosofen Georg Lukács gjorde SI en tidlig historisk analyse av avantgardistiske bevegelser som Dada og surrealismen. De anså at disse bevegelsene var mislykket ettersom de faktisk ikke forandret verden. For SI var meningen med kunst å skape en revolusjonær bevissthet, ikke å skape eksperimentelle kunstverk. Debord mente at det kapitalistiske samfunnet hadde nøytralisert alle tidligere forsøk på å utfordre borgerskapets hegemoni. Gjennom å tilegne seg den avantgardistiske kulturen hadde den borgerlige klassen forandret all kunst, alle subversive former og alle symbolske verdier til varer. Dette omtalte SI som «récuperation».

Denne konklusjonen førte til at alle kunstnere ble ekskludert fra gruppen i 1962. Kunst tilhørte det forgangne, og fra og med nå skulle kunsten realiseres i den revolusjonære praksisen. Man skulle vie seg til anti-kunst. Tanken var at SI selv gjennom å tilegne seg skuespillsamfunnets representasjoner skulle kunne skape subversive og kritiske effekter. Dette skulle gjøres innenfra, og derfor var medlemmene tvunget til å kamuflere sine kunstneriske intensjoner og bli usynlige i skuespillsamfunnet. På denne måten ville man skape en slags «kunstneriske terrorhandlinger».

Détournement[rediger | rediger kilde]

Metoden for å gjenvinne kunstens radikalitet kaltes «détournement». På et vis er dette det motsatte av «récuperation» (radikale ideer som omformes til trygge forbruksvarer) ved at bilder og forestillinger produsert av «skuespillet» blir endret og undergravd, og slik endrer mening fra å støtte status quo til å formidle et mer radikalt eller opposisjonelt budskap.

Ideen om «détournement» har øvd stor innflytelse på endel samtidige politisk radikale grupperinger og bevegelser, og kan ses i aktivitetene til dagens «culture jammers» og adbustere. Et eksempel kan være forvrengingen av klesmerket Nikes reklamekampanjer. I dette tilfellet ble den originale selvfremstillingen av selskapet endret for å rette oppmerksomheten mot Nikes antatte strategi om å flytte produksjonen til frihandelssoner med billig arbeidskraft i den tredje verden.

Dérive[rediger | rediger kilde]

Et tidlig prosjekt som situasjonistene viet seg til kaltes dérive, som kan oversettes med «å drive», noe som innebar å vandre omkring i bylandskapet for å se hvordan de ulike bymiljøene påvirker sinnstemninger. Man skulle slippe de viljestyrte prosessene og tillate en lekende og konstruktiv oppførsel. Under vandringene samtalte man med hverandre om hvordan man opplevde ulike ting, og dette ble på et vis også et instrument for å analysere seg selv. Av dette utviklet man teorien om psykogeografi, dvs. hvordan fysiske miljøer påvirker oss. SI mente at den modernistiske byplanleggingen og arkitekturen bare bidrar til et samfunn der mennesker blir mer isolert. Den moderne byen er redusert til en kulisse for konsum.

«Kommentarer til Skuespillsamfunnet»[rediger | rediger kilde]

I 1988 publiserte Debord boken «Kommentarer til Skuespillsamfunnet». Mye av troen på en forandring av samfunnet er byttet ut mot an konstatering av samfunnet og den massemediale kapitalismen. Debord mener at det diffuse skuespillet som kjennetegner samfunnet i dag har gått over i et totalt skuespillsamfunn. Han stiller opp fem punkter som typiske for det totale skuespillsamfunnet:

  • uavlatelig teknisk fornyelse
  • integrasjon av stat og økonomi
  • generalisert hemmelighold
  • løgner som ikke kan besvares
  • et evig nå

Situasjonismen idag[rediger | rediger kilde]

Mange av situasjonistenes tanker har igjen blitt aktuelle innenfor enkelte kunstneriske og politiske bevegelser. Fra midten av 1990-tallet har man sett en rekke kritiske prosjekter og teorier innenfor kunst og akademia med klare referanser til situasjonistisk tankegods. Innen kunsten nevnes for eksempel den relasjonelle estetikken som en videreføring av situasjonistenes handlinger i det offentlige rommet, og innen det politiske feltet finnes eksempelvis aksjoner som Reclaim the Streets eller adbusting.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Situasjonistene selv var uvillige til å omtale sin egen bevegelse som en -isme, og påberopte selv betegnelsen «situasjonist». Førsteutgaven av tidsskriftet Internationale Situationniste i 1968 definerte situasjonist som «teorien om eller den praktiske aktiviteten å konstruere situasjoner». Situasjonisme ble definert som «en meningsløs term uriktig utledet av «situasjonist». Det finnes ingen situasjonisme, som ville bety en fortolkningsdoktrine av eksisterende fakta. Ideen om situasjonisme er åpenbart oppfunnet av antisituasjonister».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]