Seljefløyte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Seljefløyte
Willow whistle.jpg
kort seljefløyte
Treblåseinstrument
Andre navn svensk: sälgflöjt
finsk: pitkähuilu
engelsk: willow flute
Hornbostel-Sachs klassifisering 421.221.312

Seljefløyte er et norsk folkeinstrument, laget av selje- eller vier-bark. Det er også mulig å bruke andre tresorter, men disse er mest vanlig i Norge.

Seljefløyta har vært ganske utbredt i Norge, og synes å ha spilt en betydelig rolle i norsk folkemusikk.

Tilvirking[rediger | rediger kilde]

Gode fløyteemner finnes gjerne på fuktige steder, f.eks. langs bekker eller i utkanten av dyrket land. Seljefløyta kan lages korte med bare en tone, eller i lengde fra 40 til 80 centimeter. De kan og være lenger dersom man finner et høvelig emne. Jo lengre fløyte, jo dypere grunntone. Seljefløyta har stor likhet med en orgelpipe. Blåseprinsippet er det samme som for blokkfløyta. Man blåser inn fra siden ved enden av fløyta der det er satt inn en liten trepropp med en kanal som leder luftstrømmen fram til kjernespalten hvor tonen blir dannet.

Fløyta kan bare lages om våren når sevja stiger og barken «slipper». Da er det mulig ved et par enkle knep å trekke barken hel av trekjernen. Emnet bør være mest mulig slett, uten store knupper. Det halvmåneformede lydhullet må lages i den tjukkeste enden før barken trekkes av. Seljefløyta kan holde seg et par uker om den oppbevares i vann, men dersom man tar ut treproppen i enden, kan fløyta tørkes og bløtes opp igjen til senere bruk. Dette kan gjøres mange ganger.

Spilleteknikk[rediger | rediger kilde]

Den lange fløytetypen som det går an å spille melodier på, har ikke fingerhull, men blåses både som åpent og lukket rør, idet den åpne enden av fløyta kan lukkes med en finger. Ved å lukke åpningen halvveis kan man senke tersen og heve septimen, noe som fører til endring i tonaliten. Ved å kombinere åpent og lukket rør får man to ulike tonerekker. Dette er en naturtonerekke opp til 16. partialtone. Både septimen og seksten blir lave og kvarten høy. Tonehøyden bestemmes av blåsestyrken.

Musikere[rediger | rediger kilde]

Eivind Groven, som hadde seljefløyta i tradisjon fra Vest-Telemark, har betydd mye for den renessansen vi ser for instrumentet i dag. Han brukte alltid «ekte» fløyter av bark, og kunne ha de beste fløytene sine i mange år. Han brukte seljefløyta i flere sammenhenger og til ulike årstider, av og til i samspel med Ola Brenno som hadde langleik med skala som høvde.

Det finnes opptak med ham alene og sammen med Brenno i NRK og på plater. Groven var også opptatt av å finne fram til andre tradisjonsbærere som hadde instrumentet i levende tradisjon, og lanserte Østerdølen Marius Nytrøen i folkemusikkprogram i radio.

I 1927 ga Eivind Groven ut avhandlingen Naturskalaen, der bl.a. seljefløytas tonalitet, spilleteknikk og formelbruk er undersøkt og beskrevet. Gjennom radio og TV forklarte han hvordan man selv kunne lage seljefløyte. I dag er det mange som behersker kunsten.

Likevel finner utøverne nå for tida det praktisk å bruke fløyter av kunststoff for det meste. Egil Storbekken gjennom sin virksomhet som fløytespiller og fløytemaker bidro til å popularisere instrumentet.

Musikeren Steinar Ofsdal har fra ung alder brukt instrumentet på innspillinger og konserter, og har bidratt til å skape fornyet interesse for instrumentet. Nå finnes det gode utøvere som bruker seljefløyta i kappleiksammenhenger og i samspill med andre folkeinstrumenter. Det er og utgitt separat CD med seljefløyte. En musiker som Jan Garbarek pleier som regel å spille et nummer på seljefløyte på sine konserter.

I malerier[rediger | rediger kilde]

Skredsvigs maleri, Seljefløyten, som er malt ved Dælivannet ved Bærums verk, er seljefløyta interessant dokumentert.

Seljefløyte på Trollhaugen[rediger | rediger kilde]

En gang på 1950-tallet, før seljefløyta var så kjent som den er blitt i senere tid, fant det sted et større arrangement på Griegs eiendom Trollhaugen. Eivind Groven var også til stede, og ble helt overraskende bedt om å legge krans på Griegs grav. Det var i seljefløytetida, og han så seg rundt og oppdaget et seljekratt. Han spurte om noen av de tilstedeværende tilfeldigvis skulle ha en kniv på seg og fikk låne en foldekniv. Han lagde seg fløyte der og da, gikk stillferdig fram til graven og spilte. Eiendommelige melodivendinger sildret klart og mykt fra den nyskårne fløyta. Så la han på kransen. Knapt noen av de mange tilstedeværende hadde opplevd noe liknende før, og ble dypt grepet. Hendelsen ble etterpå omtalt i Bergens Tidende, som hadde journalist på stedet.

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

  • "Seljefløyta" v/Steinar Ofsdal, Hallgrim Berg & Hans Fredrik Jacobsen. HEILO HCD7131(1997)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Groven, Eivind (1927): Naturskalaen
  • Grinde, Nils (1993): Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år (sidene 67-69), ISBN 82-91379-00-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]