Ola Brenno
| Ola Brenno | |||
|---|---|---|---|
_-_Ola_Brenno.jpg) | |||
| Født | 15. jan. 1865[1] Bagn[1] | ||
| Død | 12. jan. 1957[2] (91 år) | ||
| Beskjeftigelse | Musiker | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Ola Brenno (født 15. januar 1865, død 12. januar 1957)[5] var en langeleikspellemann fra Sør-Aurdal i Valdres.
Brenno vokste opp på plassen Brenno, av fattige folk. Familien hadde spilt langeleik i fire generasjoner, og det var naturlig at Ola også tok tak i instrumentet. Han lærte instrumentet av blant andre Inger Lybekk, Halvor Fuglehaug og Berit på Pynten, og bygde sin første langeleik selv.
Brenno var den første som reiste ut med langeleik og gjorde tradisjonen kjent utenfor Valdres. Han spilte ofte på Maihaugen, og ble venn av Eivind Groven i Oslo. De to samarbeidet, og spilte inn for NRK, samspill mellom langeleik og seljefløyte i 1938.
Brenno spilte mye i radio før krigen, og måtte tåle mye skyts fra Oslo-borgere som ikke forsto spillestilen eller instrumentet.[trenger referanse] Han ble også parodiert, blant annet av Alfred Maurstad. Men Brenno ble respektert for arbeidet sitt, og fikk med tida statsstipend for å kunne formidle kunnskapen sin. Når han var på ferd, undersøkte han ofte om kirkeklokkene hang rett i de kirkene han kom til, og arbeidet for at de skulle klinge så godt og reint som mulig.
Brenno hadde årlige sommeoppdrag for Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo, noe han fortsatte med inn i andre verdenskrig. Slik sett var han på jobb da Heinrich Himmler besøkte Norge i januar-februar 1941.[6] SS-sjefen ønsket å finne den germanske rases «urstemme» og oppsøkte derfor norsk folkemusikk.[7] Det mest naturlige stedet han kunne gjøre dette, var på folkemuseet, og kom slik sett tilfeldig forbi mens Brenno satt på utstilling med langeleiken sin. Brenno spilte, og hele seansen ble fotografert til bruk i tysk propaganda.[8] Forfatteren Ingeborg Refling Hagen, som kjente Brenno godt, og i tillegg var aktiv i motstandsarbeid, overhalte ham etterpå for å ha vært taktisk uklok, og Brenno forsvarte seg spakt med at Himmler «hadde virka så interessert».[trenger referanse] Det var allment kjent at Brenno var politisk ubrukelig, men han fikk beskjed om at han aldri måtte gjøre dette igjen.[trenger referanse]
Hagen udødeliggjorde Brenno i to noveller fra 1930-årene. Tradisjonen etter ham ble videreført av datteren Ragna Brenno Frydenberg.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Avisa Valdres, «Bygdekunstneren Ola Brenno er død», utgitt 17. januar 1957[Hentet fra Wikidata]
- ^ Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 16. januar 1957[Hentet fra Wikidata]
- ^ Lokalhistoriewiki om Himmler
- ^ Aftenposten Innsikt fredag 5. oktober 2012: Himmlers bisarre norgesbesøk
- ^ Fødsels- og dødsdato i Solbakken, Marit H. (1998) Ragna Brenno Frydenberg, ei spire til langleikens renessanse, s. 7
- ^ bilde av og tekst om konserten på folkemusikk.no Arkivert 12. desember 2013 hos Wayback Machine. Besøkt 3. desember 2013
- ^ nrk.no om Himmlers norske «rase-safari» Besøkt 3. desember 2013
- ^ Se flere bilder av Brenno i 1941 i Bundesarchivs bildesamling
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]