Raymond av Poitiers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Raymond av Poitiers ønsker Ludvig VII til Antiokia.

Raymond av Poitiers (født ca. 1115, død 29. juni 1149) var prins av fyrstedømmet Antiokia. Han var den yngre sønnen av hertug Vilhelm IX av Aquitaine og hans hustru Filippa Maude av Toulouse, født det samme året som hans far begynte sitt beryktede affære med elskerinnen Dangereuse de l'Isle Bouchard av Châtellerault. Raymond var således onkel til dronning Eleanora av Aquitaine.

Tar kontroll[rediger | rediger kilde]

I 1135 sendte kong Fulko av Jerusalem av det latinske kongedømmet i Jerusalem, regent for arvingen av Antiokia, Constance, sendebud til Raymond av Poitiers og tilbød henne i ekteskap. Raymond var da ved hoffet til kong Henrik I av England. Han kom fram til Antiokia i april 1136 og giftet seg med den rundt ti år gamle Constance og ble således herskeren av Antiokia. Han var selv var rundt 21 år gammel.Ekteskapet hadde velsignelsen til patriarken av Antiokia, men ikke moren av bruden, (Alice eller) Alix av Antiokia, som hadde vært under den formening at Raymond skulle bli hennes ektemann.

De første årene av fellesstyret til Raymond og Constance ble tilbrakt i stadige konflikter med den bysantinske keiseren Johannes II Komnenos som hadde kommet sørover delvis for å ta tilbake Kilikia fra (Lewon eller) Leo II av Armenia, og hevde sine rettigheter over Antiokia ved Orontes. Raymond ble tvunget til å gi sin hyllest, og i tillegg gi løftet om å overgi fyrstedømmet så snart han hadde skaffet seg et nytt len. Keiser Johannes på sin side lovte å skaffe ham områder fra de land øst for Antiokia som var tatt av muslimene. Det hærtokt i 1138 som Raymond deltok sammen med keiseren for å erobre disse landområdene endte i fiasko. Raymond var siden liten lysten til å hjelpe keiseren med å erobre nye landområder da deres eventuelle suksess betydde at han tapte Antiokia. Uten å ha oppnådd noe dro Johannes II Komnenos tilbake til Konstantinopel etter å ha krevd at Raymond overga Antiokias festning, men Raymond ga ikke noe svar.

Strider[rediger | rediger kilde]

Deretter fulgte en kamp mellom Raymond og patriarken. Raymond var misfornøyd med den hyllest til keiseren som han var tvunget til å gi, og den tvilsomme troverdighet til patriarkens valg var et håndgrep for opposisjonen. Til slutten var den Raymond som trakk det lengste strået, og patriarken ble avsatt i 1139. I 1142 kom Johannes II Komnenos tilbake, men Raymond nektet å anerkjenne eller fornye sin tidligere underkastelse, og keiseren var ikke stand til å gjøre noe med det, skjønt han herjet og brent nabolandet til Antiokia. Året etter ble Johannes II Komnenos erstattet av Manuel I Komnenos og Raymond krevde en del byer i Kilikia, men møtte sin overmann. Manuel I tvang ham til en ydmykende besøk i Konstantinopel hvor han måtte fornye sin hyllest og love å anerkjenne en gresk patriark.

Raymond ble beseiret og drept i slaget ved Inab.

I Raymonds siste år fikk han besøk av kong Ludvig VII av Frankrike og hans hustru, dronning Eleanora av Aquitaine. Eleanora var hans egen niese, noe som betydde et hjertelig møte. Raymond forsøkte å forhindre den franske kongen fra å dra sørover til Jerusalem og isteden overtale ham til å bli i Antiokia og hjelpe til med erobringen av Aleppo og Cæsarea Maritima. Forholdet mellom Ludvig VII og Eleanora var på denne tiden begynt å kjølne, og ett av de ryktene som ble satt ut om dronningen var at hun hadde en incestiøst forhold til sin onkel. I henhold til John av Salisbury skulle Ludvig ha blitt mistenksom over den oppmerksomhet som Raymond viste sin niese og de lange samtalene som de hadde. Krønikeskribenten Vilhelm av Tyr, som ofte beskrev det skandaløse der han mente han så det, hevdet at Raymond forførte Eleanora for å få hevn over hennes ektemann som hadde nektet å gi ham støtte mot sarasenere, og at «i strid med [Eleanoras] kongelige verdighet så hun bort fra sine bryllupsløfter og var utro mot sin ektemann». De fleste moderne historikere har avvist disse ryktene, men har også pekt på at Raymond og hans niese var nære venner i hennes første barndom, og at folk fra Aquitaine hadde en annen og mer direkte måte å opptre på enn det mer kjølige lynne i Paris hvor kongen kom fra.

Ludvig forlot Antiokia i all hast og Raymond ble forhindret i sine planer. I 1149 ble han drept i slaget ved Inab under et hærtokt mot Nur ad-Din. Han ble halshogd av Shirkuh, Saladins onkel, og hans hode ble plassert i sølveske og sent til kalifen i Bagdad som en gave.

Personlighet og familie[rediger | rediger kilde]

Funnet av Raymonds lik etter slaget ved Inab.

Vilhelm av Tyr, den viktigste autoriteten om hans liv, har beskrevet Raymond av Poitiers ganske svulstig som «en herre av edel avstamning, med høy og elegant figur, den mest kjekke av jordens prinser, en mann av sjarmerende vennlighet og vandel, åpenhjertig og statelig hinsides et hvert mål»; fremstående i bruk av våpen og militær erfaring; litteratorum, licet ipse illiteratus esset, cultor («skjønt selv om han selv ikke var lesekyndig, var han en foredler av litteraturen» – han ga støtet til at Chanson des chétifs ble komponert); en jevnlig kirkegjenger og en trofast ektemann; men sta, bråsint og urimelig, med for stor lidenskap for spill (bk. xiv. c. xxi.). For hans karriere, se Rey, i Revue de l'orient latin, bind. IV.

Med Constance fikk Raymond tre barn, en sønn og arving i Bohemund III av Antiokia, og døtrene Maria og Filippa.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Maalouf, Amin: The Crusades Through Arab Eyes, 1984


Forgjenger:
 Constance 
Prins av Antiokia
med Constance

Etterfølger:
 Reynald av Châtillon
med Constance