Rakitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rakitt
Rakitt
Røntgenbilde av et to år gammelt barn med rakitt
ICD-9-kode 268.2
DiseasesDB 9351
eMedicine ped/2014 

Rakitt (av gresk rhakis, «ryggrad») eller engelsk syke er en barnesykdom som fører til at skjelettet mangler nødvendig styrke, slik at visse knokler deformeres.

Etiologi[rediger | rediger kilde]

Vanligste årsak er D-vitaminmangel, som gjør at kroppen ikke tar opp nok kalsium til oppbygging av skjelettet. Kalsiummangel kan også føre til rakitt. Det finnes også en arvelig form for rakitt. Sykdommen kan videre utvikle seg som en følge av visse leversykdommer.

Barn som ikke får nok D-vitamin som følge av mangel på sollys, eller for lite D-vitamin i kosten (fet fisk, beriket melk og margarin), kan utvikle rakitt. Rakitt var utbredt i Norge og andre vestlige land i tidligere tider. I norske målføre kaltes sykdommen svekk. Ordet har sammenheng med «svik», idet en trodde at sykdommen var forårsaket av onde makter som fikk barnet i sin vold før dåpen. I dag finnes sykdommen fortsatt i en del u-land, særlig i områder der et kosthold med lite grønt, nøtter og frø fører til kalsiummangel. I Englands industribyer ble himmelen utover 1800-tallet så formørket av kullstøv at dette blokkerte for sollys, samtidig som folk var innesperret på arbeidsplassen sin det meste av dagen. Selv dyrene i London zoo utviklet rakitt som en følge av kullfyringen.[1] Derav har også sykdommen blitt kjent som "engelsk syke".

En variant av sykdommen, osteomalacia, forekommer hos voksne, og skyldes en manglende evne hos beincellene til å oppta kalsium. I sjeldne tilfeller kan kalsium- eller fosformangel føre til rakitt hos voksne.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Rakitt fører til skjelettsmerter, forsinka vekst, tannproblemer, muskelsvinn, spasmer og økt risiko for beinbrudd. Manglende styrke i skjelettet gjør at særlig lårbeina deformeres av kroppsvekta, slik at den syke blir unormalt hjulbeint. Deformasjon av brystkasse og kranium kan også forekomme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johan Moan: «Hvor farlig er sola?» P2-akademiet bind XXVII (s. 33), forlaget Transit, Oslo 2003, ISBN 82-7596-150-5