Rachel Corrie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rachel Corrie
Rachel Corrie
Født 10. april 1979
USA Olympia, Washington USA
Død 16. mars 2003 (23 år)
Palestinas flagg Rafah, Gaza-stripen
Omstridt dødsårsak: Påkjørsel/overkjørsel av bulldoser fra Israels forsvar[1] eller Slag/treff av harde gjenstander/betong[1]
Yrke Student
Fredsaktivist

Rachel Corrie (født 10. april 1979, død 16. mars 2003) var en amerikansk fredsaktivist, menneskerettighetsaktivist og medlem av International Solidarity Movement (ISM), som reiste til Gazastripen under den andre intifadaen. Corrie ble drept mens hun forsøkte å hindre en Caterpillar D9 pansret bulldoser fra den israelske hæren (IDF) i å ødelegge palestinske hjem på Gazastripen nær grensen mot Egypt. Øyenvitner hevder at bulldoseren kjørte på henne med vilje, mens den israelske hæren benekter dette.

Skuespillet My Name Is Rachel Corrie, kantaten The Skies are Weeping og over 30 sanger av forskjellige artister er basert på livet hennes. Hennes dagbøker og brev ble i 2008 utgitt i bokform, som Let Me Stand Alone, som «åpner et vindu til modningen av en ung kvinne som forsøker å gjøre verden til et bedre sted å leve».[2] I 2003 etablerte hennes foreldre Rachel Corrie Foundation for Peace and Justice for å fortsette fredsarbeidet i hennes ånd. Nødhjelpsskipet MV «Rachel Corrie» er også oppkalt etter henne. Jennifer Loewenstein sammenligner henne med Anne Frank.[3]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Rachel Corrie vokste opp i Olympia, Washington, og var datter av Craig og Cindy Corrie.[4] Rachel tok eksamen ved Capital High School (Washington) før hun begynte å studere ved Evergreen State College (TESC).[5] Etterhvert ble hun med i fredsorganisasjonen Olympia Movement for Justice and Peace, før hun i sine siste år på college ble med i International Solidarity Movement (ISM). Etter at hun var ferdig med eksamen, dro hun til Midtøsten for å delta i ISM-organiserte demonstrasjoner i Rafah.

Aktiviteter i Gaza[rediger | rediger kilde]

8. januar 2003 reiste Corrie til Gaza-stripen, der hun var med på to dager med trening i ikke-voldelig motstand og deltagelse som menneskelig skjold. I løpet av februar og mars, ifølge ISM-aktivister og e-poster hun sendte til sin familie, deltok hun i en lekerettssak mot George W. Bush, en demonstrasjon i forbindelse med den internasjonale demonstrasjonen 15. februar 2003 mot den forestående Invasjonen av Irak, der hun brente et amerikansk papirflagg, og hjalp til med å okkupere områder rundt lokale brønner, en operasjon planlagt for å beskytte brønnene og de palestinske arbeiderne fra IDF, ifølge ISM.

I e-poster til sin familie, beskrev Corrie det hun opplevde og frustrasjonen over det.[6] Hun sa 4. mars 2003 i et intervju med Middle East Broadcasting Network: «I feel like I'm witnessing the systematic destruction of a people's ability to survive ... Sometimes I sit down to dinner with people and I realize there is a massive military machine surrounding us, trying to kill the people I'm having dinner with.»[7]

Ansvaret for Corries død[rediger | rediger kilde]

En pansret D9 Bulldoser brukt av IDF

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Corrie var involvert i det som av ISM blir sett på som «protest mot nedriving av boliger i den israelsk-palestinske konflikten». Israel hevdet at ISM prøvde å hindre israelske soldater i å bruke pansrede bulldosere fra å grave fram tunneler brukt til å smugle våpen og eksplosiver til palestinske «terrorister» i Rafah. 16. mars 2003 var Corrie i en gruppe med totalt syv ISM-aktivister (tre fra Storbritannia, fire fra USA) som prøvde å hindre bulldoserne. Rapporten fra den israelske regjeringen om hendelsen sa at bulldoserne ikke skulle rive ned hus, men fjerne materiale for å avsløre skjulte eksplosiver i området.

Øyenvitne-skildringer[rediger | rediger kilde]

Den følgende beskrivelsen er fra Joe Carr, en ISM-aktivist fra Kansas City, som brukte navnet Joseph Smith under sitt opphold i Gaza.

Corrie like etter hendelsen hvor førstehjelp forsøkes
«[Mellom 16:45 og 17:00] begynte en bulldoser med serienummer 949623 å arbeide nær huset til en lege, som er en venn av oss... Rachel satte seg ned foran bulldoseren ... [Den] fortsatte å kjøre rett fram mot Rachel. Når den kom så nær at den bevegde jorden under henne, klatret hun opp på haugen med skrot som bulldoseren dyttet på. Hun kom så høyt at hun var i øye-høyde med føreren av bulldoseren ... Til tross for dette, fortsatte han fremover, noe som dro beinene hennes inn i haugen med skrot, og dyttet henne ut av syne for føreren ... Vi løp mot ham, og viftet med armene og ropte, en aktivist med megafon. Men [han] fortsatte fremover, helt til Rachel var under midten av bulldoseren ... Trass i at det var åpenbart hvor hun befant seg, begynte bulldoseren å rygge, uten å løfte bladet, og dro bladet over kroppen hennes igjen. Han fortsatte å rygge til han var ca. 100 meter unna, og forlot den knuste kroppen i sanden. 3 aktivister løp bort til henne og begynte å gi førstehjelp.... Rachel sa «Ryggen min er brukket!» men ingenting mere...»[8]

Jo Smith sa også: «Rachel hadde to valg. Da bulldoseren startet å grave i bakken, og haugen begynte å bevege seg, kunne hun ha rullet seg sidelengs raskt eller ramlet bakover for å unngå å bli truffet. Men Rachel lente seg framover for å klatre til toppen av haugen. Gravingen til bulldoseren trakk henne ned, og føreren kunne ikke se henne mere. Og uten å løfte bladet, snudde han og hun var allerede under bladet».[9]

ISM-aktivist Tom Dale stod like ved Corrie. Han fortalte journalist Joshua Hammer fra Newsweek:

«Bulldoseren bygde opp jord foran seg. Bladet var litt nede i bakken. Hun begynte å reise seg opp. Jord ble skuffet over føttene hennes. Hun prøvde å klatre til toppen av jordhaugen, for å unngå å bli begravd. Hun klatret til et punkt der skuldrene hennes var over toppen av bladet til bulldoseren. Hun stod på jordhaugen. Da bulldoseren fortsatte, mistet hun balansen, snudde seg og falt ned jordhaugen. Så så det ut som om foten hennes ble klemt fast under bladet. Hun var hjelpeløs, dyttet ned, og så panikkslagen ut, med armene strakt ut, og jorden som begynte å dekke henne. Bulldoseren fortsatte slik at plassen der hun falt, var rett under der føreren satt. Jeg tror hun må ha vært mellom beltene (til bulldoseren). Det hele (hendelsen) skjedde på seks eller syv sekunder».[10]

Synlighet[rediger | rediger kilde]

Sentrale tema i spørsmålet om hvem som var ansvarlige for Corries død er om føreren av bulldoseren så Corrie, og om hun døde av å ha bli truffet av bladet på bulldoseren, eller av materialet i jordhaugen, eller om hun ble knust under bulldoserens belter eller blad.

De fotografiske bevisene er uklare. ISM plasserte bilder på sin nettside (inklusive et tatt flere timer før dødsfallet) som ISM sa viste hendelsen som ledet frem til Corries død. Reuters publiserte disse bildene i den samme sekvensen som ble vist hos ISM, sammen med et bilde av henne foran bulldoseren like etter å ha blitt skadd. Dette gir et inntrykk av at bildene som egentlig ble tatt flere timer tidligere, hadde blitt tatt like før hendelsen, og at føreren burde vært i stand til å se henne, men hadde kjørt over henne allikevel. Når dette ble oppdaget, fjernet både Reuters og ISM bildene fra sine nettsteder.[11] Bildene og tidspunktene for når de ble tatt, kan sees her.

IDF viste en video i forbindelse med dødsfallet som inkluderte film tatt inne i førerhuset på en bulldoser. Den sørger for «troverdig bevis for at føreren hadde begrenset utsikt», skrev Joshua Hammer i Mother Jones.[12]

Den israelske regjeringens rapport[rediger | rediger kilde]

Den israelske regjeringen lovte en «grundig, troverdig og gjennomsiktig etterforsking». En innledende obduksjon ble gjennomført i Tel Aviv. Jerusalem Post, siterte 26. juni 2003 en talsmann fra IDF at Corrie ikke hadde blitt overkjørt og at føreren ikke hadde sett henne:

«Føreren hverken så eller hørte Corrie noen gang. Hun stod bak materiale som hindret utsikten til føreren, og han hadde en svært begrenset synsvinkel på grunn av den beskyttende buret han satt og arbeidet i.»
«Føreren og hans ledere ble avhørt i lengre perioder, med bruk av løgndetektorer og video-opptak. De hadde ingen kunnskap om at hun stod i veien for traktoren (bulldoseren). En obduksjon av Corries kropp viste at dødsårsaken var fra fallende materiale og ikke fra bulldoseren som kjørte over henne. Det var en tragisk hendelse som aldri skulle skjedd.»
««The International Solidarity Movement», som Corrie var en del av, var direkte ansvarlige for ulovlig oppførsel i området der Corrie døde og deres handlinger førte direkte til denne tragedien.»[13]

Rapporten fra den israelske hæren som avisen The Guardian fikk se, sa at Corrie var: «fast da hun stod bak en haug med jord, som ble dannet av et ingeniør-kjøretøy som opererte i området, og hun var skjult fra førerens synsfelt som fortsatte arbeidet sitt. Corrie ble truffet av materiale og betong som resulterte i hennes død ... Etterforskingen viser at Rachel Corrie ikke ble overkjørt av ingeniør-kjøretøyet, men ble truffet av en hard gjenstand, mest trolig en betongklump som falt eller skle ned, da jordhaugen hun stod bak bevegde seg».[14]

IDF ga kopier av rapporten, med tittelen «The Death of Rachel Corrie» til medlemmer av den amerikanske Kongressen i april 2003, og Corries familie ga dokumentet til media i juni 2003.[15] Men ca. et år senere, i mars 2004, hevdet familien at ikke hele rapporten hadde blitt overlevert, og at bare de og to andre ved den amerikanske ambassaden hadde fått lov å se den. Familien fikk lov å se rapporten ved det israelske konsulatet i San Francisco.[16]

ISM avviste den israelske rapporten og sa at den ikke stemte med deres øyevitne-beskrivelser, og at etterforskingen ikke hadde vært hverken troverdig eller gjennomsiktig[17]

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

En palestinsk minnemarkering
Minnemarkering i Olympia, WA

Corries død skapte kontrovers og førte til internasjonal media-dekning, tildels fordi hun var en amerikansk statsborger, og tildels på grunn av bakgrunnskonfliktens følsomme natur.

Kaptein Jacob Dallal, en talsmann for den israelske hæren, sa at Corries død var et «beklagelig uhell» og sa at hun og andre ISM-aktivister var «en gruppe demonstranter som handlet svært uansvarlig, og satte alle i fare — palestinerne, seg selv og våre styrker — ved å plassere seg selv med viten og vilje i en krigssone.»

University of Maryland, College Parks studentavis The Diamondback publiserte en tegneserie, som refererte til Corries «dumhet» ved å «sitte foran en bulldoser for å beskytte en gjeng med terrorister». Som et svar på dette, satte protesterende studenter seg ned utenfor avisens lokaler over natten og krevde en unnskyldning, som aldri ble gitt.[18][19]

Amnesty International krevde en uavhengig undersøkelse, der Christine Bustany sa at «amerikansk-produserte bulldosere hadde blitt "våpen" og at salg av disse til Israel måtte stoppe.».[20]

Human Rights Watch, en gruppe som har kritisert israelske handlinger på Vestbredden og Gaza gjentatte ganger, kritiserte på sitt nettsted kvaliteten på etterforskingen av hendelsen, og kalte den for «tvilsom»[21]

Mange hevdet at hennes død kun fikk oppmerksomhet fordi hun var amerikansk. The Observer skrev: «Samme kveld som Corrie døde, ble 9 andre palestinere drept på Gaza-stripen, blant disse en fire år gammel jente og en mann på 90 år. Totalt 220 mennesker ble drept i Rafah siden begynnelsen av intifadaen. Palestinerne vet at dødsfallet til en amerikaner får mere oppmerksomhet enn drapene på hundrevis av muslimer» En Hamas-aktivist sa til avisen: «dødsfallet tjener meg mere enn det gjorde henne. Det å stille seg foran tanksen var heroisk. Hennes død vil bringe mere oppmerksomhet enn de 2000 andre martyrene».[22]

Bildet av henne har blitt brukt i protester, inkludert i Rafah, mot israelske aksjoner i Gaza og Vestbredden. 15. juli 2003 skrev Chicago Tribune «for folket i Rafah, vil Rachel Corrie alltid være en veldig spesiell martyr, deres amerikanske martyr».

Kunstnerisk og annen heder i ettertid[rediger | rediger kilde]

My Name Is Rachel Corrie ved Playhouse Theatre, London, 2006.

Dawud Wharnsby Ali har skrevet en sang til minne om Rachel Corrie. I 2003 skrev den amerikanske sangeren David Rovics en sang med tittelen "The Death of Rachel Corrie.".[23] Komponisten Alice Shields skrev en sang med tittelen Mioritza: Requiem for Rachel Corrie i 2003.[24] Den irske folkemusikk-sangeren Christy Moore dedikerte sitt album i 2005 Burning Times til Corries minne. I 2006 slapp sangeren og aktivisten Pol MacAdaim en sang om Rachel Corrie.[25]

Michael Moore dedikerte sin bok fra 2003 "Dude, Where's My Country?" til Corrie (blant flere).

My Name Is Rachel Corrie er et skuespill laget ut ifra Corries dagbok og e-poster fra Gaza. Stykket ble første gang presentert i London tidlig i 2005. Stykket skulle settes opp på New York Theatre Workshop, men da det ble utsatt på ubestemt tid, fordømte de engelske produsentene det som «sensur» og trakk stykket.[26][27] Stykket ble endelig satt opp i USA 15. oktober 2006 med 48 forestillinger.[28] Det Norske Teatret i Oslo satte opp stykket 24. januar 2008 med Kjersti Holm som instruktør og Kaia Varjord i hovedrollen som Corrie.[1] Skuespillet har også blitt utgitt som paperback, også med tittelen My Name is Rachel Corrie.

Klimt 1918, et italiensk rocke-band, har sangen "Rachel" på sitt album fra 2005 "Dopoguerra". Sangen er dedikert til Corries liv. Ten Foot Pole, et amerikansk punk-rock-band, skrev en sang med tittelen "Rachel Corrie", som markerte Corries liv og tro. Den finnes på platen "Subliminable Messages" fra 2005. Billy Bragg skrev en sang med tittelen "The Lonesome Death of Rachel Corrie".

MV «Rachel Corrie»[rediger | rediger kilde]

Motorskipet MV «Rachel Corrie», som tilhører Free Gaza Movement, er oppkalt etter henne.

Søksmål[rediger | rediger kilde]

Corries familie og flere palestinere saksøkte Caterpillar Inc. for medvirkning etter forskjellige føderale lover på grunn av Corries død i forbindelse med bulldoseren, og hevdet at Caterpillar solgte dem til Israel, selv om de hadde registrert at de ville bli brukt til å «bryte internasjonal lov» i følge søksmålet. Saken ble avvist av en føderal dommer i november 2005. Dommeren mente at saksøkerne ikke hadde grunn for sine krav.[29] Dommen ble anket, men en høyere rettsinnstans avslo også anken 17. september 2007[30]

I 2012 frikjente en lokal domstol i Haifa den israelske hæren for ansvar, og hevdet at Corrie var ansvarlig for sin egen død. Avgjørelsen ble fordømt av Amnesty International[31], tidligere amerikansk president Jimmy Carter[32] og FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de palestinske områdene Richard A. Falk.[33]

Krav har også blitt rettet mot det israelske forsvaret og det israelske forsvarsdepartementet.[34]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Generelle referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]