Pyrrhonisk skeptisisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pyrrhonisk skeptisisme eller pyrrhonisme var en filosofisk skole eller retning av skeptisisme som ble grunnlagt av greske Ainesidemos i Alexandria på 100-tallet f.Kr. og nedtegnet av Sextus Empiricus på slutten av 100-tallet f.Kr. eller meget tidlig på 200-tallet e.Kr. Retningen er navngitt etter Pyrrho, en gresk filosof som levde fra rundt 360 til rundt 270 f.Kr., en av de første skeptikere, skjønt forholdet mellom skeptiske skolen og den historiske Pyrrho er uklart. Begrepet pyrrhonisk skeptisisme fikk en renessanse1600-tallet da det moderne vitenskapelige verdensoppfatningen ble dannet.

Det finnes ikke én form for skeptisisme, og pyrrhonisk skeptisisme er én blant flere. «Det inngår som bestanddel av svært mange filosofers lære fra de eldste tider å benekte at folkereligionenes trosartikler har sannhetsverdi,» har Arne Næss fastslått.[1] På gresk betyr verbet «sképtomai» å se prøvende omkring, og substantivet «sképsis» betegner den tilsvarende holdning og virksomhet. Skeptikere i antikkens filosofi kan bli sett på de som ikke vil godta noe som sikkert, men vil søke videre etter svar, mens dogmatikerne har stoppet opp da de mener å ha funnet sannheten. I denne mening kan da «skeptikere» oversettes til «søkere» eller «prøvere».[2] Sextus Empiricus innledet sin oversikt over gresk filosofisk skeptisisme med følgende:

«Det er rimelig å anta at de som søker noe, enten finner de det er på jakt etter, eller nekter at det kan finnes, og enes om uerkjennbarhet (akatalepsí), eller fortsetter å søke. Det er vel slik det går også når filosofer søker. Noen har sagt de har funnet sannheten, noen at den ikke kan gripes, mens andre forsetter å søke (zeteín).»[2]

Antikkens pyrrhonisme[rediger | rediger kilde]

Ettersom akademisk skeptisisme, med Karneades fra Kyrene som dens mest kjente tilhenger, hevder at «Ingenting kan bli kjent, heller ikke dette», pyrrhonisk skeptikere nektet å gi samtykke til enhver ikke-innlysende forelegg og forble i en tilstand av vedvarende forespørsel. De bestred muligheten for å oppnå sannhet ved sanselig oppfattelsesevne, fornuft eller av de to kombinert, og derfra konkluderte at det var behov for total suspensjon av bedømmelse (epoché) av tingene.[3] I henhold til Arne Næss kan følgende hovedpunkter trekkes ut av pyrrhonismen: [4]

  1. Dogmatismens illusjon — filosofer og profeter har framsatt teorier som hevdes å være sanne, men de kan med like stor rett være det motsatte.
  2. Prinsippet om å avstå fra standpunkter som hevdes å være endelige — det finnes ikke et kriterium på sannhet som avgjør sannhetsverdien en gang for alle. Vi skal ikke være for eller imot, men innta holdningen «inntil videre».
  3. Sikker introspeksjon (å se egne opplevelser og tanker, selvgranskning) er mulig — sikker kunnskap om egne tanker er mulig, men subjektiv visshet er grunnlag for påstander.
  4. Benektelse av dogmatisk påstand innebærer ikke med sikkerhet i det motsatte av påstanden — skeptikeren imøtegår dogmatikerens dogmatisme.
  5. Dogmatismens dogmer krever likegyldighet — skeptikerne avstår fra endelige dommer.
  6. Skepsis gir sinnsro — dogmatisme fører til angst og opphisselse
  7. Sinnsro er forutsetningen for lykke eller velvære — skeptisk filosofi fører til lykke.

I henhold til dem kan selv utsagnet at ingenting kan være kjent være dogmatisk i seg selv. De forsøkte således å gjøre deres skeptisisme universal, og å unnslippe bebreidelse ved å basere den på en frisk dogmatisme.[5] Som i stoisme og epikurisme er lykken eller velbehaget til den enkelte selve målet i livet, og de tre filosofiene mente dette målet kunne oppnås i fred og ro, og i likegyldighet til forstyrrelser.[5] De som ønsket å finne lykken måtte hengi seg til måtehold og avstå fra å bedømme en tilstand som bedre eller å foretrekke framfor en annen. Men da fullstendig inaktivitet vanligvis er synonymt på døden som tilstand, burde skeptikeren bevare sin bevissthet om den totale usikkerhet som eksisterer for hvert skritt i livet og følge skikkene eller naturen i livets daglige rutiner.[5]

Den andre debatt om pyrrhonisme i tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]

Tradisjonene til antikkens skeptisisme fant ny interesse i tidlig moderne tid1600-tallet i diskusjonen om historisk tvil, «Pyrrhonismus historicus», og «Fides historica», tro i historien. Den fundamentale spørsmålet i debatten kunne ikke, og kan ikke, bli løst: hvordan kan vi bevise historiske data? Historien er et område som ikke tillater eksperimentale bevis. Eksempelvis Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947 beviste ikke at urbefolkningen i Sør-Amerika bosatte øyene i Stillehavet, kun at det var mulig at de gjorde det. Spørsmålet om hvor dødelig stikksår ble Julius Cæsar drept med kan kun bli løst med å diskutere på grunnlag av skriftlige dokumenter. Om et dokument sier imot et annet dokument kan historikere forsøke å balansere motsigelsene opp mot hverandre. Kan bestemte dokumenter ha forrang over andre som øyevitnerapporter, kan de bli validert ved erfaring, eller inkluderer de usannsynlige, fantastiske hendelser som burde bli diskvalifisert som legendariske?

Resultatet av debatten ga ingen endelig løsning på det iboende problemet, men innføringen av en ny vitenskap av kritisk analyse av dokumenter. Spørsmålene hadde potensialet å underminere religiøse historier. De mistet mye av deres vekt som historiske sannheter da historiefaget gikk fra å være en narrativ (fortellende) prosjekt og til et prosjekt av kritisk debatt. I tillegg ga 1800-tallets innføring av arkeologi som vitenskap historiefaget en nødvendig måte å validere historiske fortellinger. I tilfellet med Kontiki har DNA-analyser vist at Heyerdahl tok feil i sin teori, skjønt bare delvis.[6]

Fallibilisme[rediger | rediger kilde]

Fallibilisme er en moderne, grunnleggende perspektiv på den vitenskapelige metode som ble fremmet av Karl Popper og Charles Sanders Peirce som hevder at all kunnskap er, i beste fall, provisorisk eller ikke fullstendig sikker, og at enhver forsker må alltid stipulere for dette i forskningen og de funn som man kommer fram til. Det er en moderne forlengelse av pyrrhonismen.[7] Faktisk har de historiske pyrronister tidvis blitt beskrevet av dagens forfattere som fallibilister, og moderne fallibilister har også tidvis blitt beskrevet som pyrrhonister.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 239.
  2. ^ a b Næss, Arne (1967): Filosofiens historie, ss. 236
  3. ^ Seyffert, Oskar (1894): Dictionary of Classical Antiquities, s. 483.
  4. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. ss. 244. Den nevnte liste er en forkortet tolkning av Næss.
  5. ^ a b c Chisholm, Hugh (red.) (1911): «Scepticism» i: Encyclopædia Britannica (11. utg..). Cambridge University Press.
  6. ^ «Kon-Tiki explorer was partly right – Polynesians had South American roots», The Telegraph, 17. juni 2011
  7. ^ Powell, Thomas C. (2001): «Fallibilism and Organizational Research: The Third Epistemology» (PDF) i: Journal of Management Research 4, ss. 201-219.
  8. ^ «Ancient Greek Skepticism» hos Internet Encyclopedia of Philosophy

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]