Polaritet (kjemi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vann (H2O) blir ofte brukt som eksempel for å illustrere kjemisk polaritet. Elektronene fra vannets hydrogenatom er sterkt tiltrukket av oksygenatomet og er nærmere oksygenets atomkjerne enn hydrogenkjernen. Derfor har vann en forholdsvis sterk ladningsforskyvning – den er sterkt polarisert – med negativ ladning i midten (rødlig) og er dermed positivt ladet ved endene (blålig).

Kjemisk polaritet er en tilstand i en atomgruppe der den elektriske ladningen er forskjøvet, slik at tyngdepunktene for henholdsvis positiv og negativ ladning ikke ligger på samme sted. Denne forskyvningen har betegnelsen elektrisk dipolmoment og kan angis i Coulombmeter.

Denne polariseringen skyldes forskjell i elektronegativiteten mellom de forskjellige komponentene av molekylet, samt asymmetrien i strukturen.

Polare stoffer har en positivt elektrisk ladet ende (+pol), og en negativt elektrisk ladet ende, som for eksempel vannmolekylet.

Polare molekyler danner spesielt dipol-dipol bindinger, men også noen ganger hydrogenbindinger.

Upolare stoffer Et upolart stoff er et stoff som enten ikke inneholder grunnstoffer med tilstrekkelig stor forskjell i elektronegativitet til å danne en positivt elektrisk ladet ende og en negativt ladet ende eller har en symmetrisk fordeling av disse forskjellene. Upolare stoffer kan dessuten ikke danne hydrogenbindinger.

Et upolart stoff er i motsetning til polare stoffer et molekyl med symmetrisk ladningsfordeling. Det oppstår ikke poler i noen ender, unntatt spontant innimellom når elektronfordelingen er ujevn. Dette danner ionebindinger – svake kjemisk bindinger.

kjemistubbDenne kjemirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Artikkelen bør trekke linjene til andre kjemiske egenskaper, skissere hvordan symmetrier og asymmetrier arter seg i 3D, og ikke minst oppgi kilder.