Kovalent binding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kovalente bindinger (også kalt elektronparbindinger, eller elektronbindinger) er bindinger mellom atomer som bygger på oktettregelen, hvor alle atomer ønsker åtte elektroner i ytterste skall. Edelgassene har fullverdige skall, og reagerer dermed ikke på slik måte med andre stoffer (de er lite reaktive). For å oppnå fullverdige ytre skall deler atomene elektroner seg i mellom. Dette skjer oftest med like atomer eller de som ligger nær hverandre i periodesystemet.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

To oksygenatomer skal slå seg sammen og lage oksygengass (som har molekylformel O2). Oksygen har seks elektroner i ytterste skall, L-skallet, og hvert oksygenatom trenger to elektroner ekstra for å oppfylle åtteregelen. Oksygenets mest stabile form blir derfor de to sammenslåtte atomene.

Og den heter da upolar kovalent binding

Dipolare kovalente bindinger[rediger | rediger kilde]

På samme måte som med kovalente bindinger går atomene også her sammen om å dele på elektroner, den eneste forskjellen er at elektronparet oppholder seg nærmere den ene siden av molekylet enn den andre. Dette gjør at den ene siden (som trekker mest på elektronparet) oppnår sterkere negativ ladning, og vi får to forskjellige ladde poler.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Det mest vanlige stoffet for oss mennesker inneholder nettopp en slik dipolar kovalent binding. Stoffet heter vann og består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Molekylet har formelen H2O. Her trekker oksygenatomet mer på elektronparene enn det hydrogenatomene gjør, derfor blir oksygen den negative polen i vannmolekylet og hydrogen blir den positive polen.

Det som skaper forskjellen mellom upolar kovalent og polar kovalent binding er grunnstoffenes elektronegativitet som avgjør hva slags bindingstype som gjelder mellom atomene.