Pietro Pariati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pietro Pariati (født 27. mars 1665 i Reggio Emilia, Italia; død 14. oktober 1733 i Wien) var en italiensk dikter og librettist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Pariati var først sekretær host Rinaldo, hertugen av Modena. Etter et opphold i Madrid i 1695 tilbrakte han i tre år i fangenskap. Fra 1699 til 1714 bodde han i Venezia og begynte der å skrive libretti, først sammen med Apostolo Zeno, senere alene. Han spesialiserte seg på komedier, tragikomedier og intermezzi, ofte etter eldre modeller, eksempelvis av forfattere som Plautus, Molière og Cervantes. Av komponister som satte musikk til Pariatis tekster er Albinoni, Caldara, Gasparini, Lotti og Porpora.

I 1714 ble Pariati hoffdikter hos keiser Karl VI i Wien. Fram til 1729 skrev han her 13 oratorier, 15 kantater og 14 sceneverk for den keiserlige families festligheter, stort sett tonesatt av hoffkomponisten Johann Joseph Fux. Den mest kjente var Costanza e Fortezza (1723), en såkalt «festa teatrale». Pariati omarbeidet tidligere verk, skrev libretti med tragisk og komisk innhold og fortsatte samarbeidet med Zeno som fra 1718 oppholdt seg i Wien.

I 1729 overtok Pietro Metastasio posten som hoffdikter i Wien.

Stil[rediger | rediger kilde]

Pariatis komediestil karakteriseres av et høyt tempo, vittige dialoger og en forkjærlighet for ekstreme ordvalg. De alvorlige verkene tenderte mot parodi og samfunnskritikk.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • O. Wessely, Pietro Pariatis Libretto zu Johann Joseph Fuxens ‘Costanza e fortezza’ (Graz, 1969)
  • E. Kanduth, Das Libretto im Zeichen der Arcadia, Paradigmatisches in den Musikdramen Zenos (Pariatis) und Metastasios, Opern als Text: Romanistische Beiträge zur Libretto-Forschung, s. 33–53 (Heidelberg, 1986)
  • A. Sommer-Mathis, Von Barcelona nach Wien: die Einrichtung des musik- und Theaterbetriebes am Wiener Hof durch Kaiser Karl VI, Musica Conservata: Günther Brosche zum 60. Geburtstag, s. 355–80 (Tutzing, 1999)