Baldassare Galuppi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Minnesmerke over Galuppi i Burano

Baldassare Galuppi (venetiansk: Baldissara, født 18. oktober 1706 i Burano ved Venezia; død 3. januar 1785 i Venezia) var en italiensk komponist av sentral betydning for utviklingen av opera buffaen, og en av sin tids viktigste representanter for opera seria. Han ble født på øya Burano i Venezialagunen, og bar derfor tilnavnet il Buranello.

Liv[rediger | rediger kilde]

Galuppi fikk sannsynligvis sin første musikalske utdanning av faren, som var barbér og amatørfiolinist. I en alder av 16 år komponerte Baldassare sin første opera, Gli amici rivali, en «favola pastorale» (dvs «landlig fabel») som ble en total fiasko. Etter råd fra amatørkomponisten Benedetto Marcello studerte Galuppi kontrapunkt hos Antonio Lotti, førsteorganisten i Markuskirken. Marcello rådet dessuten Galuppi til å holde seg helt unna operakomponering for framtida.

I 1726 var Galuppi engasjert ved de venetianske teatrene San Samuele, San Angelo (Vivaldis «husteater»), og ved det største og viktigste opera seria-teateret i Venezia, San Giovanni Grisostomo. Oppgavene hans besto i å tilpasse andre komponisters operaer til bestemte besetninger og å skrive enkeltarier som ble lagt inn i disse operaene. Han spilte dessuten cembalo under oppføringene. Gli'odi del sangue fra 1728 var en seria i likhet med nesten alle Galuppis tidlige operaer. Den tre akters operaen, som han skrev i samarbeid med medstudenten Giovanni Pescetti, fikk en viss suksess og gjorde veien videre lettere; i desember 1737 hadde to av Galuppis operaer premiere på nesten samme tid, Alessandro nell'Indie i Mantova og Issipile i Torino. Selv var han nok bare tilstede under premieren i Mantova. Musikken han komponerte for en fest til Maria Magdalenas ære, førte i 1740 til en fast stilling ved Ospedale dei Mendicanti, noe som sikret ham en viss økonomisk uavhengighet.

I 1740 kom Oronte, hans første opera for teatret San Giovanni Grisostomo. Kort tid etter fikk han invitasjon om å komme til London, og her ledet han i løpet av det ett og et halvt år lange oppholdet elleve operaoppføringer, blant annet ni av sine egne verk. I London var meningene om Galuppi delte: Händel harselerte over den eneste operaen han overvar, og ifølge Walpole var Galuppis musikk «en skuffelser for alle og enhver». Likevel ble Galuppis operaer godt mottatt, og også etter at oppholdet var over ble flere av han verk oppført i London. Tilbake i Italia gjenopptok Galuppi sine oppgaver som cembalist, komponist og arrangør ved Mendicanti. Under arbeidet med operaer av Gaetano Latilla og Rinaldo di Capua fikk han for første gang kjennskap til den napolitansk-romerske opera buffa-genren som langsomt var i ferd med å bre seg i Nord-Italia. Det første egne forsøket med komisk opera, La forza d'amore etter en libretto av Panicelli, ble en fiasko, men karrieren som seria-komponist var for oppadgående; operaene hans ble stadig oftere spilt i utlandet, og fikk bedre mottagelse enn før. I mai 1748 fikk han den viktige posten som «vise-maestro» ved Markuskirkens Cappella ducale. Kort tid etter fikk han med Demetrio en enorm suksess og satte publikumsrekord i Wien.

Selv om han tonesatte teksten til Carlo Goldonis seria Gustavo I, re di svezia allerede i 1740, skulle det vare helt til 1749 før samarbeidet som førte til verkene Galuppi først og fremst er kjent for, og som etterhvert ble stildannende for opera buffaen, kom i gang for alvor. Fra og med L'Arcadia in Brenta (1749) samarbeidet Galuppi og hans likeverdige partner Goldoni med komiske operaer, og i løpet av de neste 15 årene bar samarbeidet frukter som Il filosofo di campagna, Il mondo della Lunaog Le Nozze. Premierene skjedde hovedsakelig i de venetianske teatrene San Samuele og San Moisè. Disse verkene erobret Europa med en hurtighet som savner sidestykke, og Galuppi ble i rekordfart tidens mest kjente operakomponist. Den nye karrieren skjedde utenfor opera seriaens område, så på grunn av arbeidsbelastningen måtte han i 1751 si fra seg posten ved Ospedale delle Mendicanti. Demofoonte ble oppført mer enn 20 ganger i anledning bryllupet mellom Maria Antonietta Ferdinanda av Spania og den piemontesiske tronarvingen Vittorio Amadeo. I april 1762 hadde han fått en så sterk posisjon i Venezia at han kunne innta den viktigste posisjonen i byens musikkliv, Maestro di coro ved Markuskirken, uten at det kom til uenighet om valget.

September 1765 fikk Galuppi en invitasjon om å komme til Katarina II av Russlands hoff i St. Petersburg. I anledning dette besøket komponerte han blant annet Ifigenia in Tauride. Han hadde stor suksess med en oppføring av Didone abbandonata, og skrev kirkemusikk, som han også etter at han var kommet tilbake til Venezia i 1768 konsentrerte seg mer og mer om. Hans siste opera var dramma giocoso La serva per livigna (1773). Dessuten var Galuppi travelt opptatt med andre musikalske og samfunnsmessige oppgaver. For eksempel fikk han besøk av den framtidige tsar Paul I og ledet de musikalske evenementene under pave Pius VIs besøk i Venezia.

Fra 1784 hadde Galuppi tiltakende helseproblemer, men han fortsatte likevel å passe sine plikter. Kort før sin død 3. januar 1785 skrev han den årlige julemessen for Markuskirken.

Musikhistorikeren Charles Burney rangerte de venetianske komponistene slik: Jomelli var den fremste (mente Burney), deretter Galuppi og etter ham kom Piccini og Sacchini. Burney traff Galuppi i 1770, og beskrev ham som sjarmerende og åndfull – arbeidsværelset sitt kalte Galuppi «rommet der jeg flekker til papir» – han var «tynn og liten av vekst, men med en gentlemans ytre», og Burney var imponert over at Galuppis ry i Venezia like mye var basert på hans karakter som på hans åpenbare ferdigheter som musiker. «I det hele tatt en utmerket komponist» var Hasses vurdering i et brev til Metastasio, og Galuppis mangeårige partner Goldoni lovpriste ham med ordene: «Hvilken musikk! Hvilken stil! Hvilke mesterverk!».

Musikk[rediger | rediger kilde]

Galuppis musikkhistoriske hovedfortjeneste ligger utvilsomt i de impulsene han sammen med Goldoni gav til utviklingen av opera buffaen. Det beste eksempelet på samarbeidet mellom dem er ensemblefinalen som de utviklet til en ny gjennomkomponert form, og som ble stildannende for Haydn, Mozart, Rossini og flere andre. Goldonis komiske, tildels ordspill-krydrede og innimellom sentimentale tekster, finner sitt likeverdige tilsvar i Galuppis elegante, uanstrengte melodier som med sitt rytmiske instinkt bidrar med sitt eget til Goldonis vittigheter. Tallrike kontraster i tempo, toneart og taktart avspeiler handlingens mangesidige, overraskende krumspring og emosjonelle fasetter innen et og samme musikalsk nummer, uten at Galuppi måtte gripe til resitativer, slik det ellers var vanlig. Form, melodikk og harmonikk underordnet seg her entydig handlingens framdrift.

Selv om Galuppis navn i våre dager med en viss rett er knyttet til opera buffa, var hans samtidige ry minst like mye basert på innsatsen innen opera seria, noe som sikkert skyldtes at Venezia hadde vært sentrum for opera seria siden Monteverdis tid, og opera buffa med napolitansk preg først langt senere etablerte seg her. Goldoni-operaene opplevede en enorm suksess i hele Europa, likevel ble Galuppis seria-operaer oppført oftere i hans egen levetid. Også numerisk dominerer seriaene; av totalt ca hundre operaer fra Galuppis hånd er bare 21 komiske verk. Om hans tidlige operaer av denne typen ennå var en rekke da capo arier med tidens typiske utvidelser og variasjoner – som AABAA-, AA'BAA'- eller ABCAB-former og med metrikk- og tempoendringer for mellompartiene – så ble stilen hans mer innovativ med tiden.

Galuppi står i all hovedsak innenfor den italienske tradisjon som først og fremst vektla sjarmerende, enkle og vakre melodier med et klart og transparent akkompagnement som gir tilstrekkelig rom for virtuositet og emosjoner. I samtale med Burney nevnte han «vaghezza, chiarezza e buona modulazione» (sjarme, klarhet og en vakker tone) som de viktigste elementene i god musikk. Hans ofte overraskende musikalske ideer karakteriserer effektivt personer og situasjoner og åpner tidvis nye perspektiver, men som like fullt innordner seg teksten.

Galuppi var en mester i å anvende orkesteret på en dramatisk og formålstjenlig måte. Det viktigste kjennetegnet var motivisk og tematisk tilpasning til sangstemmen, blandet med en klar orkestersats som ga tilstrekkelig rom for ensembelet på scenen. Markuskirkens orkester, som han ledet i mange år, ble regnet som Italias beste. Et hovedfokusområde for hans kompositoriske praksis var allerede fra de tidligste årene å arrangere og tilpasse arier og sangpartier til bestemte sangere, en praksis uløselig knyttet til tidens italienske teaterliv. Takket være sin stilling i Venezia fikk Galuppi samarbeide med de mest berømte sangerne i sin tid, som Caffarelli, Giocchino Conti, Caterina Gabrieli, Guadagni, Amorevoli og Manzuoli.

Selv om alt dengang dreide seg om opera og Galuppi bare fikk musikkhistorisk betydning innen operaens område, bør man ikke glemme klaververkene hans. De er små og stort sett interessante stykker som kan plasseres mellom Scarlatti og Haydn. De utviser en individuell karakter og unngår den overdrevent kortpustede melodiføringen som ellers er typisk for tidlig klassisisme, for eksempel hos Cimarosa og den unge Haydn.

Til slutt kan nevnes at Galuppi skrev alle slags instrumentalkonserter, men ingen rager over god gjennomsnittsvare.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Verk Uroppføring Form Librettist
L'olimpiade Milano, 1747 opera seria Pietro Metastasio
Artaserse Wien, 1749 opera seria Pietro Metastasio
L'Arcadia in Brenta Venezia, 1749 dramma giocoso Carlo Goldoni
Il mondo della luna Venezia, 1750 dramma giocoso Carlo Goldoni
Antigona Mannheim, 1752 opera seria Gaetano Roccaforte
Il filosofo di campagna Venezia, 1754 dramma giocoso Carlo Goldoni
La diavolessa Venezia, 1755 dramma giocoso Carlo Goldoni
Le nozze Venezia, 1755 dramma giocoso Carlo Goldoni
L'amante di tutte Venezia, 1760 dramma giocoso Antonio Galuppi (Sohn des Komponisten)
L'inimico delle Donne Venezia, 1771 dramma giocoso Giovanni Bertati

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]