Panthayopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Panthayopprøret
Panthayopprøret
Qing-styrker inntar provinshovedstaden Dali, tusj og fargemaling på silke, ca. 1886-90.
Under: Yunnans beliggenhet i Kina.
Dato ~18561873
Sted Yunnan-provinsen, Kina
Resultat
Seier til Qing-dynastiet
Parter
Qing-dynastiet Qing-dynastiet Pingnanguo (panthayopprørernes stat)
Kommandanter
Qing-dynastiet Tongzhi-keiseren
Qing-dynastiet Cen Yuying
Qing-dynastiet Pan Duo
Qing-dynastiet Ma Rulong
Du Wenxiu
Ma Rulong
Ta-sa-kon †
Ma Shenglin †
Ma Shilin
Tap
Over 20 000 døde Opptil én million yunnanesere døde.
Panthayopprøret

Panthayopprøret (kinesisk: 杜文秀起義 eller 杜文秀起义; pinyin: Dù Wénxiù qĭyì; Du Wenxiu-opprøret) var et opprør i Qing-dynastiets Kina, hvor muslimske huikinesere forsøkte å opprette en selvstendig stat i det sørvestlige Yunnan, som en del av en serie hui-ledede multi-etniske opprør (jr. dunganopprøret). Opprøret varte fra 1856 til 1873, og sammelfalt dermed med andre store opprør i Kina, som dunganopprøret og taipingopprøret.

Ordet panthay[rediger | rediger kilde]

Ordet «panthay» er burmesisk og skal visstnok være identisk med shan-ordet Pang hse. Det var dette burmeserne kalte de kinesiske muslimene som kom med karavaner til Burma fra Yunnan. Navnet var dermed ikke brukt i Yunnan.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget i den første opiumskrigen måtte Qing-regjeringen betale store mengder sølv som krigserstatning til vestmaktene. For å heve inntektene sine påtvang mandsjuene yunnaneserne derfor større skatter, og forverret dermed yunnanesernes situasjon. Siden mange korrupte embedsmenn puttet pengene i sin egen lomme, ble den politiske bakgrunnen for opprøret formet. Du Wenxiu var den mest innflytelsesrike og berømte blant opprørslederne.

Sultanatet og opprøret[rediger | rediger kilde]

Opprørerne opprettet et sultanat, Pingnanguo (平南国; Den fredelige sørlige nasjon), med Sulayman ibn `Abd ar-Rahman, også kjent som Du Wenxiu, egentlig Yang Xiu (død 1873) med tittelen Qa´id Jami al-Muslimin (Muslimsamfunnets leder), som slutan. De åtte årene fra 1860 til 1868 var sultanatets høydepunkt, hvor det styrte eller hadde ødelagt førti byer og hundre landsbyer, før tilbakegangen begynte. Opprørerne beleiret Kunming fire ganger (1857, 1861, 1863 og 1868).

Sultan Sulayman søkte britisk støtte fra India gjennom Burma, som ble regnet som det eneste som kunne redde landet hans, men britene nektet. Qing-Regjeringen med støtte fra franske artillerieksperter utkjempet en totalkrig mot Pingnanguo, og med moderne utstyr og flere og veltrente soldater knuste de de dårlig utstyrte opprørerne, som ikke hadde noen allierte.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Noen opprørere fortsatte krigen etter Dalis fall, men ble fullstendig beseiret i 1873, da Momien falt. Sulayman og guvernør Ta-sa-kon ble henrettet av Qing-regjeringen. Over én million sivile og militære yunnanesere hadde da blitt drept, og mange hadde flyktet til Burma, Thailand eller Laos. Den voldsomme krigen ble etterfulgt av hungersnød og sykdommer som kostet ytterligere svært mange liv og fullstendig knekket Yunnans velstand for flere årtier. Bl.a. skal på denne tid spedalskhet ha spredt seg i Yunnan. Befolkningen ble halvert på tyve år, skjønt endel av dette skyldes at nøden førte til stor fraflytting.

Burma hadde nektet å handle med Pingnanguo, og måtte dermed importere ris fra britene, som da kontrollerte nedre Burma. Dermed hadde opprøret også en negativ effekt på det burmesiske Konbaung-dynastiet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Essays, studier

Artikler (i tidsaskrifter, magasiner etc.)