Minskavtalene (2014 og 2015)
Minskavtalene (2014 og 2015) var forsøk på å avslutte krigen i Donbas. Avtalene bærer navnet etter den belarusiske hovedstaden Minsk, der de ble inngått.
Minsk I (2014)[rediger | rediger kilde]
Den første minskavtalen (Minsk I) var en sammenfatning av forhandlingene i 2014 mellom Ukraina, OSSE og Russland. Forhandlingene gjaldt en felles plan for gjennomføring av en fredsplan til Ukrainas president Petro Porosjenko og et initiativ fra Russlands president Vladimir Putin. Protokollen ble undertegnet 5. september 2014 i Minsk. Den fikk status som en folkerettslig traktat ved Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 2022 fra 2015.[1][2]
Minsk I inneholdt bestemmelser om våpenhvile og opprettelse av OSSEs kontroll av våpenhvilen. Det skulle gjennomføres desentraliseringen av makt i Ukraina, blant annet ved innføring av spesialstatus for Luhansk og Donetsk. Det skulle etableres en sikkerhetssone i grenseområdet mellom Ukraina og Russland. Partene skulle utveksle fanger og det skulle utstedes amnesti for handlinger i Luhansk og Donetsk. Den internasjonale dialogen skulle fortsette.[1]
Allerede 28. september 2014 flammet imidlertid kampene om flyplassen i Donetsk opp igjen.[3]
Minsk II (2015)[rediger | rediger kilde]
_03.jpeg)
Kamphandlingene i Donetsk opphørte aldri helt, og opprørerne i Luhansk overtok til slutt Donetsk lufthavn.[4]
Nye forhandlinger kom i gang på initiativ fra Frankrike og Tyskland, gjennom det såkalte Normandie-formatet. Den 15. februar 2015 ble Minsk II inngått. Denne avtalen besto av en rekke tiltak, herunder en våpenhvile, tilbaketrekning av tunge våpen fra frontlinjen, løslatelse av krigsfanger, forfatningsreform i Ukraina, med selvstyre til visse områder av Donbas og gjenoprettelse av kontrollen med statsgrensen til den ukrainske regjering. [3][5]
Avtalen innebar blant annet at de to utbryterrepublikkene i øst skulle bli værende innenfor Ukraina, men under en revidert grunnlov som ville føre til en desentralisering av makt og dermed stor grad av selvstyre også for republikkene i øst. Europarådet hadde lenge før dette skjedde, tatt til orde for en tilsvarende desentralisering av makt i landet.[6]
Kampene avtok etter undertegning av avtalen, men opphørte aldri helt, og avtalens bestemmelser ble aldri gjennomført fullt ut.[3][5]
Den 21. februar 2022 erklærte Putin at de ikke fantes utsikter til opprettholdelse av Minsk II. Samme dag kunngjorde Putin Russlands anerkjennelse av folkerepublikkene Luhansk og Donetsk som selvstendige stater. Samtidig sendte Russland egne tropper inn i de områdene som fra før var kontrollert av separatister. Dermed var det eneste dokument som var underskrevet av begge partene i krigen bortfalt.[3][7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Hintergrund : Das Minsker OSZE-Protokoll für eine Feuerpause - WELT». DIE WELT (tysk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ «Resolusjon 2202 (2015) av 17. februar 2015» (PDF). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ a b c d NACHRICHTEN, n-tv. «Unterzeichnet "mit vorgehaltener Waffe"». n-tv.de (tysk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ Walker, Shaun; Grytsenko, Oksana (21. januar 2015). «Ukraine forces admit loss of Donetsk airport to rebels». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 5. mars 2023.
- ^ a b «Ukraine crisis: Leaders agree peace roadmap». BBC News (engelsk). 12. februar 2015. Besøkt 5. mars 2023.
- ^ Torbjørn Jagland i Aftenposten 28. oktober 2023.
- ^ «Eskalation im Osteuropa-Konflikt: Russland erkennt Unabhängigkeit von Donezk und Luhansk an». Der Spiegel (tysk). 21. februar 2022. ISSN 2195-1349. Besøkt 5. mars 2023.