Mickey Hargitay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mickey Hargitay
Mickey Hargitay
Mickey Hargitay i 1964.
Født Miklós Hargitay
6. januar 1926
Ungarn Budapest, Ungarn
Død 14. september 2006 (80 år)
USA Los Angeles, California, USA
Ektefelle Mary Birge (?–1956)
Jayne Mansfield (1958–1964)
Ellen Siano (1967–2006)
Aktive år 1957–1973, 2003

Miklós «Mickey» Hargitay (født 6. januar 1926, død 14. september 2006) var en ungarsk skuespiller og kroppsbygger.

Han ble Mr. Universe i 1955, men ble for alvor kjent gjennom ekteskapet med Jayne Mansfield. Det populære ekteparet spilte i filmene Åh, for en mann (1957), Gli amori di Ercole (1960), Promises! Promises! (1963) og L'amore primitivo (1964) sammen. Hargitay spilte også i en rekke filmer uten Mansfield, de fleste av dem italienske. Han er også far til skuespillerinnen Mariska Hargitay.

Hargitay døde av multippelt myelom 80 år gammel.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Miklós Hargitay ble født 6. januar 1926 i Budapest i Ungarn. Hans far var meget atletisk og oppdro også sønnene til å bli atletiske. Familien fremførte akrobatiske forestillinger på operahus over hele Ungarn. Hargitay ble senere en dyktig fotballspiller og skøyteløper. Han ble mellomeuropamester på hurtigløp på skøyter.[1]

Under andre verdenskrig var Hargitay medlem av motstandsbevegelsen, men flyktet fra Ungarn i 1947 for å unngå den obligatoriske sovjetiske verneplikten.[1][2]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter å ha flyttet til Indianapolis i USA i 1947 begynte Hargitay med kroppsbygging etter å ha sett kroppsbyggeren Steve Reeves på forsiden av et magasin. I denne perioden jobbet han som snekker og rørlegger, og hadde også adagio-forestillinger sammen med hans første kone, Mary Birge, på nattklubber. Etter å ha trent i fire år begynte han å vinne ulike konkurranser. Det virkelige gjennombruddet kom da han ble Mr. Universe i 1955. På denne tiden var kroppsbygging ansett som uvanlig og sært. Sporten var også dominert av amerikanske utøvere.

Hargitay fikk seg jobb som en av Mae Wests muskelmenn i nattklubbforestillingen hennes. Han ble imidlertid sparket av West da han valgte å innlede et forhold til skuespillerinnen Jayne Mansfield i 1956.[3] Hargitay og Mansfield, som giftet seg to år senere, samarbeidet om flere prosjekter de neste årene. De spilte i filmene Åh, for en mann (1957), Gli amori di Ercole (1960), Promises! Promises! (1963) og L'amore primitivo (1964) sammen. De satte også opp tre suksessfulle nattklubbforestillinger i Las Vegas. Den første, Tropicana Holiday, fremførte de på Tropicana i begynnelsen av 1958, og det populære ekteparet sørget for fulle hus hver kveld i løpet av det fire uker lange oppdraget.[4] Grunnet suksessen satte ekteparet opp en ny forestilling, Tropicana Hotel Nightclub Revue, sommeren 1959. I slutten av 1960 satte de opp forestilligen House of LoveDunes, som varte i åtte uker. Hargitay spilte også i de to teaterstykkene Bus Stop og Gentlemen Prefer Blondes, der Mansfield spilte hovedrollen.

Hargitay spilte i tillegg i en rekke filmer uten Mansfield, de fleste av dem italienske. Fra 1959 til 1961 ledet han et treningsprogram på TV.[1] Han produserte også sine egne vekter, men disse viste seg vanskelig å selge ettersom de var laget av krom. Dette gjorde dem langt dyrere enn de vanligste vektene på markedet, som var laget av jern.[5] Hargitay drømte også om å åpne en kjede med helsestudioer, men dette ble ikke noe av.[5]

Senere ble Hargitay en suksessfull entreprenør og eiendomsinvestor.[1]

I 1999 ble Hargitay den første mottaker av Joe Weider Lifetime Achievement Award, og i 2006 mottok han Muscle Beach Hall of Fame Award fra Muscle Beach Historical Committee.

I 2003 hadde han en gjesterolle i TV-serien Law & Order: Special Victims Unit, der datteren Mariska Hargitay spiller den kvinnelige hovedrollen.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Etter at Hargitay flyttet til USA giftet han seg med Mary Birge. De fikk datteren Tina i 1949, men ekteskapet tok slutt i 1956.

Hargitay møtte skuespillerinnen Jayne Mansfield 13. mai 1956 i New York.[6] Mansfield og Hargitay giftet seg 13. januar 1958 i glasskapellet Wayfarers Chapel i Rancho Palos Verdes i California. Halvparten av de 100 gjestene var journalister.[7] Flere tusen skuelystne skal ha fulgt seremonien fra utsiden.[8]

Deres første felles barn, Miklós Jeffrey Palmer Hargitay, ble født 21. desember 1958. Deretter ble Zoltán Anthony Hargitay født 1. august 1960. I ekteskapet deres var de tradisjonelle kjønnsrollene snudd på hodet. Mansfield var familiens hovedforsørger, mens Hargitay tilbragte dagene hjemme.[9]

I mai 1962 søkte Mansfield om skilsmisse, grunnet en mindre uoverenstemmelse, men trakk den raskt tilbake.[10] Den samme sommeren søkte hun på nytt om skilsmisse, etter å ha innledet et forhold til den italienske filmprodusenten Enrico Bomba.[11] Mot slutten av året valgte Mansfield å gå tilbake til Hargitay.[12] Etter å ha innledet et forhold til den brasilianske sangeren Nelson Sardelli fikk Mansfield innvilget skilsmisse 30. april 1963 i Juarez i Mexico.[13] Den samme høsten gjennopptok hun forholdet til Hargitay, og hevdet at skilsmissen hadde vært ugyldig.[13] Datteren Mariska Magdolina Hargitay ble født 23. januar 1964. Problemene i ekteskapet fortsatte, og 26. august samme året søkte Mansfield om at den mexicanske skilsmissen skulle godkjennes i California.[14]

Etter Mansfields død 29. juni 1967 oppdro Hargitay barna Miklós, Zoltán og Mariska. Samme året giftet han seg med flyvertinnen Ellen Jean Siano, som han var gift med frem til sin død. Ekteparet fikk ingen felles barn.

Den 14. september 2006 døde Hargitay av multippelt myelom i Los Angeles i California.

Verk[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Notater
1957 Åh, for en mann Bobo Branigansky
Slaughter on Tenth Avenue Store John
1960 Gli amori di Ercole Herakles
1963 Promises! Promises! King Banner
1964 L'amore primitivo Pikkolosjef
La Vendetta dei gladiatori Fabius
1965 Uno straniero a Sacramento Mike Jordan
Lo sceriffo che non spara Allan
Il boia scarlatto Travis Anderson
1966 Sette donne d'oro contro due 07 Mark Davis
3 colpi di Winchester per Ringo Ringo Carson
1967 Cjamango Clinton
1970 Giunse Ringo e... fu tempo di massacro Mike Wood
1971 Lady Frankenstein Kaptein Harris
1972 Delirio caldo Herbert Lyutak
Cool Million Frederick TV-film
1973 Riti, magie nere e segrete orge nel trecento Jack Nelson

Teater[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle
1964 Bus Stop Carl
1964 Gentlemen Prefer Blondes Curley

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Mansfield, Jayne og Hargitay, Mickey (1963). Jayne Mansfield's Wild, Wild World. Holloway House Publishing.
  • Hargitay, Mickey (1965). My Marriage to Jayne. Novel Books.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ifølge kroppsbyggerhistorikeren Gene Mozee skal «Walter Winchell ha uttalt en gang at det Eisenhower gjorde for golf, det gjorde Mickey Hargitay for kroppsbygging, ettersom han gjorde det allmenn kjent».[1] Hargitays suksess som kroppsbygger inspirerte også en ung Arnold Schwarzenegger. Da Schwarzenegger flyttet til USA var Hargitay en av de første han ville møte.[1] Schwarzenegger spilte rollen som Hargitay i den biografiske filmen The Jayne Mansfield Story fra 1980. Loni Anderson spilte rollen som Jayne Mansfield. Etter Hargitays død uttalte Schwarzenegger at Hargitay var ett av hans forbilder på grunn av at han var en suksessfull immigrant som flyttet til USA og fulgte drømmene sine. Schwarzenegger kalte Hargitay «et briljant individ» og roste hans positive innstilling.[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Mickey Hargitay, 80; Bodybuilder Popularized the Sport», Los Angeles Times, 19. september 2006.
  2. ^ Saxton, s. 68
  3. ^ Saxton, s. 67-68
  4. ^ Faris, s. 45
  5. ^ a b Saxton, s. 121
  6. ^ Faris, s. 17
  7. ^ Saxton, s. 92
  8. ^ Saxton, s. 94
  9. ^ Saxton, s. 111
  10. ^ Faris, s. 26
  11. ^ Saxton, s. 128
  12. ^ Callan, s. 143
  13. ^ a b Faris, s. 28
  14. ^ Saxton, s. 153
  15. ^ «Actor Mickey Hargitay Dies at Age 80», The Washington Post, 19. september 2006.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Callan, Michael Feeney (1986). Pink Goddess: Jayne Mansfield Story. W.H. Allen. ISBN 978-0491030854. 
  • Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. ISBN 978-0313285448. 
  • Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties. Houghton Mifflin. ISBN 978-0395202890. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]