Cipriano de Rore

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cipriano de Rore: detalj fra en miniatyr av Hans Müelich, sannsynligvis 1558 eller 1559

Cipriano de Rore (også Cyprian(o); født 1515/16 i Ronse; død 1565 i Parma) var en flamsk renessansekomponist, hovedsakelig kjent for sine madrigaler.

Liv[rediger | rediger kilde]

Cipriano de Rore ble født inn i en velstående familie i den flamske byen Ronse vest for Brussel. Lite er kjent om hans tidlige år, heller ikke når han kom til Italia. Det lenge har vært antatt at han var kapellsanger i Markuskirken i Venezia, men forskningen har ikke klar å bekrefte dette, men dersom det medfører riktighet er det rimelig å anta at han fikk undervisning av Adrian Willaert som var maestro di cappella i kirka. Derimot ser det ikke ut til at undervisningsforholdet var formalisert.

Mellom 1542 og 1545 oppholdt Rore seg sannsynligvis i Brescia, men reiste nå og da til Venezia der han hadde tett kontakt med Adrian Willaert og hans krets. Ruberto Strozzi og Neri Caponi, som tilhørte denne kretsen, var Rores første meséner. Ulike hyllingsverk fra denne tiden dokumenterer at Rore hadde gode forbindelse og nøt en høy anseelse hos norditalienske verdslige og geistlige dignitærer.

Fra 6. mai 1556 var han kapellmester hos hertug Ercole II. d'Estes hoff i Ferrara, en by som fra tidlig 1500-tall var regnet som et senter for kunst, og spesielt musikk. Rore skrev minst 107 verk mens han var i byen – ikke bare for Este-familien, men han utførte fremdeles oppdrag for Europas verdslige og geistlige øvrighet, eksempelvis madrigalen Un’ altra volta in Germania stride (1557) som han skrev for keiser Karl V.

Rores eldre bror Celestinus døde i mars 1558, og Rore reiste i den forbindelse til Flandern. Underveis gjorde han stopp i München der det ved hoffet til hertug Albert V av Bayern ble produsert et håndskrift med en del av Rores fire- til åttestemmige motetter. Manuskriptet, som sannsynligvis ble til under Rores overoppsyn, er praktfullt utstyrt med en rekke miniatyrer laget av hoffmaleren Hans Mielich.

Rore mistet stillingen som hoffkapellmester da Ercole II. d’Este døde. I 1558 reiste han igjen tilbake til Flandern, denne gangen for å ta seg av sine foreldre som hadde mistet levebrødet i uavhengighetskrigen. Regenten i Nederlandene, Margarete von Parma, som residerte i Brussel, formidlet i 1560 kontakt med hoffet til ektefellen, Ottavio Farnese i Parma, og i februar gikk Rore i hans tjeneste.

Da kollegaen Adrian Willaert døde i desember 1562, skrev Rore en motett til hans ære, og året etter ble han Willaerts etterfølger i den prestisjefylte stillingen som kapellmester i Markuskirka. Etter et års tid sa han fra fra seg den stillingen, sannsynligvis fordi musikkvirksomheten ved kirka var dårlig organisert, og vendte vendte tilbake til sin gamle stilling i Parma. Hans kanskje siste komposisjon var madrigalen Vieni, dolce Himeneo, som ble skrevet til bryllupet mellom Ottavio Farneses sønn Alessandro og prins Eduard av Portugals datter, Maria (8. desember 1538; død 8. juli 1577). Cipriano de Rore døde av ukjente årsaker året etter, bare 49 år gammel.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Cipriano de Rore var en av de de mest innflytelsesrike komponisene på midten av 1500-tallet, hovedsakelig på grunn av gjennomslagskraften madrigalene hans fikk. I alt er over 100 madrigaler autentisert som Rores verk, dessuten er det bevart 50 motetter og enkelte messer av ham. De fleste madrigalene er utgitt i sju madrigalbøker (inneholder også verk av andre komponister). To av disse bøkene inneholder firstemmige madrigaler og fem inneholder femstemmige verk. En liten del av Rores madrigaler ble utgitt i samlepublikasjoner.

Med den første madrigalboka (1542) befestet Rore øyeblikkelig sitt samtidige ry som en stor komponist. Boka etablerte fem stemmer som en norm for madrigalformen – mot tidligere fire – og kombinerte den flamske motettens imitative polyfoni med den venetianske formen. I sine tidlige madrigaler var Rore sterkt influert av Adrian Willaert. Selv om Willaert ikke – som tidligere antatt – var Rores lærer rent formelt, kan Rore ha tilhørt Willaerts nærmeste krets. En forskjell mellom de to er at Rore hovedsakelig valgte dystre temaer i sine valg av tekster, og tonesatte dem med tilhørende dramatiske musikalske virkemidler. Denne dreiningen av madrigaleformen mot en overveiende alvorlig stemning ble retningsgivende for madrigalkomposisjonene langt inn på 1600-tallet.[1]

Før 1550 tonesatte Rore mest tekster av Francesco Petrarca, en av de viktigste italienske dikterne på 1300-tallet. Forholdet mellom tekst og tone var viktig for Rore, og han regnes som sådan til foregangsmennene for den senere Claudio Monteverdis seconda prattica.

Rores madrigaler representerer formens første blomstringstid; alle utviklingslinjene sent på 1500-tallet kan spores tilbake til ham. I kirkemusikken var han mer tilbakeskuende og forbindelsen med hans flamske røtter er langt klarere; eksempelvis har messene likheter med Josquin des Prez' verk.[2]

Mellom 1550 og 1557 publiserte ikke Rore noe, og i denne pausen endret han komposisjonsstilen i vesentlig grad, særlig det harmoniske og melodiske tonespråket: den tidligere polyfone stemmeføringen ble i økende grad erstattet med homofone passasjer og motsetningene lineær og akkordpreget ble sterkere betont. Med tanke på et levende tekstuttrykk og tekstforståelighet ble den tette polyfone teksturen erstattet med et tonespråk som i tiltakende grad er harmonisk differensiert, ofte dristig, og alltid transparent. Sangstemmene følger språkrytmen og toneteksturens muligheter ble klargjort gjennom kortere noteverdier (kalt note nere, derav betegnelsen Madrigali Chromatici, dvs «fargelagte madrigaler»).

Rore holdt seg fortsatt til alvorlige tekster. Ofte ignorerte han tekstenes enderim, strofiske oppbygging og inndeling for å virkeliggjøre forfatternes poetiske intensjoner. Den naturlige setningsbygningen fikk fortrinnsrett foran diktenes rytme og rim. Teksten bestemte musikken, men på en slik måte at teksten fikk nytt liv gjennom musikken. Madrigalen O sonno er et godt eksempel.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Viktige publikasjoner før 1550:

  • I madrigali (1542) bzw. Il primo libro de madregali cromatici, 5vv (1544)
  • Il secondo libro de madregali, 5vv (1544)
  • Il terzo libro di madrigali, 5vv (1548)
  • Musica … sopra le stanze del Petrarcha … libro terzo, 5vv (1549)
  • Motectorum liber primus, 5vv (1544)
  • Motetta, 5vv (1545)
  • Il terzo libro di motetti, 5vv (1549)

Viktige publikasjoner fra 1550:

  • Anchor che co‘l partir (1550)
  • 4 ytterlige madrigalbøker (4 og 5-stemmige madrigaler)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johnson, s. 186-7
  2. ^ Johnson, s. 186-7

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]