Løsgjengerloven
Løsgjengerloven (Lov 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab) var en norsk lov som trådte i kraft 1. august 1907, og rettet seg mot tre fenomener:
- Løsgjengere, i forarbeidene omtalt som «omstreifere», «fanter», «landstrykere» og «lediggjengere/ørkesløse».
- Betlere, det vil si personer som tigger
- Drukkenskap, det vil si personer som ruser seg
Bakgrunn og justeringer [rediger]
Loven hadde særlig til formål å begrense omstreiferiet, som ble regnet som et stort samfunnsproblem. I Ot.prp. nr. 2 (1898–99) s. 1 står det:
- «Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv indebærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.»
En rekke paragrafer ble i årenes løp opphevet og i endel tilfeller erstattet av annen lovgivning. I 1995 var lovens 30 paragrafer redusert til 12,[1] og i praksis nesten opphevet. Første kapittel, «Om Løsgjengeri og Betleri», bestod da av 7 paragrafer (mot opprinnelig 15),[2] mens andre kapittel, «Om Drukkenskap, Ansvar for Andres Beruselse m.v.», samme år var redusert fra 11 til 3 paragrafer.[3] Tredje kapittel, «Forskjellige Bestemmelser» var redusert fra 4 paragrafer til 2.[4]
Opphevelse [rediger]
Etter forslag fra Inga Marte Thorkildsen fra Sosialistisk venstreparti i 2004[5] fremmet justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre et lovforslag om å oppheve løsgjengerloven og forbudet mot tigging. Løsgjengerloven ble opphevet med virkning fra 1. januar 2006, med unntak av § 11 om betleri (tigging) som ble opphevet med virkning fra 1. juli 2006.
Opphevelsen av Løsgjengerloven har blitt kritisert[av hvem?] fordi flere større byer i tiden etter opphevelsen av loven opplevde økning av antall tiggere fra Øst-Europa.[trenger referanse] Oslo bystyre ønsket å gjøre slutt på dette gjennom endringer i kommunens politivedtekter, som i realiteten ville gjeninnføre det innholdsmessige i Løsgjengerloven i Oslo, men justisminister Knut Storberget (Ap) nektet å godkjenne det vedtaket bystyret hadde fattet om politivedtektene[trenger referanse]. Oslo bystyres vedtak er kontroversielt sett opp mot vedtak i andre byer, fordi det utelukkende er rettet mot personer som tigger til eget livsopphold og ikke gatemusikanter og organisasjoner.[6]
Fotnoter [rediger]
- ^ §§ 3-4, §§ 11-15, § 17, § 22, § 24, § 28, § 30
- ^ §§ 1-2 opphevet ved lov 13. des 1991 nr 81, §§ 5-6 opphevet ved lov 6. mai 1970 nr. 27, § 7 opphevet ved lov 4 aug. 1995 nr 53, § 8 opphevet ved lov 31. mars 1985 nr. 41, §§ 9-10 opphevet ved lov 4. mai 1901 nr. 1
- ^ § 16 og § 18 opphevet ved lov 6. mai 1970 nr. 27, § 19 opphevet ved lov 13. des. 1991 nr. 81, § 20 opphevet ved lov 4 aug 1995 nr. 53, § 21 opphevet ved lov 13. des 1991 nr. 81, § 23 opphevet ved lov 2. juni 1989 nr. 27, § 25 opphevet ved lov 22 mai 1953 nr. 3, § 26 opphevet ved lov 2. juni 1989 nr. 27
- ^ § 27 og § 29 opphevet ved lov 6. mai 1970 nr 27.
- ^ Dokument 8:91 (2003-2004)
- ^ Aftenposten – Må be politiet om lov før de ber deg om penger (23.6. 2011)
