Jin-dynastiet (1115–1234)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kinas historie
Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)


Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet

Zhōu

Vår- og høstannalenes tid Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti

Hàn

Xīn
Republikken Kina

(Táiwān)

Jin-dynastiet (jursjensk: Anchu; kinesisk: 金朝, pinyin: Jīn Cháo; 11151234), også kjent som jursjenerdynastiet, var grunnlagt av den jursjenske wanyan-klanen, som også var forfedrene til mandsjuene som etablerte Qing-dynastiet rundt 500 år senere. Noen ganger skrives navnet som Jinn for å skille det fra et tidligere kinesisk Jìn-dynasti som med det romerske alfabet ser likt ut når tonetegn utelates. I alt er det hele fire epoker i kinesisk historie som bruker navnet «jin» (se nærmere differensiering her).

Det ble grunnlagt i 1115 i det nordlige Mandsjuria, og nedkjempet etter hvert Liao-dynastiet (allerede i 1125), som omfattet store deler av det nordlige Kina, og dessuten store deler av de mongolske områder. Riket tok også kontakt med det koreanske riket Goryeo, men ble avvist av rikets keiser Yejong.[1]

Jin-dynastiet (gult) i 1142, etter Song-dynastiet hadde avgitt sin nordlige halvdel

Den 9. januar 1127 plyndret Jin-styrker Kaifeng, hovedstaden i Song-dynastiet, og tok til fange både keiser Qinzong hans far, den nettopp abdiserte keiser Huizong. Etter Kaifengs fall måtte Song-riket trekke seg sørover, det såkalte sørlige Song-dynasti fortsatte å kjempe mot Jin-dynastiet i over ti år. Men i 1141 inngikk de en fredsavtale der de avstod alle sine områder i Nord-Kina til Jin-dynastiet.

Etter erobringen av Nord-Kina ble Jin-dynastiet mer og mer sinisert (kinesiskpreget), og flyttet sin hovedstad fra Huining Fu i det nordlige Mandsjuria (sør for dagens Harbin) til Zhongdu (i dag Beijing).

På begynnelsen av 1200-tallet begynte presset fra mongolene å gjøre seg gjeldende. I 1214 ble Jin-dynastiets hovedstad flyttet til Kaifeng (den tidligere Song-hovedstaden) for å komme lenger unna mongolene. Men under ledelse av Djengis Khans tredje sønn Ögedei Khan klarte mongolene, nå allierte med det sørlige Song-dynasti, å knuse Jin-dynastiet i 1234.

Mange år senere, i 1616, klarte mandsjuene under ledelse av Nurhaci å opprette det senere Jin-dynasti, som altså var oppkalt etter det som gikk under i 1234. Men navnet ble allerede i 1636 endret til Qing-dynastiet, som ble det siste av det keiserlige Kinas dynastier.

Jin-dynastiets keisere[rediger | rediger kilde]

Lederne av Jin-dynastiet 1115–1234
Tempelnavn
Miao Hao
廟號
miàohào
Posthumt navn
Shi Hao
諡號
shìhào
Fødselsnavn
 
姓名
xìngmíng
Regjerings-
år
Æranavn
Nian Hao
年號
niánhào
og år
Konvensjon: Jin + tempelnavn eller posthumt navn
Tàizǔ
太祖
(1) Wányán Āgǔdǎ
完顏阿骨打
eller
Wányán Min
完顏旻
1115–1123

Shōuguó (收國, 1115–1116) 
Tiānfǔ (天輔, 1117–1123)

Tàizōng
太宗
(1) Wányán Wúqǐmǎi
完顏吳乞買
eller
Wányán Shèng
完顏晟
1123–1135 Tiānhuì (天會, 1123–1135)
Xīzōng
熙宗
(1) Wányán Hélá
完顏合剌
eller
Wányán Dǎn
完顏亶
1135–1149

Tiānhuì (天會, 1135–1138) 
Tiānjuàn (天眷, 1138–1141) 
Huángtǒng (皇統, 1141–1149)

(2) Hǎilíngwáng
海陵王
Wányán Dígǔnǎi
完顏迪古乃
eller
Wányán Liàng
完顏亮
1149–1161

Tiāndé (天德, 1149–1153) 
Zhènyuán (貞元, 1153–1156) 
Zhènglóng (正隆, 1156–1161)

Shìzōng
世宗
(1) Wányán Wūlù
完顏烏祿
eller
Wányán Yōng
完顏雍
1161–1189 Dàdìng (大定, 1161–1189)
Zhāngzōng
章宗
(1) Wányán Jǐng
完顏璟
1189–1208 Míngchāng (明昌, 1190–1196) 

Chéng'ān (承安, 1196–1200) 
Tàihé (泰和, 1200–1208)

(2) Wèishàowáng
衛紹王
or
Wèiwáng
衛王
Wányán Yǒngjì
完顏永濟
1208–1213 Dà'ān
大安
1209-1212
 

Chóngqìng
崇慶
1212-1213
 
Zhìníng
至寧
1213

Xuānzōng
宣宗
(1) Wányán Xún
完顏珣
1213–1224 Zhēnyòu
貞祐
1213-1217
 

Xīngdìng
興定
1217-1222
 
Yuánguāng
元光
1222-1224

Āizōng
哀宗
(1) Wányán Shǒuxù
完顏守緒
1224–1234 Zhèngdà
正大
1224-1232
 

Kāixīng
開興
1232
 
Tiānxīng
天興
1232-1234

(2)
Mòdì
末帝
Wányán Chénglín
完顏承麟
1234 (2)

(1) Ganske langt og ikke brukt i omtale av denne herskeren.
(2) Fantes ikke

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jing-shen Tao: The Jurchen in Twelfth-Century China. A Study of Sinicization. University of Washington Press, Seattle WA og andre 1976, ISBN 0-295-95514-7 (Publications on Asia of the Institute for Comparative and Foreign Area Studies 29).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]