Jiajing-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jiajing-keiseren
Jiajing-keiseren på elveferd. Detalj fra en rull fra ca. 1538.

Jiajing-keiseren (kinesisk: 嘉靖, født 6. september 1507 i Zhongxiang i provinsen Hubei i Kina, død 31. januar 1567 i Beijing) var den 11te av Ming-dynastiets keisere, og han hersket over Kina mellom 1521 og 1567. Han var født Zhu Houcong 朱厚熜, og var Zhengde-keiserens nevø. Hans posthume navn var 欽天履道英毅聖神宣文廣武洪仁大孝肅皇帝, Qintian Lüdao Yingyi Shengshen Xuanwen Guangwu Hongren Daxiao Su, tempelnavn: 明世宗, Ming Shizong.

Jiajing-keiseren har gått inn i den historiske bevissthet som en grusom og hensynsløs hersker. Han var en ivrig daoist og forsøkte å utrydde buddhismen. Etter et attentat mot ham i 1542 ble han mer interessert i å fordype seg i daoismen enn i å styre landet. Han lot også flere av sine undersåtter forfølge, blant annet den frittalende embetsmannen Hai Rui.

Regjeringsstil[rediger | rediger kilde]

Da Jiajing-keiseren besteg tronen utrensket han med enkekeiserinnens og storsekretærens hjelp storsekretariatet for de evnukker som hadde misbrukt sin makt under Zhengde-keiseren. Bare hos overevnukken ble det beslaglagt 70 kister gull og 2.200 kister sølv og tilbakeført til det keiserlige skattkammer. Som tro daoist underkastet han seg daoismens leveregler og fulgte ledetråden «handling ved ikkehandling». Det innebar at han trakk seg tilbake fra regjeringsaffærer, men utnevnte dyktige ministre og storsekretærer som regjerte på hans vegne.

Jiajing-tidens lengde gav Kina stabilitet, men keiserens passivitet medførte at det ble rom for ny korrupsjon blant embedsstanden. Store statteerformer fant sted, som en reform vedrøren de arbeidsstjenesten, og innebar at man kunne kun betale plikttjenestefritak og skatt med mynter. Finansreformene styrket rikets økonomi, som dermed kunne komme seg raskt etter jordskjelvet i Shaanxi i 1556, og etter at Den gule flod som følge av skjelvet gikk over sine bredder og forårsaket 830.000 menneskers død.

Men likevel klarte ikke Jiajing-regjeringen å løse rikets ytre problemer. I nord lyktes det Altan Khan å gjenforene de mongolske stammene og gjøre innfall i Kina. I 1542 plynderet hans tropper en måneds tid i grenseområdene, tok 200.000 kinesere til gisler og stjal en million kister med handelsvarer, og likeledes mange hester. Tusenvis av hus ble brent. I 1550 rykket mongolene helt frem til Beijings porter, men sterke kinesiske styrker der avverget faren og klarte med endel besvær å trenge mongolene tilbake til steppelandet.

I sørøst kunne de japanske sjørøvere (wokou) og andre pirater gjøre nærmest hva de ville langs kystene. Det førte til storsmugling ved hjelp av kinesiske mellommenn og piratene til Japan, der kinesiske varer var svært etterspurte. Regjeringen klarte ikke å kontrollere kystene. Som reaksjon forordnet keiseren i 1525 at alle djunker med mer enn tre master skulle ødelegges, i 1550 bestemte han i Hai jin-dekretet like godt all utenrikshandel. Men disse sirektivene ble så godt som helt ignorert, slik at smuglingen til Japan fortsatte. I 1555 trengte til og med en gruppe på bare 70 japanske pirater seg helt opp til Nanjing og plyndert uforstyrret i regionen i to og en halv måned. I 1560 gikk 6.000 japanere i land i Fujian og utplyndret hele provinsen. Det var først Jiajing-keiserens etterfølger, Longqing-keiseren, som klarte å ta tak i disse problemene på effektiv måte, og han legaliserte igjen utenrikshandelen.

Jiajing-keiserens 45 års regjeringstid var den nest lengste under Ming-dynastiet, og endte muligvis med en overdose kvikksølv (som kan ha vært ingrediens i et eliksir han mente ville forlenge hans liv).

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Zhengde-keiseren 
Keiser av Kina (Ming-dynastiet)
Etterfølger:
 Longqing-keiseren 
kinastubbDenne kinarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.