Khosrau II av Persia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Khosrau II fremstilt som rytter i festning (Taq-e-Bostan).
Gullmynt med Khosrau IIs bilde.

Khosrau II Parvez, «den seirende» (død i slutten av februar 628 (sannsynligvis 28.2.)[1] ) , var konge av Persia, sønn av Hormizd IV, barnebarn av Khosrau I, hersket 590–628.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hans mor tilhørte til en av de største aristokratiske familier i Iran, Ispahbudhan-familien fra Parthia. Hun hadde to brødre som het Vinduyih og Vistahm, som kom til å spille en stor rolle i Khosraus tidlige liv.

[Muhammad ibn Jarir al-Tabari]] beskriver Khosrau II som:

Utmerker seg fremfor de fleste av de andre persiske konger i tapperhet, visdom og omtanke, og ingen matcher ham i militær makt og triumf, hamstring av skatter og gode formuer, dermed tilnavnet Parviz, som betyr seirende.[2]

Han ble satt på tronen av stormennene som gjorde opprør mot Hormizd IV i 590, og kort tid etter var hans far blindet og drept. Men samtidig hadde generalen Bahram Chobin utropt seg til konge, og Khosrau II var ikke i stand til å opprettholde seg.

Krigen med bysantinerne, som startet i 571, var ennå ikke avsluttet. Khosrau flyktet til Syria og overtalte keiseren Maurikios om å sende hjelp. Mange ledende menn og deler av troppene anerkjente Khosrau, og i 591 ble han brakt tilbake til Ktesifon. Bahram Chobin ble beseiret og flyktet til tyrkerne, hvor han ble myrdet. Fred med Roma ble så inngått.

Maurice brukte ikke sin fordel. Han gjeninnførte den tidligere grensen og avsluttet subsidiene som tidligere hadde blitt betalt til perserne. Khosrau II var underlegen sin bestefar. Han var hatefull og grusom, jaktende og hengitt til luksus. Han var hverken en general eller en administrator. På begynnelsen av sitt styre favoriserte han de kristne, men da Maurice ble myrdet i 602 av Fokas, startet han en krig med Roma for å hevne hans død. Hans hærer plyndret Syria og Lilleasia, og i 608 rykket han mot Kalkedon.

I 613 og 614 ble Damaskus og Jerusalem tatt av generalen Shahrbaraz og det hellige korset ble båret avgårde i triumf. Kort tid etter ble til og med Egypt erobret. Romerne kunne ikke tilby mer enn liten motstand, da de ble var preget av intern uenighet og var presset av avarere og slavere. Til slutt klarte keiser Herakleios (som etterfulgte Fhokas i 610) i 622 å reise i felten. I 624 rykket han inn i det nordlige Media, hvor han ødela det store ildtemplet i Gandzak. I 626 kjempet han i Lazistan (Kolkhis), mens Shahrbaraz rykket inn i Kalkedon og forsøkte forgjeves, forent med avarene, å erobre Konstantinopel.

I 627 beseiret Herakleios den persiske hæren i slaget ved Ninive og avanserte mot Ktesiphon. Khosrau flyktet fra sitt favorittbosted, Dastagei (nær Bagdad), uten å tilby motstand, og hans despotisme og unnlatenhet vekket motstand overalt. Hans eldste sønn Kavadh II som Khosrau hadde fengslet, ble satt fri av noen av de ledende mennene og utropt til konge. Fire dager senere ble Khosrau myrdet i sitt palass (februar 628). Imens returnerte Heraklius i triumf til Konstantinopel. I 629 ble korset gitt tilbake til ham og Egypt evakuert, mens det persiske imperiet, fra dets storhet det nådde ti år tidligere, sank inn i håpløst anarki.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Geoffrey B. Greatrex: «Khusro II and the Christians of his empire». I: Journal of the Canadian Society for Syriac Studies 3, 2003, S. 78–88. ISSN 1499-6367
  • James Howard-Johnston: «Pride and Fall: Khusro II and his regime». I: den samme; East Rome, Sasanian Persia and the End of Antiquity: Historiographical and Historical Studies (Collected Studies). Ashgate Variorum, Aldershot o.a. 2006, (Variorum collected studies series. 848), ISBN 978-0-86078-992-5,
  • James Howard-Johnston: Witnesses to a World Crisis. Historians and Histories of the Middle East in the Seventh Century. Oxford 2010.
  • John Martindale: The Prosopography of the Later Roman Empire. Bd. 3a: 527–641 (Abandanes – Iyad ibn Ghanm). Cambridge University Press, Cambridge 1992, ISBN 978-0-521-07233-5, s. 306–308.
  • Peter Riedlberger: Die Restauration von Chosroes II. I: Electrum 2, 1998, s. 161–175. ISSN 1897-3426
  • Klaus Schippmann: Grundzüge der Geschichte des sasanidischen Reiches. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1990.
  • Susan Tyler-Smith: «Calendars and coronations: the literary and numismatic evidence for the accession of Khusrau II». I: Byzantine and Modern Greek Studies 28, 2004, s. 33–65. ISSN 0307-0131

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Howard-Johnston, Pride and Fall, S. 97, i: Howard-Johnston (2006).
  2. ^ Muhammad ibn Jarir al-Tabari: History of the Prophets and Kings, vol. 2


Forgjenger:
 Hormizd IV 
Konge av Persia
(590628)
Etterfølger:
 Kavadh II