Karl VII av Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl VII
Konge av Frankrike
Karl VII av Frankrike
Navn: Charles VII «le Victorieux»
Regjeringstid: 22. oktober 142222. juli 1461
Født: 2. februar 1403, Paris
Død: 22. juli 1461, Mehun-sur-Yèvre, Frankrike
Foreldre: Karl VI og Isabella av Bayern
Ektefelle‍(r): Marie av Anjou
Barn: Ludvig XI av Frankrike
Yolande de France
Madeleine de France
Charles de Valois, Duc de Berry

Karl VII av Frankrike (Charles VII) (født 22. februar 1403, død 22. juli 1461), med tilnavnene «den seierrike» (le Victorieux) og «den veltjente» (le Bien-Servi), var konge av Frankrike fra 1422 og til sin død, selv om hans krav på tronen i utgangspunktet ble utfordret av Henrik VI av England.

Han var sønn av Karl VI, og dermed medlem av huset Valois. I utgangspunktet sto hans krav på tronen svakt siden engelskmennene okkuperte Nord-Frankrike, inkludert Paris. Etter at han med Jeanne d'Arcs hjelp ble kronet i Reims i 1429 fikk hans etter hvert overtaket og lyktes med å drive engelskmennene ut av Frankrike. Den siste delen av hans regjeringstid var preget av striden med sønnen hans, den senere Ludvig XI.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Paris som sønn av Karl VI og hans dronning Isabella av Bayern. I 1417 ble han tronfølger, dauphin, etter at fire eldre brødre alle hadde dødd i ung alder.

Allerede året etter, i mai 1418 måtte han flykte fra Paris fordi byen var truet av styrkene til hertug Johan den fryktløse av Burgund. Et forsoningsmøte mellom de to 10. september 1419 endte med at hertugen ble drept av dauphinens menn. Karl benektet senere at dette skjedde med hans godkjenning.

Han utmerket seg ved sitt mot og sine lederegenskaper i kampen mot engelskmennene. Men to hendelser i 1421 førte til at hans selvtillit fikk seg en alvorlig knekk. Først måtte han foreta en ydmykende tilbaketrekning under et slag mot Henrik V av England, for deretter å bli utestengt fra arvefølgen etter at hans egen mor erklærte at han var resultat av et utenomekteskapelig forhold. Ydmyket søkte han tilflukt i Sør-Frankrike, under beskyttelse av dronning Yolande av Aragon, viss datter Marie han ektet.

Ved Karl VIs død gjorde han krav på tronen med den begrunnelse at påstanden om at han var uekte var en politisk betinget løgn. Nærmeste arving etter etablert salisk lov ville ellers være hertugen av Orléans, men han satt i engelsk fangenskap. Men i 1421 hadde Karl VI anerkjent Henrik V av England som sin arving i Troyes-traktaten mot at Henrik ektet hans datter Katarina av Valois. Siden Henrik V døde før Karl VI, gikk tronkravet i arv til hans og Katarinas sønn Henrik VI av England som ble anerkjent i det engelsk-kontrollerte Nord-Frankrike. Den mindreårige Henriks onkel hertugen av Bedford styrte på hans vegne.

Karl på sin side etablerte seg som konge i det uokkuperte Sør-Frankrike, men hans makt var begrenset selv der. Han var fortsatt kjent som dauphinen, eller nedsettende som «kongen av Bourges», etter regionen hvor han hadde sitt hovedfeste.

Vendepunktet[rediger | rediger kilde]

I 1429 erklærte en jente i tenårene fra landsbyen Domremy, på grensen mellom Lorraine og Champagne, som het Jeanne d'Arc, at hun hadde fått et oppdrag fra Gud, å sørge for at Karl ble kronet til konge i Frankrike. 10. mars kom hun til Chinon, hvor Karl holdt til.

Deretter fulgte den legendariske episoden hvor Jeanne identifiserte den ekte «dauphinen», som hun kalte ham inntil han var kronet, selv om han hadde byttet plass med en annen som utgav seg for å være ham. Karl hadde private samtaler med Jeanne og gikk god for at hun hadde kjennskap til hemmeligheter han bare hadde delt med Gud. Fylt med fornyet selvtillit ga Karl Jeanne tillatelse til å lede et felttog for å unnsette Orléans, og åpne veien for at Karl kunne bli kronet i Reims, den tradisjonelle kroningsbyen til de franske kongene.

Etter at den franske siden seiret i slaget ved Patay ble Karl VI kronet i katedralen i Reimes, den 17. juli 1429. I løpet av de neste 20 årene ble engelskmennene drevet ut av Frankrike befridd, bortsett fra Calais.

Avgjørende for Karls suksess var støtten fra svigerfamilien, spesielt hans svigermor dronning Yolande og hertug René av Anjou.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Slutten på Karls regjeringstid var preget av konflikten med hans sønn og arving, Ludvig. Ludvig ønsket reell makt mens han ennå var dauphin, noe Karl nektet å gi ham. Ludvig konspirerte mot faren, og la seg dessuten ut med farens elskerinne Agnès Sorel. I 1446 ble Ludvig forvist til Dauphinoise. I 1456 søkte han tilflukt hos hertug Filip III av Burgund.

I 1458 ble Karl syk og sendte bud på dauphinen, som nektet å komme og isteden begynte å forberede seg på farens død. Tross stadig forverret helse levde Karl ytterligere to år. Mot slutten hadde han helt mistet forstanden og var overbevist om at alle rundt ham sto i ledtog med dauphinen. Han var ikke lenger i stand til å spise, og døde til slutt den 22. juli 1461. På vei til gravstedet hans i Saint Denis, stoppet gravfølget i la Croix aux Fiens fordi saltmålerne nektet å frakte ham videre før de hadde fått utbetalt de ti pariserpundene de mente de hadde krav på. De satte fra seg båren midt i veien, og borgerne i la Croix innså til sist at de kanskje fikk overta frakten. Da lovet imidlertid hoffstallmesteren saltmålerne betaling av sin egen lomme, og gravfølget fortsatte mot Saint Denis, dit man kom frem nærmere kl åtte om kvelden. Like etter begravelsen begynte hoffstallmesteren og de lokale munkene å krangle om riksskrudet som dekket den døde.[1]

Ved hans død var Frankrike for første gang siden karolingerne et virkelig samlet rike. Han ga landet en stående hær og søkte å fremme økonomisk vekst. Han ble likefullt først og fremst husket som Jeanne d'Arcs «dauphin».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Huizinga, Johan (2004): Middelalderens høst, forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 82-03-18217-8, s. 68-69


Forgjenger:
 Karl VI 
Konge av Frankrike
Etterfølger:
 Ludvig XI 
Commons Commons: Charles VII of France – bilder, video eller lyd